Forsvarets forskningsagenda

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 30. desember 2008


I debatten om krigen kommer vi ikke utenom forsvarets engasjement, som ikke er synlig gjennom avisdebatter.

I Norge styrer, ansetter og dirigerer Forsvaret trolig en langt større andel av krigsforskningen i forhold til sivile akademiske institusjoner enn i de fleste europeiske land. Forsvarets engasjement har å gjøre med at dette ikke bare en faglig strid, en strid om fakta og tolkningen av disse, men en politisk strid om forsvarets fortid og derfor dets framtid, en strid om å sette den politiske agendaen, og en karrierevei. Etter hvert har en hel serie institusjoner og to generasjoner forskere som forvalter nasjonens krigshistorie vokst fram under forsvarets vinger. Det personellet som sogner til disse særpreges av sin nære tilknytning til det sosialdemokratiske statsprosjektet, enten de nå er sivile eller militære. Hvordan forsvaret og dets samarbeid med akademiske institusjoner, har erobret seg en maktposisjon innen norsk historiefortelling, er viktig å forstå.

Allerede i et brev fra oktober 1945 fastslo sjefen for Hæren, general Ole Berg, at det nyopprettede Krigshistorisk institutts hovedoppgave skulle være å studere Norges krig 1940–45 og utgi publikasjoner om krigen. Dette vil gjøre at lederpersonellet i ønskelig utstrekning blir oppnevnt som medlem av de «granskningsutvalg» som blir satt ned, mente Berg, i tillegg til at «en av instituttets mest påtrengende oppgave ... vil bli å styrke og holde forsvarsvilje og selvoppholdelsesdriften levende og å innstille nasjonen på at det kreves ofre og ytelser, personlige som økonomiske, for å bevare friheten og sikre nasjonens eksistens og fortsatt beståen. Alle krefter må settes inn på å løse denne oppgaven. I kringkasting, film og opplysende avisartikler vil beretninger om en rekke kamper og episoder fra vår siste krig kunne nyttes ut for det formål å stimulere selvtilliten, offerviljen og fedrelandskjærligheten. Jeg er tilbøyelig til å foreslå at foruten Krigshistorisk institutt bør også de andre institusjoner som kan nyttes ut for en slik ’mental opprustning’ – ’militær informasjonstjeneste’ (presse, film og kringkasting) og muligens også ’Velferdskontor’ legges under FO – og det bør etableres et nært samarbeid mellom disse institusjoner.»

Det var med dette formål at Krighistorisk institutt ble dannet i juli 1945 og skulle konsentreres om Norges krig 1940–45. «Alle andre oppgaver måtte stå tilbake for denne,» het det. Forsvarsministeren ikke bare streket opp disse linjene, men meddelte medarbeiderne hva institusjonen skulle hete. At Forsvarsdepartementets budsjetter ville bli en lettere sekk å hente penger fra enn slunkne universitetskasser falt naturlig for ham.

Detaljer i historien til institusjonen som fra 1958 ble hetende Forsvarets Krigshistoriske Avdeling (FKA) faller det for langt å komme inn på her. Det var kamp og enhet mellom Ap og de gamle offiserene. Forsvarsdepartementet var opptatt av at arbeidet måtte skje sammen med Historisk institutt på Universitetet, hvor Ap-historiker Sverre Steen dominerte. Steen var ikke bare en dyktig historiker, som med sin utforming av innstillingen fra Stortingets undersøkelseskommisjons hadde lagt premissene for å unngå riksrett mot regjeringen Nygaardsvold, men visste hvordan han skulle skyve fram sin elev Magne Skodvin til den dominerende rollen han kom til å spille i FKA. I 1951 anførte Forsvarsdepartementet at det hadde overveid å overføre FKA til Universitetet i Oslo, men at det «efter samråd med Universitetet var blitt stående ved at de krigshistoriske oppgaver skulle løses av forsvaret i samarbeid med det historisk-filosofiske fakultet» (St.prp. 1/1951). Man overveide å opprette et eget professorat for krigshistorie ved universitetet, men endte med at virksomheten ble underlagt Forsvarets høyskole, i samarbeid med Historisk institutt. Det var to hester på samme bane, den ene «de organer i forsvaret (virksomheten) skal tjene», den andre det vitenskapelig miljø.

For å sikre seg mot at de militære skulle dominere for mye foreslo Forsvarsdepartementet opprettet et «Krigshistorisk råd» som tok tømmene. Der satt foruten militære sjefer først professor Jacob Worm-Müller, deretter Sverre Steen og Magne Skodvin. De oppgaver man hadde stilt i 1945 ble fullført: 23 bøker om krigen 1940-45 skrevet av offiserer, 3 bøker om tidligere kriger, Nils Ørviks Norge i brennpunktet og Sikkerhetspolitikken 1920–39 i to bind, Olav Ristes to bind om «London-regjeringa», sju bøker om ulike militærhistoriske emner, samt seks mindre publikasjoner, fem av dem om ulike emner fra krigen 1940–45. I tillegg kom arbeid med – i litt ulik grad og over mange år – de store, nasjonale verkene, som Krigens dagbok, Norges krig og senere Norge i krig, Norsk utenrikspolitisk historie og Norsk forsvarshistorie, som til sammen utgjør det vi kan kalle den offisielle grunnfortellingen om krigen. Nå hadde professor Magne Skodvin overtatt Steens rolle på sivil side, mens Olav Riste hadde overtatt det daglige strevet med offiserene. I 1979 overtok han ledelsen.

Allerede i 1962 var det fastslått at FKA skulle løse «oppgaver av direkte interesse for vårt løpende beredskapsarbeide (bistand til undervisning i krigshistorie, bistand til behandling av aktuelle beredskapsspørsmål etter oppdrag fra FST [Forsvarsstaben])». I 1974 foreslo det Krigshistoriske råd et nytt videre arbeidsprogram. På 1970-tallet var kritikken mot institusjonen for å ignorere det sivile samfunn blitt sterk. Forsvarssjefen bestemte at FKA skulle omgjøres til en egen forskningsseksjon under Forsvarets Høyskole, med navnet Institutt for Forsvarsstudier (IFS), men videreføre arbeidsprogrammet for FKA, med større vekt på «forskning med et samtidshistorisk tyngdepunkt innenfor [...] sikkerhetspolitikk og Forsvaret i samfunnsmessig perspektiv.» For å unngå «dublering og oppsplitting av våre fåtallige forskerressurser» var det nødvendig med «en grenseoppgang og ansvarsfordeling mellom andre institusjoner – (Universitetet, NUPI, Fridtjof Nansen-stiftelsen, FFI, FO/E) – som grenser inn på samme felt».

Institutt for Forsvarsstudier startet med åtte stillinger. I dag har IFS 42 ansatte, som er organisert i tre seksjoner og er underlagt Forsvarets Skolesenter (FSS). Aktivitetene brer seg ut over områder som sikkerhetspolitikk, utenrikspolitikk og energipolitikk, foruten selvfølgelig det gamle hovedområdet, krigen. IFS dominerer med sin ressursbruk, medieaktiviteter og publisering av egne tidsskrifter og bøker, sammen med det nært beslektede NUPI, fullstendig over forskning på det feltet som vi i gamle dager kalte militær- og krigshistorie.

Denne dominansen, finansiert for en stor del over forsvarsbudsjettene, har IFS oppnådd sammen med Norges Hjemmefrontmuseum. Opprinnelig en stiftelse fra 1970, er Norges Hjemmefrontmuseum underlagt Forsvarsmuseet (FMU) og har tre ordinære historikere. Norges Hjemmefrontmuseum har definert sin virksomhet langt ut over det opprinnelige på 1960-tallet, da initiativet ble tatt av Jens Chr. Hauge og andre veteraner fra Milorg. Dette kan kanskje best illustreres ved at direktøren Arnfinn Moland nå også er leder av E-stabens Historieutvalg med formål «å gi sjefen for Etterretningstjenesten råd i forhold til media, i saker som er knyttet til E-tjenestens historie, herunder innsynsbegjæringer fra forskere og journalister, avgradere dokumenter, ha kontakt med utenlandske etterretningstjenester i slike saker». Norges Hjemmefrontmuseums tette forbindelser med etterretningstjenesten illustreres også ved at alle sjefer før Moland kom derfra.

Forsvarets aktiviteter på historiefeltet er nå også utvidet til institusjoner som Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), opprinnelig en ren teknisk institusjon, og FMU, som med det vi kan kalle vitenskapelig, administrativt og teknisk personell nå til sammen langt overstiger 100 personer. Det er altså en formidabel og stadig voksende aktivitet på historiefeltet som her utøves og som finansieres via budsjettene til et stadig mindre forsvar.

At dette militærhistoriske komplekset produserer fremragende historikere er Olav Njølstad og hans bok om Hauge et bevis på. Det er likevel viktige prinsipielle spørsmål her. Hvordan påvirkes demokrati, debatt og politiske premisser ved at forsvarsansatte forskere både agerer som aktører og historikere om sin egen aktivitet? Hvordan påvirkes vi av deres nære bånd til hemmelige tjenester, som spesialklarerte aktører med særstatus i forhold til kilder? Både FKA og Norges Hjemmefrontmuseum ble organisert rundt arkivmateriale etter krigen som de fikk overlevert av E-staben. Det var kilder som var hemmeligholdt i svært mange år og som først i de senere år delvis har blitt tilgjengelig for andre forskere.

Denne eksklusive kildetilgangen, bruken av hemmeligstempling og ressurstilgang utenom det sivile samfunnets kanaler og innsyn har utvilsomt vært premissbestemmende for debatten om krigen. Her finnes en mengde eksempler, som berører felttoget i 1940, materiale fra London, Stockholm, Milorg og andre. Fortsatt har Norges Hjemmefrontmuseum beholdt viktige arkiver som Riksarkivaren rett og slett er påtvunget å avfinne seg med. Det er en klar linje fra den gang den avtroppende forsvarsminister Jens Chr. Hauge tok med seg sine embetsdokumenter hjem, fordi han mente at de kunne komme i feil hender. Og han beholdt dem til han delte dem ut til sin utvalgte biograf, til Norges Hjemmefrontmuseum og til IFS, som om arkivlov, offentlighetslov, forvaltningslov og Riksarkivet ikke eksisterte.

Hvordan påvirkes forskningens uavhengighet? Som leder av E-tjenestens historieutvalg vil Arnfinn Moland påvirke hva som i det hele tatt finnes i framtidas arkiver, som direktør på Norges Hjemmefrontmuseum vil han bestemme over hvem som får tilgang til det, og som konsulent for forlag og media vil han bestemme over utgivelse med tommel opp eller ned. Ingen filmskaper kan regne med å få økonomisk støtte av NRK eller andre institusjoner uten et grønt lys fra ham eller hans kolleger. Mens vi som historikere er opptatt av nettopp integritet og uavhengighet, ser vi her en systematisk sammenblanding av rollene som aktører og historikere.

Det er lett å peke på alle de «hvite felt» som det ikke har vært i forsvarets interesse å dekke: Den massive NS-innflytelsen i forsvaret før krigen er eksempel på det, russerfangene et annet, nordmenns deltakelse i holocaust et tredje, at flere nordmenn og særlig militære gjorde sin krigsinnsats på tysk side på østfronten enn ved noe annet frontavsnitt av krigen, et fjerde, kommunistenes betydelige motstandsinnsats et femte, at våre allierte etter krigen, britene, faktisk hadde vedtatt å gjøre invasjon i Norge den 6. april 1940, et sjette, at den famøse mobiliseringen 9. april faktisk hadde sammenheng med grunnlovsstridige militære planer mot arbeiderbevegelsen før krigen, et syvende. Det er ikke vanskelig å spå at hvis de store ressursene som har vært brukt på historie over forsvarsbudsjettene hadde vært brukt på slike felt, uten forsvarets tabuisering av dem, så ville vi hatt en ganske annen historie om krigen.

Noen av de tabuiserte felt er i ferd med å bli dekket, det meste – men ikke alt – takket være innsats fra uavhengig forskning, ofte i strid med forsvarets historikere. Konsekvensen har ofte blitt vanskeligheter med stillinger og karrierer, i all fall ved de sentrale, prestisjetunge institusjonene i Oslo. Forsvaret har ikke ansatt dem.