Mange på venstresida er usikre på dette spørsmålet. Store kapitalkrefter forsøker å påvirke kommunene. I miljøbevegelsen har flere tatt til orde for en slik løsning, også enkelte i fagbevegelsen. Det er ikke merkelig at kjernekraft kommer opp på nytt, når vindmøller på land og til sjøs utfordrer lokale næringer, maktforhold og miljøinteresser. Men det er mange grunner til å være skeptiske.
I 2023 undertegnet representanter for kommunene Vardø, Narvik, Heim, Aure, Porsgrunn og Halden en intensjonsavtale om å etablere interesseorganisasjonen "Norske kjernekraftkommuner" (NKK), for å få kjernekraft til sine kommuner. Senere har ytterligere tre kommuner blitt med. Noen kommuner har i tillegg gått sammen med Trond Mohns selskap Norsk Kjernkraft AS om å utrede det samme. Vinteren 2024 har det gått ut invitasjon til alle landets kommuner om å stifte NKK pr. 1. mai 2024. Denne tilsynelatende sterke interessen kommer på tross av rapporten Kjernekraft i Norge av Rystad Energy på vegne av NHO, Norsk Industri og Fornybar Norge i 2023, som anslo at det ikke vil være mulig med kjernekraft i Norge før 2050. Det betyr at kjernekraft ikke kan løse en eventuell energimangel de nærmeste to tiåra. Denne konklusjonen er særlig basert på internasjonale faktorer som ligger utenfor forhold som kan påvirkes her hjemme.
Tidligere har skepsisen mot kjernekraftverk vært stor i Norge. Forslagene om å etablere et 20-talls kjernekraftanlegg på begynnelsen av 1970-tallet måtte skrinlegges på grunn av folkelig motstand. Ingen ønsket slike anlegg i sine lokalmiljøer. Særlig var forurensningsfaren sentral. Men også størrelsen på anleggene, kostnadene og spredningsfaren til militære formål spilte en rolle. Departementene, NVE og andre myndighetsorgan, som opprinnelig hadde vært positive, måtte endre holdning. Det som framfor alt betydde mye for dem, var at vannkraft var svært mye billigere.
Siden 1970-tallet har særlig to forhold endret seg. For det første har prisen på den norske vannkrafta steget voldsomt. Motoren i økingen er tilknytningen til EUs strømmarked, og etableringen av en norskbasert strømbørs. Selv om prisene fortsatt ligger langt under prisen på kjernekraft, er det nå mulig å sannsynliggjøre at den kan bli konkurransedyktig en gang i framtida. For det andre har den internasjonale reaktorbransjen tatt på alvor at mye av motstanden mot kjernekraft har vært basert på at anleggene er sårbare fordi de har vært så store. Det er ønsker om nedskalerte anlegg med mindre risiko. Det har dukket opp nye konsepter som SMR (Small Modular Reactor) og mikroreaktorer, som sannsynliggjør at det er mulig, i alle fall med litt fantasi, å se for seg at til og med små steder kan få sin kjernekraft.
Den lokale skepsisen mot kjernekraft har avtatt fordi kommunene er under press for å skaffe mer strøm til å opprettholde eller konkurrere om nye arbeidsplasser, særlig fordi gigantprosjekter som elektrifiseringen av offshoreanleggene drastisk øker behovet for strøm. Det samme gjelder etableringen av industriparker med Google, TikTok og kryptofabrikker, som i utgangspunktet er etablert ut fra tilgang på billig vannkraft. Sammen med et stadig økende EU-forbruk, synes framtidas behov for strøm å være umettelig. Alternativet som kommunene frykter mer, er enorme vindmølleparker, som har utløst et skred av bekymring i kommunene. I kjølvannet har ytterligere interesse blitt stimulert av kreative historier om nærmest evigværende og ufarlige reaktorer basert på nye kunnskaper.
Idag er behovet for å erstatte fossilt brennstoff med kjernekraft blitt en motor i miljøkampen. I uttalelsen fra miljøkonferansen i 2023 (COP 28) ble det pekt på at det er behov for en tredobling av kjernekraft fram til 2050. I anledning av utgivelsen av den årlige World Nuclear Industry Status Report som på over 500 sider redegjør for situasjonen i kjernekraftindustrien, har Bulletin of the Atomic Scientists intervjuet Mycle Schneider, som er hovedredaktøren for rapporten, om realismen i en slik økning. Schneider mener at dette er umulig å oppnå ut fra situasjonen i industrien. Siden 2003 har 103 nye reaktorer blitt startet og 110 gamle blitt stengt. 50 av disse nye reaktorene er i Kina. 270 reaktorer skal stenges innen 2050, svarende til 230 gigawatt. For å kompensere måtte man ha tusen SMR. Og det er umulig. Det finnes 2 SMR i Russland og 2 i Kina. Men ingen av dem vil produsere strøm før 2030. I alt var 28 nye reaktorer under bygging i 2023, av dem 17 i Kina og de øvrige produsert av russiske selskaper i andre land.
Utfra situasjonen i industrien er det altså ikke mulig å forstå at det kan være kapasitet til å levere flere hundre SMR til norske kommuner.
Vi er ikke mot kjernekraft av prinsipielle grunner. Men det er flere grunner til å være negative i dagens situasjon. For det første er denne forskningen ennå i sin barndom og konstruksjonene som lanseres på eksperimentstadiet. Så må vi minne om noen grunnleggende fakta som er knyttet til all kjernekraft, uansett hvilke konstruksjon eller type. All spaltingbasert kjernekraft medfører strålingsfare. All reaktorbasert uranspaltning medfører produksjon av plutonium, som er det vanligste i alle typer atomvåpen, i tillegg til isotopen 235U. Dessuten medfører det produksjon av radioaktive avfallsstoffer, som må fjernes regelmessig. Ingen reaktorbasert kjedereaksjon i uran er "evigvarende" eller uten behov for regelmessig brenselbytte. Alt brukt reaktorbrensel må til syvende og sist lagres i minimum hundrevis av år for å unngå utslipp og skader på miljø og levende organismer.
Det blir hevdet fra representanter fra Norsk Kjernekraft at strålingsfaren ikke er noe å bekymre seg for. Det kan knapt sies å være i tråd med fakta. Her må vi minne om at det ikke bare dreier seg om arbeidsforholda i og rundt en moderne, veldrevet kraftreaktor med en høyt kompetent betjening, men om forholda i gruvevirksomheten og brenselsyklusanleggene, i håndteringen av brensel i forbindelse med nødvendig eller ekstraordinært vedlikehold, altså den praktiske virkeligheten, i normaldrift og krise.
Det har vært hevdet at atomubåtene er det viktigste eksempelet på hvor ufarlige kjernereaktorer er og hvor ubegrunnet frykten for teknologien er. Ingen jobb er mer ufarlig enn å være operatør på de amerikanske atomubåtene, er det blitt hevdet. Dette kan vi faktisk ikke vite sannheten om. Minst ni atomubåter har gått tapt, blant andre USS Thresher i 1963, USS Scorpion i 1968, Komsomolets i 1989, Kursk i 2000, K-27 i 1982 og K-159 i 2003. De har totalhavarert med over tusen døde mannskaper til sammen, uten at man helt sikkert kjenner årsakene fordi de ligger på havets bunn. Trolig er det flere havarier og nesten-havarier som vi ikke kjenner til.
Det blir hevdet at det er skjedd så mye nytt med SMR og formeringsreaktorer ("breeder"-reaktorer), som noen mener kan gå av seg selv nærmest i det uendelige og nesten uten tilsyn, stråling eller utslipp. De mener at det er så mye nytt med konstruksjoner av anlegg for reprosessing, anriking og oppgradering, og at det er helt nye design av thorium-, fusjon- eller saltsmeltereaktorer og blykjølte reaktorer, at kjernekraft er mer aktuelt enn før.
Det er selvfølgelig riktig at det vil skje store framskritt på disse feltene i årtiene framover. Og det er slett ikke umulig at brenselsintervallene vil kunne økes betraktelig. Men at slike nyvinninger nærmest kan betraktes som "perpetuum mobile" (evighetsmaskiner) er basert på sensasjonsoppslag og voldsomme overdrivelser. Thorium-reaktorer "helt uten radioaktivitet" har for eksempel i flere årtier vært omtalt i dagspressa som en god løsning for Norge, fordi det finnes thorium i noen bergarter på Sørlandet. Men realitetene er at forekomstene i Norge er altfor små til å kunne utnyttes. Ingen reaktor kan heller drives med thorium alene. Det trenges uansett såkalt MOX (brensel opparbeidet med plutonium) eller høyanriket uran ved oppstart. Det er ikke uvanlig å blande thorium i trykkvannsreaktorer, slik India gjør, som har kolossale mengder med thorium lett tilgjengelig. Men for Norge, med svært små mengder, er det uten interesse. Thorium spiller altså ingen viktig rolle for spørsmålet om eventuell norsk kjernekraft.
I lang tid framover er vi dessverre tvunget til å forholde oss til høyradioaktivt brenselsavfall i store mengder. Det er ikke så enkelt å forutse hva det vil bety. Det er ikke bare at samfunnet stiller stadig strengere krav til kjernekraften. Kjernekraften stiller også strenge krav til samfunnet i mange hundre generasjoner framover. Noen steder innser man problemene med dette. Men andre steder gjør man det ikke. Et grelt eksempel er hvordan dette skjer i praksis i Russland idag. Landet er den største produsenten av "ufarlige" reaktorer til salgs til enhver norsk kommune. Det er et godt stykke fra reklamen for en støvren, russisk museumsreaktor og til den praktiske virkeligheten i Murmansk, som andre steder i Russland, der brukt brensel bare blir tippet inn på en tilgjengelig søpleplass med gjerde rundt. Ethvert slikt deponi av brukt brensel er i realiteten en plutoniumsgruve, som i framtida kan brukes til produksjon av kjernevåpen.
Det er klart at man kan forestille seg en SMR-reaktor på en lekter, slept ned til for eksempel et tettsted som Høyanger fra Murmansk. Russland er det eneste landet som er istand til å levere SMR i de nærmeste åra. Vi må som land og nasjon forholde oss til realismen i dette, når vi vet at en SMR vil ha en termisk effekt på 300 MW, altså mellom en tredjedel og en tiendedel av en moderat, vanlig og gammeldags reaktor. Hvor mange SMR-reaktorer må da en middels kommune med smelteverk kjøpe for å kunne dekke sitt framtidige kraftbehov, som for eksempel anslås til å være som Bergens, altså 3760 GW? Bare for Norsk Hydros fem smelteverk alene løper kraftavtaler på 5 TWt ut i 2030. Det svarer altså til et svært stort antall SMR. Er det noen som på alvor tror at norske kommuner alene vil kunne få flere kraftreaktorer enn hele resten av kloden?
Noe helt annet er at vi ikke kan ignorere det som er ubestridelig, at alle atommakter i verden i dag, med unntak av USA og Russland, skapte sine kjernevåpen ved hjelp av deres såkalte "fredelige" forskings- eller kraftreaktorer. Alle reaktorer produserer både varmeenergi og plutonium. Alle såkalte hurtige formeringsreaktorer kan settes i forbrenningsmodus, for å skaffe varme til dampproduksjon. Eller de kan settes i formeringsmodus for å produsere plutonium. Skrittet fra å være en strømprodusent til å være en plutoniumsfabrikk er ikke stort. Ingen annen energiform er mer knyttet til faren for spredning av kjernevåpen og krig. Vi ønsker ingen repetisjon av den gamle, norske atomprosjektet, som hadde dette til formål.
I avisene har representanter for Norsk Kjernekraft og forskere ved NTNU kommet med noen ganske oppsiktsvekkende forslag om hvordan Norge kunne klare å bygge egne kraftreaktorer uten å være avhengige av den vanskelige situasjonen i reaktorindustrien. Det går ut på å kjøpe noen titals taktisk atomvåpen av en stormakt og å omdanne det kjernefysiske materialet til reaktorbrensel. Men det de ikke har kommentert, er hvordan de skulle få til dette uten å bygge en omfattende industri for produksjon av brensel og andre nødvendige anlegg.
Som vi har vært inne på, er det særlig ett forhold som gjør at Norsk Kjernekrafts visjoner om å løse den lokale energikrisa med kjernekraft, ikke er realistiske. Det er situasjonen i kjernekraftsindustrien utenom Russland og Kina. Den er såpass usikker at bransjen ikke engang er i stand til å holde de ca. 430 atomkraftverkene rundt om i verden i drift. En nøktern status for hele bransjen gis årlig gjennom World Nuclear Industry Status Report. Trolig vil antallet reaktorer gå noe ned i 2024. Industrien har undervurdert de tekniske problemene knyttet til stadig nye konsepter, til gigantiske kostnadsoverskridelser og forsinkelser, til avfallsdeponier og transportsikkerhet. Ny teknologi og nye "innersvinger" har ikke innfridd. Særlig ser vi dette når det gjelder SMR-prosjektene. Selvfølgelig vil dette endre seg. Men ikke på kort sikt. Realitetene er at det bare er Russland som kan tilby nye reaktorer i tilstrekkelig omfang. Det bør jo være et tankekors om det er dette vi vil.
Noen ord til slutt om kompetanse. Norge utviklet en viss kompetanse på 1950- og 60-tallet i forbindelse med byggingen og driften av de fire norske reaktorene som utgjorde det daværende atomprosjektet. Problemet den gang var mangel på grunnkompetanse i kjernefysikk, et problem som er blitt forverret siden disse reaktorene er stengt av og er kommet under dekommisjonering. Dessuten var kompetansebehovet den gang knyttet til plutoniumsproduksjon, og ikke til kjernekraft. Hvis Norge en gang i framtida skal kunne drifte en egen kjernkraftproduksjon, så må vi først ha utviklet en tilstrekkelig kompetanse gjennom grunnutdanning av nye kjernefysikere. Det nivået alene vil ta minst ti år å nå, hvis våre høyere utdanningssteder som NTNU prioriterer en stor satsing på dette feltet. Først etter at dette er nådd, kan vi begynne å drøfte om og hvordan kjernekraft kan anskaffes og driftes i en realistisk målestokk.
En satsing på kjernekraft vil ikke være fornuftig for Norge nå. Kjernekraft er selvfølgelig kommet for å bli i verden, særlig i land som ikke har naturgitt tilgang på vann-, vind- og solkraft. Men teknologien er ennå ganske ung. Fortsatt er den ganske risikabel, nesten alltid enormt mye dyrere og mer tidkrevende enn forutsett. Det finnes mange nye tenkelige konstruksjoner. Alt dette vil ta lang tid å utvikle. Norge har i dag ikke særlige gode forutsetninger for å ta i bruk slik ny teknologi. Vi har nesten ingen kompetanse tilgjengelig de nærmeste årene. Det vil ta tid å utdanne en generasjon kjernefysikere.
Det er forståelig at kommunene ikke ønsker å få sine naturområder ødelagt av vindmøller, og det er forståelig at de griper til en løsning som de tror er lett tilgjengelig. Slik er imidlertid virkeligheten ikke. Spørsmålet er om ikke selve ideen om en slik "superløsning" på klimakrisen på kort sikt er en blindgate. Problemet er jo at det kortsiktige energibehovet i økonomien ikke bryr seg om langsiktig klimakrise. Behovet avgjøres ikke av fornuft eller teknisk innsikt. Det avgjøres av hvilke økonomiske utsikter den investerte kapitalen har. I og for seg har vi mer enn nok elektrisk strøm her i landet. Men ikke hvis vi skal betjene hele Europas framtidige datapark.
Uansett må vi ha i mente at noen storstilt øking av kjernekraft globalt ikke er mulig ut fra situasjonen i bransjen selv. Dermed er det knapt nok mulig å tenke seg det i Norge. Det vil altså ikke løse noen kortsiktige problemer å gå inn for kjernekraft før tidligst i 2035. Videre vil etablering av en slik industri ta minst ytterligere ti år.
Om vi på et seinere tidspunkt skulle støtte etablering av kjernekraft, må vurderes ut fra hvilke miljøtekniske, sosiale, politiske og økonomiske forhold som eksisterer da. Tidshorisonten for norsk kjernekraft er uansett tidligst tida etter 2050. I mellomtida mener vi at det eneste fornuftige alternativet er å utnytte det eksisterende kraftpotensialet ved å kreve lokal kontroll over produksjonen og bruken av krafta. Dette vil ha liten mening hvis vi ikke også diskuterer hvilke formål vi ønsker å prioritere med den strømmen vi har.