Blander Sovjet og Tyskland?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 13. februar 2013


Torgeir M. Hillestad skriver 8. februar i et tilsvar til Hans Ebbing at slaget ved Stalingrad ikke var «så helt avgjørende for krigen på østfronten», og at det var invasjonen i Normandie som reddet det vestlige demokratiet «fra å bli oppslukt av det sovjetiske diktaturet». Videre skriver han at det «langt på vei var amerikansk økonomisk og materiell hjelp som gjorde det mulig for Sovjet å slåss» og at uten denne hjelpen «hadde det overhodet ikke vært mulig for den røde hær å føre offensiv krig mot nazismen». Endelig mener han at uten den amerikanske krigføringen i Stillehavet, ville Sovjet ha bukket under. Han konkluderer med at det var «amerikanske dollar som reddet demokratiet».

Hillestad skriver om Normandie og Stillehavskrigen som om det vesentlige ved disse militære hendingene var kampen mot sovjetdiktaturet, og videre at det var den amerikanske krigsinnsatsen («dollaren») som i siste instans knuste nazismen. Det blir å snu det hele på hodet.

Da invasjonen i Normandie kom i juni 1944, hadde krigen i øst vart i tre år, med millioner av soldater i kamp på begge sider og millioner av ofre i øst. De sovjetiske krigstapene bare ved Stalingrad var mer enn dobbelt så mange som USAs samlede krigstap i alle krigsteatre under hele verdenskrigen, og mer enn fire ganger de totale britiske tapene.

Da Normandie-invasjonen kom, sto Den røde hær allerede midtveis inne i Polen, og store deler av det tyske flyvåpen og mekaniserte evner var ødelagt. Grovt anslått satte Hitler inn ti ganger så store styrker i øst som i vest etter Normandie. Og med unntak av Ardenner-offensiven ved årsskiftet 1944/45 gjennomførte tyskerne ingen omfattende mot­aksjoner i vest.

I de tyskokkuperte områdene i øst hadde (på det meste) om lag en million partisaner hamret løs på tyskernes forbindelseslinjer til fronten. Trolig spilte disse en like viktig rolle som fronten i vest. I alle fall bandt de om lag like store tyske styrker som hele den tyske frontinnsatsen i vest. Urimeligheten i Hillestads resonnementer belyses av at de samlede vestallierte tapene (under én million) i forhold til de sovjetiske (27–30 millioner).

Den amerikanske hjelp til Sovjet i form av transportmidler, lastebiler og jeeper, kunne verken i omfang eller mangel på regularitet i to vintersesonger få avgjørende betydning for fronten. Men den spilte en rolle som oppmuntring og tegn på solidaritet. Den angloamerikanske bombingen av Tyskland var imidlertid trolig mye viktigere.

Hillestads betraktninger om Japan fortsetter i samme spor. Han utelater at Sovjet så tidlig som høsten 1939 hadde slått japanske styrker ved Khalkhin Gol og tvunget dem til våpenhvile. Japan hadde hverken evne eller vilje til noen ny krig med Sovjet. Som ledd i sine strategiske målsettinger om å støte fram til India og Australia, var landet bundet fast i en blodig krig i det indre av Kina og i Sørøst-Asia. Det var her hovedavsnittet i krigen i Det fjerne østen fant sted, ikke de spektakulære marineoperasjonene i Stillehavet, som så mange i vest er mest opptatt av.

Stalingrad var utvilsomt vendepunktet i nazistenes rase- og utryddelseskrig. Hitlers strategiske offensiv stoppet. Men det var selvfølgelig ikke ensbetydende at Tyskland var slått. Den var altså en nødvendig, men ikke tilstrekkelig betingelse for demokratiets seier over Hitler-diktaturet. Hva Normandie hadde med kampen mot det sovjetiske diktaturet å gjøre, er ikke lett å forstå. Har Hillestad forvekslet Tyskland og Sovjet?