Det store skillet

av Lars Borgersrud

Publisert i Aftenposten 9. april 2010


NRK fortjener ros for filmen om «Osvald». Det liker ikke Egil Ulateig. I kronikken 6. april gjentar han de forslitte frasene om «Stalins agenter». Hvorfor er Ulateig mer opptatt av slikt enn av at disse sabotørene ville kaste ut okkupantene og knuse deres regime?

En rekke feil

Svaret finner vi i Ulateigs bok Med rett til å drepe, hvor han foruten en rekke feil om «Osvald» og andre, forteller hvordan han ser på motstanden. Han tar Terbovens «folkerettsekspert» Rudolf Schiedermair, rasejurist, SS-Obersturmbannführer, frontkjemper og Hansteens og Wickstrøms morder, til inntekt for at Norge ikke var i krig med Tyskland etter slutten på felttoget i 1940. Han skriver at «Regjeringen i London hadde ingen rett til å pålegge norske borgere under tysk okkupasjon å motarbeide fienden». Fordi okkupasjonen var «lovlig», var dermed motstandsorganisasjoner som Milorg, XU, Osvald, Kp. Linge «ulovlige». Det rettsgrunnlaget han konstruerer for den norske motstand er den NS-siden påberopte seg etter krigen, nemlig at fordi Norge ikke var i krig etter 10. juni 1940 kunne de ikke dømmes.

En mann som avviser motstandskampen engasjerer seg altså i motstandens «Hall of Fame». Hans fokus har ellers stort sett vært på NS, frontkjempere, frontsøstre, i tillegg til en infam bok om «Osvald» (Raud krigar. Raud spion). I kronikken skriver han at (de) drev med «å sprenge, rane og drepe», at de ville ha en sovjetrepublikk, at Sunde var spion, at aksjonene var «ansvarsløse», «kamikaze», «meningsløse». Noen aksjoner er «ren spekulasjon» osv. Og det er mer: Sunde var KGBs arm inn i NKP i 1949.

Fast i en annen tid

Ulateig sitter fast i en annen tid. Skal han bli tatt på alvor bør han forholde seg til dagens forskningsfront på feltet. Ikke late som om den ikke finnes. Kronikken illustrerer at det storeskillet i okkupasjonshistorien ikke forsvinner med de nasjonale mytene. Trolig vil det forsterkes.

Det er på tide at også vi i Norge innser at liksom vi etter 9. april 1940 ble alliert med Storbritannia, etter 7. desember 1941 med USA, så ble vi også alliert med Sovjetunionen etter 22. juni 1941. Alle tre stormakter samarbeidet med London-regjeringen, alle tre undertegnet okkupasjonsavtaler med den og alle tre opererte i Norge i løpet av krigen. Her var «Osvald» pionerene, men Linge og OSS (amerikansk militær etteretning) kom tungt med på slutten. Det var samarbeid, men også motsetninger. Og selvfølgelig forskjeller. Men ikke noe kan forhindre at alt dette, sammen med den hjemlige motstand, i dag utgjør vår felles motstandshistorie. Snarere enn å være opptatt av å forsvare ulike valg den gang, må vi være opptatt av det store skillet og dokumentere det for en etterslekt som kanskje ikke lenger helt forstår trusselen fra nazistsystemet.