Bare jødedom?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 29. september 2006


Hans Olav Brendberg skriver i Klassekampen 28. september at jeg var konstruktiv, men også upresis da jeg forsøkte å trekke opp noen skillelinjer mellom rasisme, idealisme og materialisme i analysen av årsakene til Israels politikk.

Det jeg forsøkte å peke på, var to ting. For det første: En rasistisk analysemåte legger vekt på at politiske forhold kan forklares med nedarvede, biologiske egenskaper som er felles for en gruppe mennesker (raser). For det andre: En materialistisk måte å forklare religion, tradisjoner og politisk tenkning på, tar utgangspunkt i den livssituasjonen folk lever under (økonomi, undertrykking, levekår etc.), mens en idealistisk analysemåte er legge all vekt på tradisjon, religion, tanker, som om disse eksisterer uavhengig av de materielle forhold som har skapt dem.

Dette gjelder selvfølgelig den moderne jødedommen, akkurat som det gjelder sionismen. Men det gjelder også den palestinske motstandsideologien og dens nyreligiøse utvikling.

Problemet med Trond Andresens opprinnelige innlegg i Klassekampen 10. september, for så vidt også mange tidligere innlegg av Brendberg, er at alt fokus er på jødisk tradisjon, religion og kultur. Hvorfor ikke tenke litt på hvorfor så mange reagerer på en så opptatthet av «det jødiske»? I Europa finnes en svært gammel tradisjon – ved siden av den rasistiske – i nettopp slik å analysere jødedommen ut fra religiøse og andre kulturelle særtrekk, i stedet for ut fra den undertrykking jødene har blitt utsatt for og de motstandsstrategier de har utviklet for å overleve.

Hvordan skal man se på det som annet enn idealisme? Hvorfor ikke heller være opptatt av å sammenlikne motstands- eller undertrykkingsstrategier gjennom komparative perspektiver?

Jeg har også møtt en annen kritikk på innlegget, som mener at en slik opptatthet «egentlig» er uttrykk for rasisme. Hvorfor er det viktig å holde begrepene fra hverandre? Når man roter det til, kan det lett slå begge veier. I dag er det blitt slik at representanter for staten Israel angriper enhver kritikk av israelsk politikk for å være «rasisme». Til og med Kåre Willoch og Jostein Gaarder blir skjelt ut for å være «rasister». Religionskritikk som ellers er vanlig både mot kristendom og islam, er «rasistisk» når den gjør jødedommen til emne. Alt er blitt «rasisme».

Jo, jo, sier mange, men den «gamle» meningen i begrepet er det jo ingen som har lenger? Ja, mon det? Det er bare noen få år siden holocaust-fornekteren David Irving fikk mange med seg. Også flere framtredende norske intellektuelle gikk langt i den retningen. Er holocaust så lenge siden? Hva finner vi under overflaten hvis vi skraper litt på teorien om «ondskapens akse»? Surfer ikke Bush-administrasjonen fram på rasistiske understrømninger i USA? Mener ikke mange at «negre» er dummere enn hvite angloamerikanere? Er det vanskelig å finne eksempler?

Like dumt og uklokt blir det når begrepet anti-semittisme brukes i denne debatten, enten det nå er i Klassekampen eller andre steder. Teorien om semitter (og hamitter etc.) fra slutten av 1700-tallet er for lengst gått i vitenskapens grav, men da begrepet var i bruk, var både palestinske arabere og palestinske jøder inkludert i det. Så hva kan meningen være når man omtaler palestinernes, eller stillingtagen for palestinernes kamp – som anti-semittisme?