Fredrik Fagertun har i Nordlys en merkelig artikkel om general Fleischers skjebne som bør kommenteres. Han får det til å se ut som at grunnen til at Fleischer begikk selvmord i 1942 var alt annet enn det som er åpenbart, nemlig at Fleischer med sin store krigserfaring fra kampene i 1940 ble forbigått av en nokså ubeskrevet major som hadde tilbrakt hele felttoget i ro og mak i Finland. Dette framgår ikke bare av Fleischer selv. Det er blitt forstått av nesten alle som beskjeftiget seg med dette under og etter krigen.
Det har selvfølgelig vært noen som har lett etter andre grunner. Disse «noen» har særlig vært knyttet til den institusjonen som Fagertun har som samarbeidspartner i de to bokprosjektene om krigen i nord, nemlig Institutt for forsvarshistorie IFS, dens forløper, Forsvarets krigshistoriske avdeling FKA. Disse institusjonene ble skapt av Forsvaret i samarbeid med historikere som Nils Ørvik, Magne Skodvin og Olav Riste, og deres elever. At de og dagens historikere fra samme miljø forsvarer London-regjeringens behandling av Fleischer er i og for seg ikke uventet. Det faller inn i en mye større debatt, nemlig om det bildet av krigen som ble finansiert av makthaverne i Norge under den kalde krigen og forfattet av Skodvin-skolens folk. Det som er merkelig er at Fagertun knytter seg til dette bildet.
Det er lett å peke på svakheter i Fagertuns argumentasjon. Han hevder at Fleischer ikke kunne blitt forsvarssjef fordi han representerte Hæren og hærens interesser. Det er jo bare tøv, når den som fikk stillingen var stabsoffiser fra den samme Hæren. Videre hevder han at det var nødvendig å skifte ut Fleischer av hensyn til britene. Han insinuerer altså at det var britene som sto bak at Fleischer ikke ble forsvarssjef. Det er all grunn til å være skeptisk mot en slik påstand. Fleischer ser tvert imot ut til å ha samarbeidet godt med britene, som ellers var svært så skeptiske mot de fleste medlemmene av regjeringen.
Et ytterligere argument Fagertun bruker er at regjeringen ikke kunne bruke Fleischer som forsvarssjef fordi den hadde ansvar for at tyskerne ikke iverksatte represalier mot sivilbefolkningen. Fagertun ser ikke at dette nettopp henger sammen med at Fleischer var tilhenger av en aktiv krigføring hjemme, og dermed helt på parti med britiske myndigheter som nettopp ønsket en aktivisering av motstanden i Norge, på tross av faren for tyske mottiltak. Dette var en av de store konfliktlinjene under hele krigen; aktiv motstand eller bare holdningskamp. London-regjeringen var ikke bare mot krig på norsk jord,
den var mot sabotasje og partisankrigføring i den grad at den kom i alvorlig konflikt med britene en rekke ganger. Regjeringen var nemlig også mot alliert bombing i Norge. Det var derfor ikke å undre seg over at den allierte krigsledelsen helt fram til det siste krigsåret stilte seg skeptisk til den norske regjeringens krigspolitikk.
Den som ble skjøvet fram istedenfor Fleischer var altså major Wilhelm Hansteen. Han hadde et eneste fortrinn fram for kolleger med atskillig lengre ansiennitet og krigserfaring. Han var en av de få generalstabsoffiserene som ikke hadde undertegnet æresordet om ikke å delta mer i krigen mot Tyskland. Grunnen var at han ikke hadde vært i Norge da kapitulasjonene i 1940 skjedde. Til hans fordel talte kanskje også at han hadde gode kontakter i de sterkt russo- og sovjetofobe svenske og finske etterretningstjenestene, som han hadde samarbeidet intimt med som militærattache i Helsinki. Men som militær leder var han, uten forkleinelse, en novise. Noe annet ville også vært underlig for en mann helt uten krigserfaring.
Fleischers store feiltrinn var hans anbefaling av 4. juni 1940 om å innlede fredsforhandlinger med tyskerne, etter forslag fra hans stabssjef Odd Lindbäck-Larsen. Det hører med til forklaringen at han gjorde dette i en situasjon av affekt da praktisk talt alle militære ledere i nord var fra seg av skuffelse over at britene trakk seg ut og var sinte på regjeringen. Det hører også med til bildet at praktisk talt alle offiserer nektet å bli med på flukten til Storbritannia. Fleischer ville heller ikke dra, men ble tvunget av Ruge, som selv nektet. Motstanden mot å dra gikk langt inn i kongefamilien. Hvis kongen hadde tanker om krigsrett mot Fleischer for slikt, så måtte han trolig også gjøre noe liknende mot sin egen sønn, mot general Laake og Generalstaben etter hendingene på Rena 10. april og en lang rekke andre offiserer, som mente det samme.
Det kan knapt være noen tvil om at general Torkel Hovland har rett i at det ble jobbet målbevisst i London-regjeringen for å bli kvitt Fleischer. Det skyldtes altså neppe britene. Trolig skyldtes det at regjeringen trengte å markere handlekraft, etter at storkrigen hadde gått over i en ny fase etter at Sovjetunionen og USA kom med i krigen. Fleischer var ikke «deres mann», slik Ruge var, som regjeringen hadde latt få sitte igjen som Kommanderende general og forsvarssjef i det okkuperte Norge, en rolle han hadde brukt til å avtvinge egne offiserer æresord til tyskerne, stille norske soldater under tysk ledelse i Øst-Finnmark, og litt senere, til å gå inn i og bygge opp tyskernes Arbeidstjeneste. Istedenfor å gjøre det de var utdannet og lønnet for, nemlig å krige mot fienden.
Som historikere bør vi forsøke å forstå hvordan aktørene så på situasjonen i samtida. Fleischer, Ruge, regjeringen, kongehuset og praktisk talt alle ledende militære mente sommeren 1940 at storkrigen var slutt etter at også Frankrike, Belgia og Nederland hadde kapitulert. Tyskerne hadde vunnet. Man ventet på en fredskonferanse, slik stormaktene hadde for vane å ordne seg når kriger var over. Det som gjaldt var å tilpasse seg et nytt tyskdominert europakart og å planlegge å opprette et nytt forsvar innen nye rammer. London-regjeringen selv var knapt mer enn flyktninger, som fryktet at de aldri ville se Norge igjen. De var et politisk konkursbo som britene storsinnet hadde reddet unna, i motsetning til kongehuset, som neppe fikk noe valg. Regjeringen trengte sårt til syndebukker og Fleischer passet i rollen.
Det er lett å kritisere aktørene fra 1940, likesom man alltid vil finne svakheter i de forenklingene som historikerne nødvendigvis må foreta. Spørsmålet er hvorfor Fagertun, som er så dypt involvert i de to bokprosjektene om krigen i nord, velger å konsentrere seg om Hovlands bok om Fleischer, isteden for å være opptatt av hvorfor den nordnorske krigshistorien aldri har blitt skrevet av andre enn lokal- og «amatørhistorikere»? Er det et forvarsel om at Tromsø- og IFS-historikerne vil bruke de to bokprosjektene til nok en omkamp til forsvar for den Oslo-baserte krigshistorien?