Fredrik Fagertuns krig

av Lars Borgersrud

Publisert i Finnmark Dagblad 3. juni 2011


Professor Fredrik Fagertun, som er instituttstyrer ved Historisk institutt ved universitetet i Tromsø, irriterer seg i FD 24. mai over NRK-Brennpunkts program om «Huleboerne», og over undertegnede, som han mener bringer «myter» om at London-regjeringen skulle ha sviktet finnmarkingene 1944–45.

Han kommenterer ikke innslagets viktigste okkupasjonshistoriske synspunkt, nemlig at de som unndro seg evakueringen faktisk utøvet en kollektiv motstandshandling av den største betydning. Dette i motsetning til at historikerne tradisjonelt bare har sett på finnmarkingene som ofre. Og på tross av at dette også var et hovedpunkt i mitt svar til Kristian Skancke i Nordlys 19. mai.

I stedet ironiserer Fagertun over min «gjennomgang av Finnmarks krigshistorie» med en syrlig tilleggsbemerkning om at jeg ikke behøver å minne finnmarkingene på partisaninnsats og kommunistforfølgelse.

Neivel. Det er ikke så lett å forstå at det er noen, heller ikke NRK Brennpunkt, som driver «vendetta» mot historiker Kristian Skancke. Tvertimot var det vel Skancke selv som startet debatten med sitt skyts mot NRK.

Og i den utstrekning han mener at det var den norske hær som frigjorde Finnmark, så må det være tillatt å minne om at det faktisk var Den røde hær som gjorde det. Det betyr selvfølgelig ikke at Skanckes masteroppgave om evakueringen fra Sørøya i 1945 (fra Universitetet i Tromsø, 2010) ikke bringer interessante synspunkter på regjeringens medvirkning ved den aksjonen.

At regjeringen forsøkte å hjelpe til på dette tidspunkt av krigen, kan ikke endre på at den i utgangspunktet stilte seg negativt til en invitasjon fra sovjeterne om å delta med norske styrker i frigjøringen. Noe helt annet var hva de forsøkte å gjøre da denne frigjøringen ikke var til å komme forbi.

Fagertun etterlyser kilder til min påstand om at regjeringen skulle ha gjort «en dårlig jobb for å skaffe transport» av norske styrker fra Skottland. Kilder til sovjeternes henvendelser om dette og hva regjeringen (ikke) foretok seg i den sammenhengen finnes i arkivene etter London-regjeringen, FD, E-kontoret (Nagells arkiv og Hansteens arkiv), i Riksarkivet.

Sakens kjerne – og paradoks – kan uttrykkes i at mens den norske regjering disponerte verdens tredje største handelsflåte, og mange norske skip gikk i lukrative frakter mellom Sør- og NordAmerika, så var regjeringen ikke i stand til å frigjøre tre–fire skip for å frakte 3–4000 mann fra Skottland til Murmansk. Men når de samme soldatene senere ble satt inn på Walcheren, var det ikke noe problem med skipsrom.

Fokus på krigen i Finnmark og Nord-Norge er viktig av mange grunner. Selv om vi har en del kunnskap, er det mye som også er uklart. Da bør historikere stå sammen om å kreve støtte til forskning og ikke reagere angstbitersk hver gang en journalist forsøker å gi et bidrag, selv om ikke alt er etter våre neser.