Jeg vil takke for invitasjonen. Jeg vil starte med å avsløre at det var den britiske generalløytnant Sir Andrew Thorne som på vegne av den britiske regjering først kom med forslaget om at Norge måtte skaffe seg atomvåpen. Det har ikke vært kjent tidligere. Det skjedde med et topp hemmelig plandokument som han overbrakte til statsminister Einar Gerhardsen 1. oktober 1945. Thorne var ingen hvem som helst. Han var sjef for "Allied Forces Norway" som "i realiteten styrte landet" sommeren 1945, slik den britiske historikeren David Lindsay skriver i Thornes biografi. I realiteten betydde det at han var en slags militær stattholder sommeren 1945, før de allierte gjeninnsatte norske organers virksomhet og myndighet.
Thorne la til grunn at Norge sto i fare for å bli okkupert av Sovjetunionen, og at landet ville kunne bli springbrett for angrep mot de britiske øyene. Norge var for stort og befolkningen for liten til å kunne stå imot. Derfor måtte forsvaret av Norge samordnes med britene. Nordmennene kunne ikke vende tilbake til sitt omfattende mobiliseringsforsvar fra før krigen. Det ville bli så dyrt at landet ville bringes i kne. Framfor alt måtte Norge utnytte sine vitenskapelige, tekniske og andre fortrinn til å produsere et mindre antall kjernevåpen, som med de nye tyskutviklede rakettene kunne bli en trussel mot russernes industri- og befolkningssentra.
I tillegg hadde Thorne andre viktige krav til Norge, som la føringer for norsk forsvarsplanlegging fram til 1949.
Slike planer var ikke unike for Norge i 1945. Etter den amerikanske bombingen av Hiroshima og Nagasaki i august, hadde de amerikanske kjernefysikerne tvunget fram offentliggjøringen av den såkalte Smyth-rapporten, som gjorde rede for teknologien bak de amerikanske kjernevåpnene. Den slo fast at hvem som helst kunne produsere kjernevåpen, gitt at man hadde kompetanse og ressurser nok. Rapporten ble lest i hele den vestlige verden, og stimulerte til planer om et mye billigere forsvar enn man hadde hatt før storkrigen. Noe annet enn militære formål var ikke på tale i de første årene. Det skulle gå to tiår før det ble mulig og aktuelt å utvikle teknologien til å omfatte atombasert kraftproduksjon.
Norge hadde et spesielt fortrinn framfor andre små land, et fortrinn som britene hadde fått nært bekjentskap til gjennom sine aksjoner mot Norsk Hydros bedrifter på Rjukan i 1942–43, nemlig tungtvann. Hydro var verdens største – og i praksis eneste – produsent av tungtvann, takket være utbyggingen av fossekraften før Andre verdenskrig. Og nettopp tungtvann var en nøkkelfaktor for den aller enkleste industrielle produksjonsmetoden for det nyoppdagede grunnstoffet plutonium, som kunne brukes i kjernevåpen.
Å sette i gang et slikt prosjekt måtte selvfølgelig ha en eller annen form for politisk godkjenning. Det skjedde 12. november 1946 i den nyorganiserte ledelsen av Forsvaret, det såkalte Forsvarsrådet. Forsvarsrådet var det politiske ledelsesorganet for forsvars- og sikkerhetspolitikk. Temaet var norsk atompolitikk. Regjeringen var representert ved statsminister Einar Gerhardsen, forsvarsminister Jens Chr. Hauge, finansminister Erik Brofoss og forsyningsminister Oscar Torp. Forsvarets ledelse var representert ved sjefen for Luftforsvaret generalmajor Bjarne Øen.
På dette møtet reiste Hauge to spørsmål: om Norge var i stand til å produsere egne atomvåpen, og om man burde gjøre det. Han svarte ja på begge disse spørsmålene og skisserte hvordan man burde gå fram; først kartlegging av uranforekomster og sikring av økt tungtvannsproduksjon ved Norsk Hydro, så bygging av en eksperimentreaktor – og til slutt, hvis de første forutsetningene ble innfridd, å gå i gang med tekniske og økonomiske undersøkelser med tanke på industriell fremstilling av atomvåpen, eventuelt i samarbeid med Sverige. Det var ingen innsigelser mot en slik plan fra de andre som var til stede. Det var etter dette møtet at strategien for det norske kjernevåpenprosjektet ble lagt for to tiår framover. Målet var norske atomvåpen.
Forslaget om hvordan dette kunne gjøres, kom fra astrofysikeren Gunnar Randers. Han var forskningssjef og avdelingsleder for fysikkavdelingen ved Forsvarets forskningsinstitutt, FFI. Under krigen hadde han vært i USA og i UK. Våren 1945 hadde han vært tilknyttet den amerikanske etterretningsgruppen Alsos. Sammen med direktør Fredrik Møller var han svært aktiv for at Norge måtte skaffe seg egne kjernevåpen. Hauge omtalte senere i en bok Randers og Møller som "den nye tids tsarer", personer som verdenskrigen hadde formet, som opererte ganske fritt uavhengig av byråkratiske og politiske rammer. Det var slike folk det nye Norge hadde behov for, etter hans syn.
Randers organiserte ganske umiddelbart omfattende innhenting av informasjon i utlandet, særlig i USA, Frankrike og England. Noe gjennom åpne kilder og noe gjennom direkte kontakt med forskere fra disse landene. Men annet foregikk mer i det skjulte. I realiteten dreide det seg om spionasje, ettersom det skjedde i strid med landenes lover. Vi må huske at dette var før NATO-medlemskapet i 1949. Sommeren 1946 hadde Randers klar et forslag til et slikt prosjekt.
Forslagene til Randers ble selvfølgelig behandlet i Forsvaret, men derfra kom det til å begynne med ingen kommentarer. Man satt stille i båten. Annerledes var det i det lille miljøet Norge hadde av sivil kompetanse.
Randers' planer ble tidlig kjent blant fysikerne i forskningsmiljøene ved landets eneste universitet og andre høyere utdanningsinstitusjoner. Reaksjonene var sterke. De fremste fysikerne som hadde kompetanse på feltet, Roald Tangen, Harald Wergeland og Njål Hole, gikk sterkt mot prosjektet. Også blant andre vitenskapsfolk var det stor skepsis. I et brev til KUD, som de tre kjerneforskerne hadde sirkulert på Universitetet, pekte de på at hvis man skulle bruke mange penger på et atomprosjekt, så måtte det være til sivil forsking ved universitetet og de sivile instituttene i Bergen og Trondheim. De pekte på at det første man burde gjøre, var å styrke utdanning og grunnforskning, slik at landet kunne få en grunnkompetanse på feltet, noe man var svært langt fra. De advarte mot å prioritere midler til et slikt militært formål.
Før forslaget kom til Forsvarsrådet, var det også blitt diskutert av forskningssjefene i FFI. Der fikk det ingen applaus. Vi vet dette fordi lederen av kjemiavdelingen, Egil Ronæss, etter møtet skrev et notat til de andre forskningssjefene ved FFI, hvor han gikk mot prosjektet, som han samtidig beskrev i stor detalj. Det måtte foregå i ti trinn, skrev han, hvor trinn 1 var å kartlegge uranforekomstene og trinn 8 til 10 var den tekniske bombekonstruksjonen.
På tross av denne motstanden, fikk forslaget altså grønt lys 12. november 1946 av Forsvarsrådet. Randers samlet en rekke dyktige ingeniører og teknikere i det som kort tid etter ble hetende Institutt for Atomfysikk IFA, og fra 1980 fikk det mer tidsriktige navnet Institutt for energiteknikk IFE. Instituttet ble dannet ved at FFIs fysikkavdeling ble skilt ut og omdannet til en frittstående, selveiende stiftelse, svevende fritt mellom Forsvarsdepartementet, Forskningsrådet, NTNU og Riksrevisjonen. Finansieringen ved oppstarten sørget Hauge for innenfor forsvarsbudsjettet med 5 millioner kroner til selve våpenprosjektet, i tillegg til 5 millioner til rakettprosjektet, som hang sammen med våpenprosjektet. Det var mer enn noen andre forskningsbevilgninger i 1947. Selveiende stiftelse kom til å bety at IFA/IFE i ettertid har kunnet ignorere lover som regulerer offentlig virksomhet, som forvaltningsloven og offentlighetsloven. Her må også nevnes arkivloven, som angir pliktsmessig avgivelse av arkiver fra offentlig virksomhet.
IFA/IFEs historie kom også til å handle om sanksjoner og utrenskninger. De sivile fysikerne Wergeland, Tangen og Hole var utenfor rekkevidden til Randers og Hauge. Annerledes var det med Egil Ronæss og hans fremste geolog, Ivan Rosenquist. De ble fjernet. Senere kom det også til å gjelde matematikerne Jan Garwick, Kristen Nygaard, Ole-Johan Dahl, som arbeidet med å beregne nøytronstrømmene i den første reaktoren JEEP I på Kjeller.
Den amerikansk-israelske atomhistorikeren Avner Cohen beskriver det israelske kjerneprosjektet med begrepet "opacity" – altså "ugjennomtrengelighet". Det passer også på det norske. Tross kritikk og motstand, kunne atomprosjektet gå inn i en beskyttet og utilnærmelig eksistens som selveid stiftelse. Tre reaktorer ble etter hvert bygd på Kjeller og en i Halden. De fikk betegnelsen JEEP I (på Kjeller 1951–1958) og JEEP II (på Kjeller 1966–2018), HBWR (Halden Boiling Water Reactor 1958–2018) og NORA på Kjeller (Norwegian Reactor Assembly 1961–1967) Et renseanlegg for brukt uranbrensel ble satt opp på Kjeller for å renframstille det som kalles våpenplutonium. Dette skjedde i et hemmelig samarbeid med svenskene. Mindre mengder plutonium ble også produsert. Noe av det gikk til det svenske prosjektet. Anlegget var ferdig i 1961 og var trolig i drift fram til 1968. Det var særlig Halden-reaktoren og JEEP II på Kjeller som var aktuell for produksjon av plutonium.
Militære ledere presset på. De ville gjerne ha egne atomvåpen. Enkelte av dem, som øverstkommanderende i Nord-Norge, general Arne D. Dahl, ønsket i 1951 slike våpen, som han skrev at han kjente til at det ble arbeidet med. Formålet var å gjøre Nord-Norge uframkommelig for sovjetiske styrker i en eventuell krig. Han ville på forhånd ødelegge flyplassen på Banak og forsvarsanleggene i Lakselv med atomvåpen, slik at russerne ikke kunne overta dem. Randers kunne ikke annet enn svare at de ennå ikke hadde noen slike våpen.
IFA var da i ferd med å få JEEP I til å fungere. Men det var en mengde uforutsette tekniske problemer som måtte løses, før optimal virkningsgrad kunne påregnes. Det medførte at en ny reaktor måtte bygges, også den med betegnelsen "eksperimentreaktor". Og noen politisk beslutning om å produsere bombene forelå ennå ikke. I påvente av henvendelse om det, rapporterte Randers til Forsvarsstaben i 1964 at IFA i løpet av et par år var i stand til å produsere en tilstrekkelig mengde plutonium som svarte til et titalls plutoniumsbomber. Amerikanske etterretningsagenter fulgte nøye med på hva som foregikk på Kjeller og Halden. Så sent som i 1979 rapporterte den amerikanske atomenergikommisjonen ERDE at Norge hadde kapasitet til å detonere et kjernevåpen i løpet av fire år.
Det israelske Dimona-prosjektet fikk en viktig plass i det norske kjerneprosjektet. Både Hauge og FFIs arkiver viser at Randers og Hauge var villige til å bruke tungtvannsproduksjonen som en brekkstang for å bryte det amerikanske atommonopolet. Samtidig var det viktig for dem ikke å skape problemer i forsvarssamarbeidet med USA. De iverksatte en veritabel smugleroperasjon av 20 tonn tungtvann til det israelske Dimona-prosjektet i 1958–1959. Dimona-reaktoren var en plutoniumsproduserende reaktor ikke ulik Halden-reaktoren, bygd i all hemmelighet. Og i den forbindelse en rekke andre praktiske tjenester til det samme prosjektet, som vi alle vet endte med produksjon av et 100-talls plutoniumsbomber. Dette skjedde via det nye, kommersielle selskapet Noratom, hvor begge var med som privatpersoner, med vidløftige planer om å bli en verdensledende leverandør av norsk atomteknologi. Både Randers og Hauge fikk påkostede opphold i Israel og gaver som takk.
Rundt 1960 var det begynt å komme kritikk av det det militære våpenprosjektet. For å imøtekomme økende skepsis og motvilje, forsøkte Randers og Hauge å overbevise om atomkraftens sivile muligheter med produksjon av elektrisk kraft ved hjelp av kjernereaktorer og utvikling av skipsreaktorer. Firmaer som Noratom, Rederiatom, Norcontrol og Noreno ble stiftet og prosjekter ble lansert med dem selv og representanter for Norsk Hydro i spissen. NVE kom inn i bildet og man forestilte seg et 20-talls primitive atomkraftanlegg plassert rundt kysten. Det viste seg å være uten realistiske muligheter, verken kommersielt, teknisk eller politisk. Helt avgjørende var at USA ikke ønsket at Norge skulle drive kommersielt salg av atomreaktorer, ganske særlig bannlyste de ethvert skipsreaktorprosjekt av hensyn til sitt eget ubåtprogram.
Midt oppe i disse storstilte vyene, måtte Randers bakse med tekniske og økonomiske problemer både på Kjeller og i Halden, som ble undervurdert i hele levetiden til det norske prosjektet. Utenlandske aktører ble forsøkt hentet inn for å forsøke å løse problemene og å dele kostnadene. Ellers var atomeventyret finansiert av norske skattebetalere.
Det er det ikke mulig å si noe sikkert om i dag, fordi IFA/IFE fortsatt nekter adgang til sine arkiver. Men det er sikkert at det aldri ble produsert noen norske atombomber på Kjeller. Men det sto ikke på viljen eller kapasiteten til Randers og miljøet i IFA. På slutten av 1960- og på 1970-tallet var atomvåpenmotstanden blitt for sterk. På amerikansk hold ble dessuten slike planer motarbeidet. Bortsett fra uranet til JEEP I, som kom fra britene, kom alt uranet fra USA. Men det lyktes aldri Randers å få slike leveranser uten bindinger eller krav om kontroll. USA ønsket nok å utstyre det norske forsvaret med kjernevåpen, men det skulle være under USAs kontroll. Dette må være grunnen til at den politiske ledelsen i Norge aldri bestemte seg for å sette i gang selve våpenproduksjonen.
Arbeidet med uranrensingsanlegget ble stoppet i 1968 og dermed også våpenprosjektet. Men anleggene eksisterer fortsatt i flere år, uten annet formål enn seg selv. Imens ble IFA forvandlet til IFE og kjernevåpenplanene skjøvet ned i glemselen til fordel for flow-control i Nordsjøen.
Utover en marginal produksjon av radioisotoper til kreftbehandling og periodevis damp til Saugbruksforeningens papirfabrikk i Halden, kom det lite ut av satsingen. Mesteparten av disse sterkt forurensende anleggene finnes fortsatt. Kostnadene til opprydding kommer til å beløpe seg til titalls milliarder, en formidabel regning for et eventyr som ikke førte til noe for det norske samfunnet. Heldigvis må vi si i dag.
Det er litt urettferdig å kaste et for negativt lys på atomprosjektet. Det hadde også samarbeid med atommiljøene i land som Belgia og Nederland, og noe kom det ut av dette. Det ble også skrevet en rekke doktoravhandlinger om ulike teoretiske problemer, selv om de fleste av dem dreide seg optimalisering av produksjon av plutonium.
Spesielt er viktig å nevne at de tre som mer eller mindre ufrivillig ble presset ut av prosjektet, nemlig Jan Garwick, Kristen Nygaard og Ole-Johan Dahl, som hadde utviklet datagrunnlaget for nøytronkalkulatoren for JEEP I i 1950–51. De var alle fremragende forskere som var – eller etterhvert ble – skeptiske til prosjektet og i det hele tatt virksomheten ved IFA/IFE. Ut fra erfaringen med JEEP I, la de i tiden etterpå grunnlaget for det banebrytende programmeringsspråket Simula, ett av de første objektorienterte dataspråkene i verden. Så de må ha gått i en god skole på akkurat dette feltet. Nygaard ble endatil en viktig offentlig figur i kampen mot atomvåpen.
Det er imidlertid ingen grunn til å legge skjul på at det norske miljøet var umodent og prematurt, noe også Hauge etterhvert må ha blitt kjent med. Partikkelfysikeren Sven Oluf Sørensen illustrerte dette poenget litt ironisk ved å fortelle om en samtale han hadde hatt med Hauge: "Hauge spurte meg om forholdet mellom Blindern og Kjeller, og så sa jeg at det er det beste forholdet. Det er ålreit. Som mellom Edvard Munch og fargehandler Alf Bjerke (...). Det syntes han var så fryktelig morsomt, så han gjengav det rundt omkring."