Hvorfor lyktes det ikke å redde mer enn halvparten av de norske jødene? Hvorfor lyktes den danske motstandsbevegelsen med å redde alle de danske? Dette er «elefanten i rommet» bak debatten om Marte Michelets bok. Noen felles historisk forståelse for forskjellen kan vi knapt se, heller ikke fra kritikerne av boken. De tar ikke fatt i «elefanten». Det de derimot gjør, er å kaste seg over «32 feil». Så avskriver de hele boken, bit for bit, som en inkvisisjon. Men elefanten er fortsatt i rommet.
Det er lett å peke på noen grunner til at det gikk bra i Danmark. Motstandsbevegelsen hadde samlet seg i «Frihetsrådet». Det gikk ikke bare inn for sivil ulydighet, men også militær motstand og sabotasje, i samarbeid med britiske SOE (Special Operations Executive). De hadde økonomiske muskler.
I Norge var det ingen samlet motstandsbevegelse. Den dominerende var den såkalte Grimelundskretsen (Kretsen). Den hadde opphav fra Administrasjonsrådet, forhandlingene om å innordne norsk næringsliv i tysk, avsettelse av kongen og opprettelse av Riksrådet. Det var Hitler som hadde stoppet dem, da han satset på Quisling.
I 1942 hadde disse menneskene forvandlet seg til en slags illegal regjering, som kranglet med London om hvem som skulle styre Norge etter krigen. De ville ikke tilspisse forholdet til okkupanten. De ville bare ha «holdningskamp». Sabotasje og militær kamp så de på som terror og forbrytelser. Det fantes også en militærorganisasjon. Offiserene hadde avlagt æresord til tyskerne. Derfor hadde de forbud mot våpenbruk og sabotasje. De forhindret ikke at nesten hele offiserskorpset ble internert i «æresfullt krigsfangenskap» så sent som høsten 1943. Mens SOE samarbeidet godt med det danske «Frihetsrådet», var de helt oppgitt over Kretsen og militærorganisasjonens «bløtaktige passivitet».
Under den kalde krigen ble det skapt et fantombilde av Kretsen og Milorg. Det passet seg nok av indrepolitiske årsaker - etter krigen. Men illusjonen kommer tilbake til oss nå. For hvis de var så sterke, hvorfor gjorde de ikke da som i Danmark?