Den nølende frigjøringen

av Lars Borgersrud

Publisert i Nordlys 19. mai 2011


Kristian Husvik Skancke skriver i Nordlys 10. mai at NRK Brennpunkts program «Huleboerne» formidler «myter», og at jeg kjenner krigshistorien dårlig. Men han hopper over hovedbudskapet, nemlig det at 23.000 mennesker obstruerte tyskernes ordre om å evakuere var en motstandshandling, kanskje viktigere enn kampen sørpå for å unndra seg Arbeidstjenesten.

Så er mitt spørsmål hvorfor denne motstandshandlingen bare blir sett på som en offerhandling i den nasjonale historien? Én grunn er at motstandsbildet i Finnmark var dominert av kommunistene, at britiske agenter var langt færre enn sørpå, at heller ikke XU var særlig til stede, eller Milorg. Men det er også andre grunner.

Sprer myter

Skancke mener at regjeringen i London var helt uskyldig i den klemma som befolkningen kom i. Regjeringen hadde gjort forberedelser og sendte styrker som frigjorde fylket.

Her er det nok Skancke som sprer myter. Kildene viser at innsatsen var for liten, datoene at den kom for sent, resultatene at den var for nølende og preget av uvilje mot å underlegge seg sovjetkommando, slik man ellers godtok i forhold til andre allierte.

Russerne ønsket norsk deltakelse. Grunnen til at de etter at angrepet hadde startet på Litza-fronten 07.10.44, og hadde ryddet Kirkenes-området, bare rykket fram til Tana, var at de ventet på norske tropper. Bare ett kompani krysset Tana bru til Rustefjelbma, hvor de kom 08.11.44. Tyskerne trakk seg langt tilbake vestover mot Alta, mistet all kontakt med fienden, og kunne brenne alt de passerte.

Men ingen norske styrker hadde deltatt i det sovjetiske angrepet, på tross av at Forsvaret i London hadde vært invitert til det. I en samtale med norske kolleger hadde den sovjetiske militærattacheen spurt: «Hadde det ikke vært fint om den norske kongen kunne komme til Finnmark med Den Røde Arme?» Men regjeringen svarte aldri, trolig i håp om at det ville forhindre sovjetisk innmarsj. Da angrepet mot vest startet, var ingen forberedelser gjort. Brigaden i Skottland lå uvirksom og øvet. Men regjeringen maktet ikke å få skipstransport.

Ruiner

I mellomtida hadde tyskerne som kjent svidd av hele Finnmark. De hadde trukket seg tilbake også fra Nordkyn og ytterste del av Porsangerhalvøya, og etterlatt seg ruiner overalt. Med basis i Alta, sto deres fremste styrker utover mot Billefjord og Repparfjord. Men de patruljerte fjordene og øyene østover med hurtigbåter.

Slik var situasjonen grovt sett ved årsskiftet 1944–45. Først totre uker etter at angrepet på Litza-fronten startet, ble et kompani fra brigaden skipet av gårde til Murmansk, derfra via Petsamo til Kirkenes, for å operere i Vest-Finnmark. De første kom til Kirkenes 11. og 12.11.44. Det var Den norske militærmisjonen, Avsnittskommando Finnmark, Marinekommando Kirkenes, 2. Bergkompani av brigaden, noen etterretningsfolk, sivile administrasjonsfolk og sanitetspersonell, i alt cirka 300 mennesker.

Samtidig fikk bare fire små kompanier av polititroppene i Sverige ordre om å reise til Finnmark. De kom seg først av gårde i januar 1945. De første politisoldatene ble fløyet med amerikanske fly fra Luleå til Kirkenes rundt månedsskiftet januar/februar 1945, og de siste i midten av mars. En annen gruppe skulle gå fra Karesuando mot Kautokeino, men det ble vanskelig. Til sammen kom det færre enn 500 politisoldater over til Kirkenes-området fra Sverige i løpet av vinteren. Tusenvis gikk uvirksomme i Sverige.

Mobiliserte

General Arne Dahl, som ledet det hele, startet også å mobilisere blant befolkningen i Øst-Finnmark. Det fortsatte fram til krigen var slutt, og da sto det til sammen 2735 mann under hans kommando, om lag 2000 av disse var mobiliserte, om lag 700 hadde kommet enten fra Storbritannia eller Sverige.

Datoene viser hvor forsiktig det gikk. Først 28.11.44 avløste norske avdelinger sovjeterne ved Rustefjelbma, og en svært forsiktig framrykking mot Vest-Finnmark startet, med Alta som mål. I fjordene startet framrykkingen først 30.12 med at noen norske soldater ble overført til Kunes i Laksefjord, med et depot og støttepunkt på Hopseidet, så man slapp den lange og farlige sjøveien rundt Nordkyn. Fra Kunes rykket en tropp utover i Porsanger og en annen tvers over fjorden videre mot vest og Børselv.

Den 07. og 08.02.45 kom to norske skøyter i kamp med tyske patruljer i Indre Billefjord. Da var en annen gruppe kommet til Magerøya, som var brent og forlatt. Først ved Sortvik ble det skyting med en patrulje norske SS-soldater 21.02. Så har vi hendingene på Sørøya, dit en tredje gruppe kom i slutten av januar og i begynnelsen av februar. 15.02. fikk de hjelp av britiske jagere, slik at evakueringen kunne gjennomføres.

Åpnet ild

Men noen norsk kontroll fantes ikke. Tyske hurtigbåter patruljerte i fjordene og åpnet ild der de så folk. Det skjedde 28.02 i Hasvik, 29.02 i Børsfjord, 04.03 i Dønnesfjord, 06.03. igjen i Børsfjord, 14.03. på Sørøya. Siste gang var 05. og 06.05. da to tyske ubåter satte i land soldater ved Hopseidet, med drapene på de sivile der. Ubåtene nådde uhindret tilbake til Tromsø.

Framrykkingen mot Alta gikk svært forsiktig for seg. Først rykket en patrulje fram fra Lakselv. 01.04. kom de over Lille Reipfjell, 04.04. kom de i skuddveksling med en tysk patrulje i Tverrelvdalen, øverst ved skiferbruddet. De ble skremt, og trakk seg derfor tilbake til Skoganvarre. En annen patrulje hadde rykket fram mot Alta fra Karasjok over Jotkavarre. 18.04. kom også den i skuddveksling med en tysk patrulje ved Reipfjellet, og trakk seg tilbake samme veien som de var kommet. Etter en tid der gjenopptok de framrykkingen mot Alta, hvor de endelig kom 27. og 28.04. Da var tyskerne reist over til Kvænangen.

En tysk styrke fantes ute på Porsangerhalvøya, og det ble bestemt å frakte norske soldater til Olderfjorden. Men tyskerne kom seg vestover med båter, uten kontakt med de norske styrkene.

Små tapstall

Det var lite av egentlige kamper under disse nølende operasjonene. Tapstallene var små. I alt ble under ti menige drept, etter hva Harald Sandvik har opplyst i 1975. De største tapene skjedde under instruksjon i Karasjok 01.05.45, da en uforsiktig sersjant utløste en mine som drepte ham og 25 menige.

Dette viser hvor lite regjeringen satset. Det var ikke norsk militær innsats som kastet ut tyskerne, som Skancke skriver, men tyskerne som trakk seg ut for å bruke troppene på kontinentet. Myndighetenes deltakelse var tvunget fram, etter sovjeternes frigjøring. Istedenfor ble brigaden i Skottland satt inn på Walcheren i Nederland, og polititroppene i Sør-Norge først etter kapitulasjonen. Kanskje er dette den egentlige grunnen til manglende interesse for historieskriving om krigen i nord?

Uansett, bør ikke Kulturdepartementet og Forskningsrådet nå ta ansvar for å få skrevet Nord-Norges krigshistorie inn i vår nasjonale krigshistorie? Det var ikke norsk militær innsats som kastet ut tyskerne i Finnmark, men tyskerne som trakk seg ut for å bruke troppene på kontinentet. Myndighetenes deltakelse var tvunget fram, etter sovjeternes frigjøring.