Fredet av hjemmefronten?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 24. mars 2010


Forfatteren Helge Krog skapte i 1969 et voldsomt oppstyr da han i sin bok 6-kolonne? anklaget den norske storindustrien for viktige bidrag til Nazi-Tysklands krigføring og for å ha påvirket Hjemmefrontens ledelse til hindre sabotasje. Anklagene ble avvist av historikere og politikere. Men hadde han rett? Er dette forklaringen på Milorgs forbud mot sabotasje fram til høsten 1944? Var det slik at det faktisk ble inngått avtaler om å «frede» bedrifter som produserte for tyskerne?

Nye kilder fra Utenriksdepartementets arkiv tyder på det. De viser at det er overveiende sannsynlig at Per Kures svenske eiere, Wallenberg-bedriften ASEA, hadde oppnådd å få Hjemmefronten med på en slik avtale med Per Kure i Oslo. Dette framgår av en henvendelse fra ASEA-sjefen Herman Wernekinck til den norske legasjonen i Stockholm i september 1945.

Som motytelse hadde ledelsen på Per Kure «i samförstand med Hjemmefronten» gitt løfter om å forsinke reparasjon av en transformator til Knaben Molybdengruver «så mycket som möjligt». «Att Per Kure ... gått de riktige norske interessernas väg torde vara Legationen fullkomligt bekant», skrev ASEA. På grunnlag av dette kan man vanskelig trekke andre konklusjoner enn at de mente at Hjemmefronten hadde «fredet» bedriften.

Denne henvendelsen kom bare noen måneder etter at krigen var slutt. I brevet krevde de offentlig og skriftlig «intyg» fra norske myndigheter om at «sabotaget mot Kures transformatorverkstäder icke gjorts på order från London ... ej heller på order från allierade» og at man bekreftet at det var «fulkomligt felaktig» at bedriften produserte for tyskerne.

Dette var en pinlig sak for ASEA. Legasjonen rapporterte til Utenriksdepartementet (UD) at formålet var å presse den norske regjeringen til finansiell støtte til gjenoppbygging avbedriften.

Men saken var også pinlig for legasjonen. Henvendelsen ble derfor tatt på alvor. Forsvarsdepartementet ble bedt om å undersøke og å komme med en erklæring slik svenskene ønsket. Dette skjedde også. I erklæringen som ASEA mottok ble det bekreftet at Forsvarets overkommando ikke hadde beordret sprengningen, at de ikke satt inne med opplysninger om at det foregikk arbeide « av vesentlig krigsøkonomisk betydning» ved bedriften, at «hjemmestyrkene» ikke hadde utført aksjonen og at heller ikke «Sabotørenes Landsforbund», det vil si Kommunistpartiet, hadde gitt ordre til aksjonen.

Hjemmefrontledelsen tok også avstand fra aksjonen. De hevdet som ASEA-ledelsen at produksjonen av transformatorer ved Per Kure i hovedsak gikk til offentlige og kommunale kraftverk og derfor ikke var krigsviktig sabotasjemål. Det samme var London-regjeringens offisielle syn.

Kildene viser imidlertid at dette ikke stemmer. Både ASEA-ledelsen og norske myndigheter spilte med doble kort. Sabotasjeaksjonen rammet tysk krigsproduksjon i Norge i høyeste grad. Dette visste man i London kort tid etter aksjonen. En rapport som Legasjonen i Stockholm mottok i august 1944 av en ansatt ved Kure bekreftet at seks av de 25 transformatorene som ble ødelagt var ferdige og skulle leveres om kort tid da sabotasjen skjedde. En spesialtransformator til ferrosilisiumverket i Arendal som skulle erstatte en transformator som tidligere var ødelagt av sabotasje, skulle leveres dagen etter aksjonen. Av de øvrige fem skulle noen til Nore II som leverte strøm til Hydro på Rjukan, og den siste til samkjøringen.

Det meste av tysk krigsproduksjon fikk strøm fra samkjøringen. Flere av de 25 transformatorene skulle erstatte transformatorer etter sabotasje eller bombing. Dessuten ble legasjonen i samme henvendelse orientert om store tyske planer for forsering av produksjonen utover i 1944 og 1945. Man skulle bygge større transformatorer og utvide antallet kraftig. Det ble nå umulig på kort sikt. Men tyskerne ga seg ikke. På tross at det bare var branntomten igjen av bedriften ble gjenreising satt i gang umiddelbart.

Tyskerne bekreftet at sprengningen av Kure var svært viktig. Dette har vi fra autoritativt hold. Wilhelm Rediess, øverste sjef for tysk politi og SS i Norge, samlet i desember 1944 alle viktige tyske politisjefer i landet til en konferanse om situasjonen i Norge. Referatet fra hans tale på konferansen er gjenfunnet i tyske arkiver. Han omtaler der Kure-aksjonen som «en av de viktigste aksjonene mot den krigsviktige industrien i Norge». Allerede 11. juni hadde tysk sikkerhetspoliti rapportert til Berlin at «gjennom dette angrepet ble den krigsviktige industri i Norge utsatt for ett av de hittil alvorligste slag». NTB bekreftet det tyske syn på dette i et telegram 27. juni, hvor det het at «at eksplosjonen bare er gått ut over den del av fabrikken som produserte for tyskerne». Telegrammet ble formidlet til regjeringen i London.

I tillegg til denne informasjonen fikk den norske legasjon i Stockholm underhånden informasjon fra ASEA-sjefen dagen etter sprengningen om at en rekke av de 25 ødelagte transformatorene ikke var til sivilt formål. Men det skjedde bare muntlig.

Vi har bare svenskenes ord for at det var inngått en form for avtale om Kure. Fantes det flere slike «fredningsavtaler»? Også etter tidligere president i Industriforbundet, Jan Didriksens bok «Industrien under hakekorset» fra 1987, som dokumenterer massivt industrielt samarbeid med tyskerne, er det grunn til å spørre om det.

Hvordan gikk det med Kure-sabotørene fra Osvald-organisasjonen? Noen av dem var faktisk ansatt ved Kure. Deres organisasjon hadde gjennomført langt det meste av all sabotasje i Norge fram til høsten 1944. De fikk ingen laurbær for innsatsen. De første årene etter krigsslutt ble de kritisert for å ha vært illojale og uansvarlige. Senere, under den kalde krigen, ble de omtalt som kommunistiske terrorister og bent fram forbrytere. De av dem som de hemmelige tjenestene klarte å identifisere ble intenst overvåket.

Helge Krogs spørsmål henger fortsatt over oss i dag, 65 år etter krigens slutt: Hvordan kunne den andre verdenskrig blitt vunnet hvis alle hadde tenkt slik som Kure-ledelsen og Hjemmefronten gjorde i denne saken?