Etter at kanonene stilnet ...

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 7. mai 2005


... kom Ap-historikerne. 60 år etter frigjøringen av Norge lever den sosialdemokratiske okkupasjonshistorien videre. Men hvor lenge?

Denne helga er det 60 år siden den offisielle krigsavslutningen i Europa i 1945, og vi feirer også minnene om Norges frigjøring. Men når vi går bak minnetalene, reiser en del spørsmål seg.

Er det virkelig seieren over det nazistiske folkemordet og de samfunnsforholdene som skapte det, også her hjemme, som dagens kommentatorer er opptatt av? Er det de som hjalp nazimonsteret fram, som deltok og profitterte på det, som får lys på seg? Og hva med historikerne: Hvilke spørsmål har de rettet sine skarpe blikk mot? Og staten: Var det virkelig pionerene i kampen som fikk medaljene? Og for vår nasjonale anstendighets skyld: Gir minnetalene rimelig oppmerksomhet til de som ble drept i Norge, uavhengig av nasjonalitet?

Slike spørsmål bør stilles på denne dagen.

Det har ikke stått på penger og stillinger for de som har utformet den offisielle fortellingen om Norges krig. Fortellingen er presentert i en enestående serie av publikasjoner, fra den sivile undersøkelseskommisjonens rapporter i 1946-47 under AP-historikeren Sverre Steen og til den foreløpig siste, praktverket Norsk forsvarshistorie i 2004, under ledelse av Olav Riste. Disse arbeidene har vært toneangivende og premissbestemmende, lagt grunnlaget for en sosialdemokratisk versjon av krigstida, som ennå rår grunnen.

Steen og hans viktigste elev, Magne Skodvin – den siste var venstremann med bakgrunn fra Hjemmefrontledelsen – ble skoledannende. Grunnlaget ble lagt for opprettingen av nye institusjoner og karrierer for yngre intellektuelle. Særlig viktig var det i forsvaret. Krigshistorien er jo, eller burde være, forsvarets historie. De sivile nestorene der ble Nils Ørvik og Olav Riste. Men det dreide seg også om Hjemmefrontshistorien, hvor Sverre Kjeldstadli med bakgrunn fra Milorg ble inspirator og nestor, utenrikspolitikken, med Arne Ording, og på universitetet, med foruten Skodvin, i en periode også Thomas Wyller, og seinere Ole Kristian Grimnes. Denne skolens mange dyktige elever har nådd sentrale posisjoner innen forsking og samtidshistorie.

Den sosialdemokratiske krigsfortellingen dette miljøet har skapt består av innsiktsfulle arbeider, men også store hull, ved utvalg av fokus, og ikke minst temaer som har vært retusjert. Dens første anliggende var å skape ro om gjenoppbyggingen av forsvaret. Grunnen var åpenbar; forsvaret lå med brukket rygg fordi det øverste offiserskorpset praktisk talt ikke hadde deltatt i motstandskampen eller på alliert side. Etter felttoget i 1940 hadde nesten alle på ordre fra general Otto Ruge avlagt æresord til tyskerne om ikke å delta mer i krigen, og langt de fleste av dem holdt dette æresordet. Over 20 prosent av dem hadde gått over til fienden, inn i NS, Hirden, Waffen SS sine frontavdelinger, tysk etterretning, politi og annen tysk tjeneste. Omlag like mange hadde gått inn i Statspolitiet, Arbeidstjenesten, avviklingsetaten for forsvaret (Sivilforvaltningen for Hær og Marine) og andre viktige stillinger i okkupasjonsstaten. Av de øvrige ble omlag 1300 internert i fangenskap i Polen og Tyskland, på tross av æresordet.

Noen få unnslapp og gikk inn i polititroppene i Sverige eller var tilknyttet legasjonen i Stockholm. Bare en liten gruppe endte opp i Storbritannia, og kun få engasjerte seg i motstandsorganisasjoner hjemme.

Det sier mye at da Jens Christian Hauge startet reorganiseringen av Milorg som beredskapsorganisasjon våren 1943, hadde han bare to generalstabsoffiserer å hjelpe seg med. Begge hadde ironisk nok vært med i NS, den ene fra partistiftelsen i 1933 og noen år framover, mens den andre hadde meldt seg inn høsten 1940, og aldri meldt seg ut. Det sier også mye at da den militære etterretningsorganisasjonen XU ble skapt, var det stort sett med akademikere uten yrkesmilitær bakgrunn. 

Den manglende krigsdeltakelsen skapte vanskeligheter for Hauge etter krigen, da norske offiserer kom fra tysk fangenskap og krevde sine gamle stillinger tilbake, til fortrengsel for de som hadde avansert til befal ute og i mange tilfeller gjort en fremragende krigsinnsats. Og historikerne? De interesserte seg ikke for offiserenes innsats som samlet korps, bare som enkeltpersoner. Storverket Norge i krig presenterte så seint som i 1987 Hauges to generalstabsoffiserer som «motstandspionerer». 

Trolig var det for å dempe misnøyen med forsvarets innsats, at den militære granskingsrapporten fra 1946 ble hemmeligstemplet. Historikerne protesterte ikke da den ble gradert. Konsensus hersket. Historiefortellere hadde fritt spillerom autoriserte eller ikke. Rapporten kom først på bordet i 1978. Da ble det så stort oppstyr at forsvaret måtte nedgradere den.

Ro ble det heller ikke etter at gjenopprustningen rundt 1950 skjøt fart og et tvingende befalsbehov gjorde det nødvendig å slippe personer som hadde vært på tysk side inn i forsvaret, først i Heimevernet. Historikerne interesserte seg ikke for fronttjenesten, unntatt outsideren Svein Blindheim med Nordmenn under Hitlers fane i 1977. Det var tvert i mot et tabuemne, og skulle forbli det lenge.

Et annet behov for ro dreide seg om forløpet til 9. april. Det at forsvaret hadde hatt en hemmelig indre beredskapsorganisasjon rettet mot arbeiderbevegelsen, og som ledd i den hadde ubrukeliggjort landets mobiliseringsbeholdninger av våpen, var kjent av forsvarsminister Fredrik Monsen allerede i 1936. Ap-ledelsen hadde ikke foretatt seg noe med denne kunnskapen før krigen, trolig for ikke å komme på kant med offiserskorpset, embetsverket og de tidligere makthaverne.

Forholdet ble først innrømmet i 1948, men interesserte ikke historikerne. Det gjorde heller ikke faktumet at selve mobilseringsordningen var blitt endret så sent som fra 1. januar 1939, slik at mobiliseringen måtte foregå som stille mobilisering etter den indre beredskapsordningen. AP-ledelsen mente kanskje at det var et nødvendige politisk kompromiss, men det ble katastrofalt for landets mobiliseringsevne 9. april.

Forholdet ble omhyggelig holdt skjult gjennom både den militære og sivile granskingen etter krigen, og ble i stedet gitt en upolitisk, teknisk forklaring, som historikerne brakte videre, mens de i opprustningens ånd la skylden for de militære tilstandene før krigen på Nygaardsvold og «det brukne gevær».

Også det utenrikspolitiske trusselbildet ble fordreid. Realiteten var at etter verdenskrigens utbrudd i 1939 hadde myndighetene praktisk talt bare vært opptatt av faren fra øst på grunn av vinterkrigen mellom Sovjet og Finland. De hadde gjennomført full mobilisering av sjøforsvaret i Nord-Norge og ellers overført betydelige landmilitære styrker dit.

Men historikerne var opptatt av å dokumentere at forsvarsledelsen og andre myndigheter hadde konsentrert seg om av faren for tysk angrep i sør. Syndebukkene ble utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg. At en britisk-fransk invasjon mot Norge også var i gang i aprildagene ble omskrevet av historikerne til å dreie seg om beskyttelse av malmtrafikken. En regulær invasjon fra dem passet overhodet ikke med det bildet av de pålitelige vestallierte man ønsket å skape under den kalde krigen.

I tråd med disse omskrivingene var det også behov for retningsgivende framstillinger av viktige begivenheter under selve okkupasjonen. Selve felttoget i 1940 hadde jo startet med en formidabel skandale, den stille mobiliseringen. Her hadde historikerne en vanskelig oppgave; til og med for et velvillig etterkrigspublikum var det komplett umulig å forstå at Regjeringen hadde iverksatt en hemmelig mobilisering mens fienden sto i landet. De militære som ville sloss sto i en fortvilet situasjon uten ordre fra Regjeringen. Men historikerne markedsførte statsrådenes tåkete utlegninger med stor fantasi. I stedet helteforklarte de dem, som i verket Norge i krig. At ferdigoppsatte avdelinger ble overgitt uten kamp, ble sjelden omtalt, og da bare som utslag av uheldige omstendigheter. Heller ikke at Regjeringen nøye passet på ikke å uttale at landet var i krig.

Sannheten var at uten de omlag 40.000 frivillige hadde det verken blitt krigstilstand eller noe felttog. Uten at noen som helst ordre hadde nådd dem, møtte de opp og forlangte å få slåss. De frivilliges oppmøte tvang Regjeringen til å gi opp sine fortvilte forsøk på å forhandle. Det landets konge forsto, forsto ikke militærledelsen, som rådet Regjeringen til å fortsatte forhandlingene. Situasjonen tvang Regjeringen til å utnevne en ny, kampvillig militærledelse. Mange kastet seg inn i kampen. Men likevel ble felttoget en endeløs serie av tilbaketog og militære kapitulasjoner. Mange ble skuffet, men også forbannet på landets myndigheter som igjen sviktet, da de sammen med kongen forlot landet som flyktninger, mer eller mindre under tvang fra britene. Og uten klare ordre om at motstandskampen skulle føres videre. At de gjenværende militære undertegnet en betingelsesløs, samlet kapitulasjonsavtale (Trondheims-avtalen), var ikke mer enn å vente, selv om det aldri var Regjeringens mening.

Felttoget ble presentert i en rekke bøker forfattet av utvalgte yrkesoffiserer, som hadde eksklusiv adgang til kildene. Det var bukken som passet havresekken, med rikelig finansiering over forsvarsbudsjettene.

Slik ble ikke bare nederlagene, men også at det i det hele tatt kom til kamp, forkludret for ettertida. Behandlingen av okkupasjonen ble omstridt, særlig den første tida. Det gjaldt riksrådsforhandlingene 1940, Administrasjonsrådet og den politiske utviklingen fram mot våren 1941.

Det grepet historikerne gjorde var å oppnå dette var å projisere motstandsholdningene fra slutten av krigen tilbake til begynnelsen. Også et annet ubehagelig kapittel forsvant som følge av denne operasjonen, nemlig at næringslivet svært hurtig hadde tilpasset seg de nye herrer, og resten av krigen ble lydige leverandører av avgjørende krigsforsyninger til tysk krigsindustri og til Wehrmacht. Norge ble i realiteten en av de beste elevene i den tyske klassen, med leveranser av ammunisjon, kjemikalier og sprengstoff, smøremidler, malmer og bergverksprodukter til panserstål og aluminium, levnetsmidler og krigsproviant med mere. Lista kan gjøres svært lang.

Næringslivsorganisasjonene samarbeidet tett med okkupantene. Historikerne etterlot et glemselens slør over at Hitlers viktigste hjelpere her til lands var næringslivsledere og embetsmenn, som med et mangfold av begrunnelser som uvitenhet, tvang, frykt for represalier, ansvarsfraskrivelse og rene profittmotiver, kastet sine ressurser inn i de mulighetene som den nye tid åpnet og i den grad det var mulig med ett bein i hver leir.

Den første flik av sannheten om det økonomiske samarbeidet måtte vente til en av industriens egne, tidligere NAF-direktør Jan Didriksen, la fakta på bordet i 1987 med boka Industrien under hakekorset.

Næringsliv og embetsverk var også representert i ulike uformelle samtalegrupper som historikerne i etterkrigstiden har opphøyd til motstandsorganisasjoner. En av dem var «Kretsen», som tok opp kontakt med regjeringen i London for å hindre sabotasje og annen ødeleggelse av næringslivet hjemme. Militære lagde et nettverk seg i mellom, basert på førkrigstidens kommandostruktur og søkte anerkjennelse fra Regjeringen. De var også opptatt av å hindre videre kamphandlinger og sabotasje hjemme. Ingen av disse kretsene ønsket å komme i konflikt med okkupantene i første del av krigen. Det økonomiske samarbeidet og dets påvirkning på hjemlige aktører innenfor og utenfor det som mot slutten av krigen ble til motstandsgrupper, er lite beskrevet av historikerne. Det brøt med behovet for nasjonal enhet under den kalde krigen. Noen forsøkte å ta det opp, som Helge Krogh, Nils Kåre Dahl og Oliver Langeland, men de ble truet med rettslige tiltak. Terje Valens forsøk med å ta opp tråden med De tjente på krigen i 1974, ble motarbeidet. En lovende historikerkarriere stoppet brått.

Utenrikspolitiske hensyn har også indirekte hatt mye å si for den sosialdemokratiske krigstidsfortellingens prioriteringer. Den har vært tilpasset den store, vest-allierte fortellingen, hvor amerikansk og britisk krigsinnsats har vært forstørret utenfor alle grenser, sammenliknet med den sovjetiske. Historikerne har aldri tatt inn over seg at avgjørelsen i krigen falt på Østfronten, og at andre frontavsnitt til sammenlikning var perifere.

Sannheten er at de totale britiske og amerikanske krigstapene under krigen, mellom fem og seks hundretusen, var lavere enn de sovjetiske tapene bare i ett enkelt slag, som ved Stalingrad, hvor omlag 1 million mennesker døde. Denne neglisjeringen var en nødvendighet for å redusere den sovjetiske prestisjen i Norge etter krigen. Men også for å fjerne fokus fra de skjellsettende vendepunktene i verdenskrigen, som spilte enorm rolle for orienteringen av motstanden. Av disse var nok USAs inntreden i krigen 6. desember 1941 av stor betydning, men langt viktigere var 22. juni 1941, da krigen startet på østfronten, og januar 1943, da ryktene om Hitlers nederlag ved Stalingrad begynte å versere.

De norske leserne har vært overdynget av bøker om Stillehavskrigen, om kampene i Nord-Afrika, og britenes innsats under Blitzen i 1940, om Normandie og så videre. Men det har nesten ikke vært skrevet noe om de sovjetiske krigsfangene i Norge eller deres falne i kampen for frigjøringen av Nord-Norge. Sovjets tap av krigsfanger var alene langt høyere enn samtlige norske krigstap.

Det er ikke tilfeldig at vi vet så lite. De var jo ikke norske, briter eller amerikanere, og trolig var mange av dem kommunister. Vi kan bare forestille oss hvilken oppmerksomhet det hadde fått, hvis 15.000 amerikanere hadde vært drept her under krigen. Alle forsøk fra sovjetiske myndigheter på å sette fokus på sine døde i Norge ble motarbeidet som fordekt spionasje. Kildene om krigsgravene ble gradert.

På samme måte har okkupasjonsforskerne neglisjert den delen av motstandskampen som foregikk uavhengig av selvutnevnte myndighetsrepresentanter hjemme og Regjeringen i London. For eksempel etterretningsagenter som sovjetiske militære plasserte ut i Nord-Norge var tvilsomme og ikke ordentlige motstandsfolk som det skulle skrive om.

At norske etterretningstjenester i London samarbeidet med de sovjetiske om ulike oppdrag i Norge ble en hemmelighet. Men også et bredt motstandsmiljø i Sør-Norge, under inspirasjon av Kommunistpartiet, og som fikk stor betydning for at motstandsaktivismen vokste fram, ble tabuisert. At langt de fleste illegale avisene kom ut med Kommunistpartiets hjelp nevner man ikke. Enda mindre at fram til langt ut i 1944 var så og si all sabotasje i Norge utført enten av nordmenn under britisk kommando, eller av Osvald-organisasjonen.

Osvald-organisasjonen var med sine undergrupper rundt i Sør-og Vest-Norge totalt dominerende og hadde gjennomført et hundretalls aksjoner. Fra høsten 1942 til senvinteren 1944 hadde organisasjonen samarbeidet med Kommunistpartiet, med XU, den illegale politigruppa, motstandsnettverket 2A og tatt i mot oppdrag fra det britiske SOE. Organisasjonen ble et førstemål for tysk forfølgelse, og en skyteskive for de som fryktet virkningene for liv og eiendom.

Milorg, som hadde forbud mot sabotasje, og Regjeringen, advarte. Likevel eksploderte motstandsaktivismen høsten 1944. Milorg måtte aktivisere seg. Med veldige ressurser fløyet inn fra England, vokste organisasjonen fram mot krigsslutt til en listeført hær på flere titusener. Så, da krigen var over, var samarbeidsårene i begynnelsen av krigen i det store og hele blitt en pinlig affære, som bare engasjerte outsiderne. Graderte kilder gjorde det lett for historikerne å styre utenom.

Noen av de frykteligste hendingene hjemme ble møtt med taushet under den kalde krigen, særlig de første årene. Det gjaldt ikke bare massedrapene på sovjetiske og andre fanger, men også tyske Wehrmachtstfanger som var sendt til Norge. Ikke minst gjaldt det folkemordet på de norske jødene, som det norske Statspolitiet med assistanse av Hirden og vanlig politi hadde arrestert for tyskerne over hele landet. Hvor vellykket dette ble gjennomført hører til det svarteste kapittel i norsk historie. Men tausheten omfattet også de norske frontkjempernes deltakelse i blodbadet på østfronten. Ingen var opptatt av slike spørsmål under landssvikoppgjøret, heller ikke historikerne. Det samme gjaldt de mange tyskerne som hadde flyktet fra sine avdelinger og søkt tilflukt i Sverige, for deretter å bli sendt i retur til en ukjent skjebne; trolig ble mange henrettet.

Summerer vi opp er fasiten klar: De største bestialitetene som tyskerne og deres norske allierte var ansvarlig for i Norge ble neglisjert eller ikke behandlet i den nasjonale fortellingen om krigen. Det må ses opp mot de tonnevis av bøker som er skrevet om felttoget, mengdevis av portretter av kjente og mindre kjente helteskikkelser på glemselens uklare himmel, utallige Milorg-grupper som dukket opp mot slutten av krigen, hendinger som fant sted eller kanskje ikke. At det samtidig er skrevet mange gode arbeider om andre emner, som om tyskernes okkupasjonspolitikk, myndighetenes eksiltid i London og Stockholm, og for eksempel om Tysklandsfangene, endrer ikke dette bildet. Noe ble rettet opp på 1990-tallet, som når det gjaldt Guri Hjeltnes arbeid om krigsseilerne.

Selvfølgelig har det vært unntak; kunnskapsrike historikere med andre perspektiver, som ikke kan ytes rettferdighet i en kort artikkel. Noen, som Tore Pryser og Terje Halvorsen, har skrevet viktige verker. Men samlet har disse og andre kritiske historikere ikke nådd fram til andre enn spesielt interesserte.

Når vi analyserer den sosialdemokratiske krigstidsfortellingens prioriteringer og mangler, er det slående hvordan den indirekte uttrykker en kombinasjon av indre og ytre svakhet og uselvstendighet i det norske politiske regimet; den ytrer en gnagende frykt for opposisjon og mangfold, og et evig rop om hjelp til Norge utenfra. Disse historikerne har lent seg på Ap-statens innenriks- og utenrikspolitikk under den kalde krigen, da ingen ropte høyere på hjelp enn Ap.

Det er ikke tilfeldig at tidligere Milorg-folk fra krigens sluttfase, i flokk og følge fylte opp nye hemmelige tjenester. De visste fra krigen hvem som var kommunister i bygda. Frykten for ukontrollert motstandsaktivisme la føringene. Resultatet kan alle studere i materialet etter Lund-kommisjonen og tusener av overvåkingsmapper. Da en historisk framstilling av disse tjenestenes virksomhet tvang seg fram, var det heller ingen tilfeldighet at sosialdemokratiske historikere som Trond Berg og Knut Einar Eriksen ble tilkalt. Resultatet, Den hemmelige krigen, ble en nok en skjønnmaling. Det var bukken og havresekken igjen.

Men nå har historiens hjul rullet videre. Mye tyder på at den nasjonale fortellingen om krigen er i ferd med å komme inn i kritisk lys fra uventet hold. Som under den kalde krigen kommer presset utenfra. Mens kampen mot kommunismen, fellesnevneren til den kalde krigens historikerne, forlengst er erstattet med kampen mot islam-fundamentalisme og olje-terrorister, har koblingen mellom staten Israels legitimitet og jødeutryddelsen under Holocaust aktualisert krigshistorien på en ny måte. Det er en sterk kopling; følbar også i det politiske toppmiljøet. De har et problem. Den sosialdemokratiske fortellingen om krigen har etterlatt så store kunnskapshull at mange spør seg om hva som virkelig foregikk.

Spørsmålet er om Norge kan beholde sin internasjonale respekt uten selv å interessere seg nærmere for vår del av det nazistiske holocaust? Og hvorfor har vi ikke vært interessert i det før? Det har oppstått et nytt ubehag om disse spørsmålene som er verd å merke seg på en dag som denne.