Ført bak lyset av NATO i 30 år?

av Lars Borgersrud

Publisert i Røde Fane nr. 5, 1979


PAX Forlag har markert 30-års jubileet til NATO med ei bok av Kari Enholm: Ført bak lyset – 30 år med NATO. Dette er Kari Enholms andre bok om NATO. Mange av Røde Fanes lesere husker sikkert NATO-basen Norge fra 1960-tallet.

Etter min oppfatning er denne boka bedre skrevet enn den forrige. Mesteparten av boka tar for seg tida rundt innmeldingen i NATO. Dermed blir framstillingen mer konsentrert enn den forrige, den blir lettere å lese.

Enholms historiske hovedpoenger er at Norge blei intrigert med i NATO på et helt annet grunnlag enn det som faktisk blei presentert offentlig. Ikke noe samtidig materiale som til nå er offentliggjort kan dokumentere at Sovjet i åra 1947–50 øvde diplomatisk press på Norge for å oppnå større innflytelse over norsk utenrikspolitikk. Tvertimot, det man kjenner til tyder på at Sovjet nettopp i disse åra var særlig varsomme overfor utspill som kunne oppfattes slik i vest. Tvertimot er det Enholms oppfatning at NATO-medlemskapet var et ledd i den amerikanske ekspansjonen i Europa, og at det truet freden i Europa mer enn det sikret den.

En vesentlig del av framstillingen går inn på røttene til DNAs NATO-politikk, og retter oppmerksomheten mot virksomheten til personer som Trygve Lie og Arne Ording i London under krigen. Personlig finner jeg disse avsnittene av boka som mest verdifulle. Jeg skulle ønske at ny forsking kastet sin oppmerksomhet spesielt over denne lobbyvirksomheten. Her er nok mer å finne.

Kari Enholm har skrevet ei handbok mot NATO ikke først og fremst ei historisk framstilling. Det er derfor ikke helt sikkert at jeg gjør henne rett når jeg legger en historisk mal på boka. Likevel. Hele boka bærer et preg av en viss ensidighet. I kildebruken er det svært framtredende. Stort sett refereres kildedekning bare av typen kjent litteratur om NATO. Hadde det ikke vært for de mange avsløringene i pressa 1977–78 hadde denne boka nesten vært en umulighet når helt vesentlige avsnitt i moderne norsk historie bare har kildedekning i forfattere som Garbo, Hans Fredrik Dahl, Nils Petter Gleditsch, Finn Gustavsen, Jan Otto Hauge, David Horowitz osv. Intet ondt sagt om disse forfattere. De er vel ikke sjøl engang av den oppfatning at de har dekket norsk moderne historie så fullstendig.

Ubehagelig tydelig blir det i behandlingen av 1940. For å bevise at Koht førte en streng nøytralitetspolitikk, fører Enholm, Bjørn Bjørnsens bok «Det utrolige døgnet» og Harald Normanns «De fem første dagene» som vitner. Analysen blir for enkel. Bitene faller for lett på plass i puslespillet. Jeg tror Enholm gjør Normann urett, post mortem. Var det slik at det var de militære myndigheters oppgave å vurdere den militære betydningen av meldingene om tyske flåtebevegelser, og å slå alarm? I minste fall et svært omstridt punkt. Kan man frita landets politiske myndigheter for ikke å slå alarm – fordi det var en militær sak?

Hvor nøytral var egentlig Koht da han sendte artilleri til Finland i 1940, i overenstemmelse med engelske ønsker? Hvor nøytral var Koht da han lot engelske krigsskip ta Altmark? Det blir forsåvidt en påstand fra Enholm at Koht var strengt nøytral når slikt materiale ikke finner sin plass, hverken i kilder eller tekst.

På side 45 kan man lese at «NKP ble ikke innbudt av DNA-ledelsen til å delta i drøftelsene» (om fellesprogrammet). Såvidt jeg kunne se var ikke samlingsregjeringen behandlet seinere, og det er derfor lett å trekke den slutning at NKP blei boykottet i regjeringssammenheng i 1945, men det var jo slett ikke tilfelle. NKP fikk to statsråder i samlingsregjeringen.

NKP hadde betydelig oppslutning med 11 representanter på Stortinget etter krigen, 12 prosent av stemmene, tilsammen 170 000. I 1949 blei partiet ikke representert. Det er et viktig historisk spørsmål å finne forklaringen på hvorfor velgerne i denne perioden i den grad snudde ryggen til NKP. Kari Enholms bok ofrer ikke dette viktige spørsmålet noen oppmerksomhet, utover at hun slår det fast. Likevel sitter man igjen med det inntrykket at dette ene og alene var OSS og seinere CIAs fortjeneste (med hjelp av britisk Secret Service). Hvorfor fikk DNAs McCarthy-politikk så kolossal gjennomslagskraft i Norge? Var NKP og DNAs venstrefløy to korthus som datt sammen relativt lett da vinden fra vest begynte å blåse?

Bokas største svakhet er ikke vanskelig å se. Sovjet blir behandlet på et nesten ukritisk «englevis». Sovjetisk utenrikspolitikk anno 1945 er lik sovjetisk utenrikspolitikk i 1979. Det sier seg sjøl at det ikke er mulig å behandle utviklingen i NATOs politikk og å stå til eksamen uten overhodet å gå inn på utviklingen i sovjetisk politikk i samme periode. På side 198 kan man lese at «Forskingsresultater viser at det ble ført hundre kriger i verden i årene fra 1945 til 1972. Som krig har man da regnet væpnede konflikter hvor det var minst femti omkomne som direkte følge av kamphandlingene. Og USA har vært den helt dominerende intervensjonsmakten med deltakelse i 26 av de krigerske konfliktene siden 1945. Storbritannia har deltatt i 19, Frankrike i 12, Portugal i tre og Sovjetunionen i en.» Sovjetunionen ville ha kommet litt høyere opp på lista om Berlin 1953 og Tsjekkoslovakia 1968 hadde falt under denne definisjonen for krig, skriver Enholm tilslutt. Kilden til denne oversikten er Gunnar Garbos Opprustet og forsvarsløs. Det er vanskelig å le og vondt å gråte over slike forskningsresultater. Dette er skrevet i 1979, og Sovjet har kriget i årevis i Eritrea, har deltatt flere steder i Afrika og Asia (som også ville falle innafor en slik definisjon). For ikke å snakke om Kampuchea og Afghanistan. Her svikter det fullstendig for Kari Enholm. Virkeligheten forsvinner.

Helt til slutt. En litt komisk side ved ensidigheten. Et pussig poeng for Kari Enholm har vært å unngå å referere kilder av typen bøker på Forlaget Oktober, artikler i Klassekampen. Dette klarer hun ikke bare i kapitlet om politisk overvåking ved fullstendig å se bort fra at mye av avsløringene faktisk startet med telexavsløringene i Klassekampen for 10 år siden. Hun klarer det også i behandlingen av krigen 1940–45. Hun klarer det av alle steder både i Bryhn-saken og i den pågående saken mot tidligere redaktør Sjue i Klassekampen for avsløringene av at det øves i atomangrep på norsk territorium. Det hørte kanskje hjemme i kapittelet om «Norge i atomstrategien?»