Fascisme er ikke det samme
som nasjonalisme

av Lars Borgersrud

Publisert i Aftenposten 23. mai 2013


En debatt om fascismen bør starte med studier av de faktiske fascistiske bevegelsene.

Den svenske forfatteren og journalisten Henrik Arnstad tar i Aftenposten 21. mai til orde for at fascismens kjerne er «ultranasjonalisme». Han peker på hvordan fascismen har gjennomgått en rekonstruksjon etter 1968, der gammel rasegenetikk, paramilitarisme, korporativ økonomi og avskaffing av frie valg er erstattet med forsvaret av nasjonal kultur, lave sko og slips, arbeid i parlamentene, samtidig som jødenes «verdenskonspirasjon» er byttet ut med islam og «Eurabia»-forestillingen. I tillegg griper han fatt i våre forestillinger om at fascismen er «der ute», mens «vår nordiske nasjonalisme er god» — antifascistisk «vil vi gjerne tro». Kjernen i fascismen er altså nasjonalismen, eller «ultranasjonalismen».

Ideenes verden

Innvendingene mot en slik analyse illustreres i det Arnstad anfører som «en svært ensartet nasjonalisme over landegrensene» i Norden, som vi mener er «god». Vi ser det heller slik at Nordens historie har formet ulike nasjonale forestillinger; at den svenske og den danske nasjonalismen med utgangspunkt i stormaktstiden er vesensforskjellig fra den norske, som er skapt rundt retten til selvstendighet nettopp fra dansk og svensk overherredømme. Eksemplet viser at ideenes verden kan lede på ville veier.En debatt om fascismen bør starte med studier av de faktiske fascistiske bevegelsene. Som Arnstad, har jeg brukt noen år på det. Resultatet foreligger i Den norske militærfascismen 1930–1945 . Bind 1 av dette verket Vi er jo et militært parti viser hvordan den kriserammede norske økonomien i tiden etter 1931 skapte en NS-bevegelse som var dominert av offiserer, som i første rekke mente at det var fagbevegelsens interessekamp som sammen med datidens finansakrobater var årsaken til krisen. Fordi det parlamentariske systemet tillot arbeidskamp i et fritt arbeidsmarked, ønsket de å erstatte det parlamentariske styret med et elitestyre, avskaffe klassekamp ved å forby fag- og arbeiderbevegelsen og å erstatte spekulasjonsøkonomi med arbeidsplikt og korporasjoner. At militære stilte seg i spissen for et slikt program var naturlig. De så på seg selv som samfunnets naturgitte voktere og utøvere av den samfunnsmessige makten.

Deres kongstanke var å forhindre at den økonomiske krisen førte til avskaffelsen av kapitalismen. For å oppnå oppslutning om dette lanserte de en serie med populistiske frierier, rasistisk retorikk, drømmer om territoriell ekspansjon i øst, historisk svada om det «urnordiske» m.m. Men det «nasjonale» spilte bare en rolle oppe i dette, og slett ikke den viktigste. Det sentrale var å tvinge gjennom et nytt politisk styringssystem for å bevare de rådende økonomiske forholdene. Da folk flest ikke ønsket en slik forandring. så måtte det skje med makt. Det var derfor helt i tråd med dette programmet at NS-bevegelsen i 1932 søkte å gjennomføre statskupp i Norge. I bind 2 Like gode nordmenn? viser jeg hvordan disse offiserene ble sentrale i den tyske statsmakten i Norge under okkupasjonen 1940–45 i form av den såkalte «NS-staten», hvor nettopp nazifiseringen av fagbevegelsen og innskrenkningene i det frie arbeidsmarkedet vokste i tråd med tyske behov. Arbeidsmarkedet ble militarisert og erstattet av ulike former for tvangsarbeid og importert slavearbeid. Om lag hver femte norske krigsskoleutdannede offiser sluttet seg til bevegelsen og i overkant av 40 prosent av offiserene hadde viktige stillinger i nazistaten. Uten dem kunne ikke NS-staten ha overlevd.

Besnærende

Denne analysen av fascismen ser ut til å passe godt på andre fascistisk stater. Kombinasjonen av forbud mot fagbevegelse, militarisering av økonomien og sosial og politisk demagogi og utslettelse står sentralt. Hvor dominerende ultranasjonalistisk og rasistisk demagogi ble, og hvem som ble tildelt rollene som hakkekyllingene, avhang av makthavernes politiske behov i hvert enkelt land. I Tyskland gikk man ikke av veien for å skape en over- og antinasjonal teologi i pangermanismen, et ideologisk rammeverk for SS’ flernasjonale utslettelse.

Å innsnevre kjernen i fascismen til en idé om «nasjonalisme» er besnærende. Men i den virkelige verden er det lett å se at det er lite felles mellom en liten stats bruk av nasjonalistisk og patriotisk ideologi for å gi sin befolkning kraft til å overleve mot nykolonialisme eller utslettelse, og en stormakts bruk av nasjonalistisk demagogi for å underkue dem.

Farlig

I diskusjon om ideologi kan man ende i tankehygiene. Det kan være farlig. Det er hvordan folk lever som teller. Hvis vårt politiske og økonomiske system korrumperer samfunnet og skaper håpløse liv paret med forakt, så hjelper ikke all verdens tankerenhet.

Arnstad har rett i at en forestilling om at noe er «rent» norsk, svensk eller dansk eller at det kan finnes noe som er «etnisk homogent» er en farlig illusjon, og at det er viktig at det finnes en bevissthet om at alle er like verd. Men enda viktigere enn forestillingen om dette, er at det er slik i den praktiske virkeligheten.