Gerd Stub Andersen til minne

av Unni Rustad, Morten Conradi og Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen og Aftenposten 14. mai 2011


Gerd Stub Andersen døde 17. april 2011 etter et kort sykeleie. Med «Sara» er en av de siste viktige motstandskvinnene fra 2. verdenskrig gått bort.

Hun ble født i Stavanger 10. november1918. Faren var bygningsarbeider, og moren Eldri Cecilie Helgaland, jobbet på hermetikkfabrikk. Det var trange kår. Familien flyttet til Oslo i 1920, hvor Gerd etter hvert tok fortsettelsesskolen, ett år på handelsskole og fikk kontorpost på fabrikk som 16-åring. Jobben beholdt hun til krigen var over.

Gerd ble tidlig fagorganisert, og var medlem hele sitt yrkesaktive liv. Rett før krigen ble hun aktiv i AUF og gikk med i «en tramgjeng» som sang arbeidersanger og deklamerte dikt på arbeiderbevegelsens møter.

Fra 1942 ble leiligheten hennes i Sars' gate 66 en av de viktigste dekkleilighetene i Oslo til de aktive i Osvald. Gerd deltok i forberedelsene til sabotasjeorganisasjonens aksjoner, og administrerte den store aktiviteten i leiligheten. Moren hjalp til med renhold og matlagning, forsyninger fikk de fra Stavanger. Gerd visste at det var ensbetydende med døden å bli avslørt. I leiligheten fantes ulike tyske og norske uniformer, utstyr til id-forfalskninger, våpen og sprengstoff. Sprengningen av Sørlandsbanen ved Mjøndalen 7. oktober 1943 og transformatorfabrikken Per Kure 1. juni 1944 ble planlagt fra Gerds leilighet.

I 1949 giftet Gerd seg med Roar Stub Andersen, som også hadde hatt en viktig rolle i Osvaldorganisasjonen. Gerd dro til København og tok en glimrende eksamen som barnevernspedagog. Hun gjorde deretter en stor innsats i Hurum kommune hvor hun grunnla Sætre barnehage og satt i barnevernsnemnda i 20 år, hvorav åtte år som leder. I fire år var Gerd også leder for hovedutvalget for sosial omsorg i kommunen. Hun og Roar fikk barna Kari og Frode, og familien var bosatt på Sætre.

Ingen forstod den gang de vonde langtidsvirkningene av en krig. Det var en ekstra påkjenning at innsatsen til Osvaldorganisasjonen ble usynliggjort. Mange ble i tillegg overvåket etter krigen. Gerd og Roar fikk aldri anerkjennelse av den norske stat, men var stolte av sin krigsinnsats til det siste, og det med all mulig grunn.