Å gi noen rimelig beskrivelse av Peder Furubotn og den aktive motstanden er ikke mulig på 25 minutter. Men noe kan sies om litteraturen. Da må jeg først nevne Torgrim Titlestad, som fikk overlevert NKP-dokumenter fra faren Samuel Titlestad. Faren hadde vært stabssjef for Furubotn. Sønnen hadde tilgang til papirene i flere år, før han overleverte det til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, hvor dette materialet ble tilgjengelig for "seriøse brukere" fra 1980 av, i følge arkivleder Ole Martin Rønning. Det dreier seg om nåværende Furubotn-arkiv, ARK 1159. Seinere veit vi at det har dukket opp mer dokumenter fra NKPs krigsperiode, som av ulike grunner hadde havnet hos andre. Men det var disse første dokumentene som ga Titlestad utgangspunkt for også å gjennomføre et stort antall intervjuer, som han også har deponert i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Det skal han ha stor takk for.
Fra 1972 utga Titlestad artikler, pamfletter og bøker basert på disse eksklusive kildene, fram til doktoravhandlingen Makt og avmakt – utgitt i 1997 med tittelen I Stalins skygge. I denne boka forsøker Titlestad å etablere bildet av Furubotn som en moderne demokrat.
Så vil jeg nevne Terje Halvorsens notater Partiet og motstandskampen I og II fra 1979. Terje Halvorsen er sønn av Roald Halvorsen, en annen av Furubotns nærmeste medarbeidere. Notatene var forarbeider til Halvorsens store bokprosjekt om NKP under krigen, som ikke bare baserte seg på Titlestads arbeider, men også på Frode Færøys hovedoppgave om NKP i Bergen, og annet materiale. Første del kom som boka Mellom Moskva og Berlin. Norges kommunistiske parti under ikke-angrepspakten mellom Sovjetunionen og Tyskland 23. august 1939 – 22. juni 1941fra 1996. Boka var et korrektiv til den kalde krigens ensidige analyse av paktpolitikken 1939–41, særlig om NKPs tilpasning til sovjetisk politikk.
Andre arbeider kan også nevnes, som for eksempel Tore Prysers bind 4 i Arbeiderbevegelsens historie fra 1988.
Før Halvorsen kunne fullføre sitt store arbeid om NKP og krigen, måtte han også klargjøre sitt syn på forholdet mellom NKP og Saborg. Det gjorde han i artikkelen "Asbjørn Sunde og Peder Furubotn. Tilbakeblikk på en debatt med Lars Borgersrud" i festskriftet Historie, politikk og polemikk i 2010. Kronen på verket kunne da skrives i boka Fordømt, forfulgt og fortiet fra 2021.
Man kan kanskje si at både Titlestad og Halvorsens utgangspunkt har vært Furubotn og hans sentrale krets, partiet selv og dets egenforståelse, selv om Halvorsen har forholdt seg annerledes til stridighetene rundt Furubotns person i etterkrigstida, enn Titlestad, som gjennom et langt forfatterskap først og fremst har søkt å gi en innside-basert bekreftelse på sin far og Peder Furubotns versjon av krigstida.
Andre har forsøkt å belyse temaet mer fra utsiden. Blant dem hører også undertegnede. Som ett av mine bidrag kan nevnes doktoravhandlingen Wollweber-organisasjonen i Norge i 1995, boka Nødvendig innsats i 1997, boka Sabotører i vest i 2015 (sammen med Inge Bjørnar Eriksen) og artikkelen "Sabotasjen og kommunistpartiet. En kommentar til Terje Halvorsens syn på forholdet mellom sabotasjevirksomheten og Norges Kommunistiske Parti under andre verdenskrig" i 2013 og Ryghkollen – et øyeblikk av krigen i 2020 (sammen med Ulf Normann Olsen).
Til sammen inneholder disse arbeidene en forskningsbasert diskusjon mellom Titlestad, Halvorsen og undertegnede om Furubotn som motstandsleder, om de store problemstillingene innad i motstandskampen og om mange mindre spørsmål. Sentralt i denne diskusjonen står begrepet "aktiv motstand".
La oss først avklare hvordan vi skal forstå begrepet "aktiv motstand"? Ofte brukes det som motsats til "holdningskamp", slik for eksempel den borgerlige "Kretsen" skrev i brev til Regjeringen i London, der de betonte at det var de som sto for fornuftig og ansvarlig motstand, i motsetning til kommunistenes "uansvarlige" og "terroristiske" "attentatlinje".
Den kommunistiske bevegelsen brukte ikke begrepet slik. For dem var aktiv motstand ikke en handling som kom som alternativ til holdningskampen, men snarere som en videreutvikling, et tillegg og mål for denne. Hvor kom begrepet fra? Det kom fra Storbritannia, etter at Churchill overtok som premierminister og holdt sin "blood, toil, tears and sweat" tale 13. mai 1940, etter det franske sammenbruddet. Det kom selvfølgelig også fra Sovjetunionen etter 22. juni 1941, da motstand ikke bare var et åpent valg for alle borgere, men ble en juridisk plikt. Men aller først kom det nok fra den hjemlige debatten om støtten til den spanske republikken i 1936–37. Skulle man bare prate om farene fra fascismen, som mange i arbeiderbevegelsen gjorde, eller skulle man handle, altså dra til Spania selv for å slåss?
Eller, som den borgerlige "Kretsen" fra 1942 mente, at den militære kampen måtte overlates de de militære utefrontene. Kommunistene mente at også Norge måtte delta i den internasjonale motstandsbevegelsen med mer enn ord, nemlig med sabotasje og militær kamp. "Er ikke tårene til en ukrainsk mor like mye verdt?" Nasjonaliteten i dette mye brukte bildet var ikke tilfeldig. Begrepet ble knyttet til de sovjetiske partisanene i solidaritet, som Asbjørn Sunde stadig framholdt. Det passet forsåvidt godt for Haakon Lie, som i bøker og agitasjon hele tida minnet om at kommunistenes motstand egentlig ikke hørte til den norske motstanden.
Mye av den første diskusjonen mellom Titlestad, Halvorsen og undertegnede handler om dette. Kunne man si at kommunistenes motstand var "norsk og nasjonal"? Ble de ikke ledet fra Moskva? Diskusjonen har vist at dette var komplisert. Kommunistpartiet under Furubotns ledelse hadde dårlig, om noen, forbindelse med Moskva under krigen. Titlestad mener at de ikke hadde noen. Men diskusjonen viste også at Asbjørn Sunde og hans Saborg hadde egne linjer dit. Det var altså to organisasjoner. Bevegelsen var verken monolittisk eller homogen. Tvert imot bestod den av to klart atskilte organisasjoner, med forskjellige ledelser, forskjellige kommandolinjer og forskjellig formål. Mens det tidligere bildet hadde vært at Saborg bare var en seksjon av partiet, altså skrevet med liten `s`, vet vi nå til og med dens russiske navn. Det har tatt lang tid og mange innspill for å bringe klarhet i dette. Men nå er det stort sett enighet om dette.
Mye av debatten mellom Halvorsen og undertegnede i 2010–13 handlet om Furubotn var for eller mot sabotasje. Med andre ord om de to mente forskjellige ting. Debatten viste at det ikke kan ha vært noen stor prinsipiell forskjell. Begge var tilhengere av sabotasje og militær motstand. Forskjellen var at Sunde mente at Furubotn prioriterte det for lavt, og at behovene for å bygge og sikre partiet kom i veien for den militære kampens behov.
Den første gangen dette kom opp var i begynnelsen av året 1942, altså kort tid etter at Furubotn tok over som partileder. Sunde hadde bedt den nye partilederen om partiets støtte til sabotasjen. Da fikk Sunde svar om å dempe sabotasjen. Det var sabotørene Carl Johan Jacobsen, Alf Kristiansen og Reidar Kristoffersen som innrømte dette i politiavhør. De ble alle skutt. Kilden er Gestapos avhørsreferater som ble funnet i sovjetiske arkiver. Våren 1942 satset Furubotn på å bygge opp en "Norsk front" bestående av nasjonalkomitéer med en planlagt væpnet arm "Nasjonalgarden", et slags kommunistisk Milorg.
Det var ikke helt det samme som Sunde, som først og fremst tenkte militært. Han var neppe mot et kommunistisk Milorg, men ønsket primært en annen prioritering. Den kom for NKPs del først høsten 1942, etter at tyskerne hadde revet opp deres politiske prosjekter. Da først ble det en organisatorisk avtale mellom Sunde og Furubotn, som kom til å vare fram til 21. mars 1944, da det ble brudd. Avtalen gikk ut på at Sundes Saborg også skulle være NKPs sabotasjeavdeling og Sunde skulle være partiets sab-leder og disponere egnede folk til sabotasjen. Sunde skulle dessuten utstyre Furubotn og hans sentrale krets med et vaktmannskap, ledet av spaniaveteranen Monthey Røse.
I perioden 1942–44 skjedde det et stort oppsving i norsk motstand, tross harde slag fra tyskerne. Bruddet i mars 1944 kom fordi Furubotn krevde å få ledelsen over den framgangsrike sabotasjen, hvilket var umulig for Sunde å godta. Han sto under sovjetisk militær kommando.
På dette tidspunktet sto motstandskampen overfor utfordringen å trappe opp sabotasjen til partisanvirksomhet. Det ville bety å etablere frigjorte områder og militære enheter for å drive geriljakrig. Slik vet vi at britene tenkte. De etablerte tre slike områder i Norge den siste krigsvinteren. Og slik tenkte sovjeterne, som hadde erfaringer med nettopp dette i Ukraina, Jugoslavia, Albania, Polen og Italia.
Men nettopp da, mens framgangen syntes på det mest åpenbare, kom også tilbakeslaget for den kommunistiske motstandsbevegelsen. To hendinger markerer skillet. For det første ble to viktige kurerer tatt, en fra Saborg og en fra NKP-ledelsen. De sprakk i forhør og ga tyskerne muligheten for å slå til mot Saborgs hovedkvarter på Sollia natta til 1. juni, og mot NKPs hovedforlegning i Nord-Etnedal ei uke seinere. Det ble et hardt slag for begge. Det var likevel noe annet som førte til at Saborg forsvant fra motstandscenen høsten 1944.
16. mai 1944 hadde Sovjetunionen og regjeringene i vestallierte land undertegnet en avtale for å regulere frigjøringen av okkuperte områder. Denne avtalen medførte at britene skulle trappe ned sin virksomhet i nord og sovjeterne det samme i sør. Asbjørn Sunde fikk i begynnelsen av juni 1944 henstilling fra Sovjet om å flytte Saborg til nord, eller til å avvikle. Bare det siste var mulig. Men han lot virksomheten i Bergen, Odda og Stavanger fortsette, der Saborg samarbeidet med både NKP, britenes SOE og Milorg.
Gjennom sine bøker og artikler har Titlestad forsøkt å bevise at Furubotn ikke bare ble aktivt motarbeidet av "Moskva", altså ledelsen i det kommunistiske partiet i Sovjetunionen. Han har også søkt å bevise at Furubotn var så viktig at han nærmest er blitt utropt til en Stalins hovedmotstandere eller hovedfiender og at den mektige sovjetlederen ved flere anledninger måtte bruke tid og krefter på å motarbeide han. Han forklarer mange av hendingene slik. Det gjelder for eksempel bruddet i mars 1944, der han insinuerer at det var sovjeterne som sto bak. Ja, han går så langt at han antyder at Sunde egentlig ville likvidere Furubotn på oppdrag fra Stalin, kanskje i ledetog med en annen kommunistleder, Torolv Solheim. Rykter om dette gikk i kretsen rundt Furubotn i mange år etter krigen. Ikke noe av dem holder.
Men det betyr ikke at det ikke var grunnlag for bruddet. Konfliktene mellom Sunde og Furubotn hadde startet høsten 1943, da Saborgs Tønsberg-gruppe hadde fått i oppdrag å sabotere tyskernes ubåtdrivstoffanlegg på Vallø. Milorg, som var mot sabotasje, hadde grepet inn. De henvendte seg til NKPs sentralledelse og krevde at aksjonen ble stoppet. Partiledelsen fulgte henvendelsen og stoppet aksjonen. Sunde reagerte: "Furubotn var ingen sabotasjemann", fortalte han til Halvorsen etter krigen. Det ser ut som at han ikke lenger stolte fullt ut på partiledelsen. Derfor ble heller ikke partiledelsen informert da Wehrmacht-toget ble sprengt ved Ryghkollen 13. oktober 1943. Og selv om det i dette tilfellet ikke var grunnlag for kritikken, fordi Furubotn forsvarte Sunde mot Milorg-ledelsen, på tross av nye klager, så etterlot nok Ryghkollen irritasjoner.
En annen episode var da Saborgs kurer Leif Myrmel fikk en oppstramming av Saborgs Asvor Ottesen, fordi han også tok kureroppdrag til Sverige for Furubotn. Titlestad mener at det var nok et pek mot Furubotn fra russerne. Men forklaringen var prosaisk nok; Sunde ønsket ikke at hans folk også tok oppdrag fra andre grupper. Titlestad leter etter spor av Stalin overalt.
Særlig var det etter Titlestads syn Stalin som sto bak partikrisa i 1949. Som en av flere norske forskere som har gransket sovjetiske arkiver, har det ikke lyktes meg å finne noe bevis for dette. Jeg kjenner heller ikke til at noen andre har funnet noen slik bekreftelse.
Tvertimot, så framstår Furubotn ikke bare som en rettroende stalinist under hele krigen, men som en som var særlig bekymret for å være utmanøvrert i forhold til Sovjetunionen, Komintern og Stalin av Asbjørn Sunde.
Men ikke noe tyder på at Sunde hadde politiske ambisjoner. Han var en militær leder. Og selv om det er lett i å gi Titlestad rett i at Furubotn var motstander av Stalin i forbindelse med partioppgjøret i 1949 og årene etterpå, så må man nok ta i betraktning Furubotns kontroversielle lederstil og retorikk for å få en fullgod forklaring på denne og andre konflikter i hans kjølvann.
Utdrag av Zoja Voskresenskaja: Teper ja mogu skasatj pravdu ("Nå kan jeg fortelle sannheten") Forlaget Respublika, Moskva 1993, fra en samtale mellom henne og Ernst Wollweber på Holmenkollen i 1938:
"– Han ville vite mer om situasjonen i landet vårt og i partiet. Han stilte seg meget avvisende til de represaliene som var satt i verk hos oss og sa at han ikke forstod dette og oppfattet det som "masseterror mot leninister". Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noen gode argumenter mot det han sa, selv om min mann og jeg ofte hadde snakket sammen om dette temaet og selv ikke forstod hvor alle disse fiendene i vårt parti plutselig var kommet fra. Og det fortalte jeg ham ... Under hendingene i Ungarn i 1956 stilte Wollweber, etter hva tyske kamerater har fortalt meg, seg ytterst negativt til at de sovjetiske troppene ble satt inn i Ungarn. På grunn av dette ble han fjernet fra stillingen som minister og ekskludert av partiet (SED). Snart etter døde han."