Harald Olsen (1915–2010)

av Lars Borgersrud og Morten Conradi

Publisert i Dagsavisen 9. juli 2010 og Klassekampen 29. juli 2010


Harald Olsen døde den 24. juni 2010. Dermed er en av de siste av kommunistpartiets sentrale aktører under Den andre verdenskrig gått bort.

Harald Olsen ble født i 1915, og kom med i det kommunistiske ungdomsarbeidet midt under depresjonen på 1930-tallet. Under borgerkrigen i Spania arbeidet han med å rekruttere frivillige. Seinere ble det Arbeidersaniteten, en av forløperne til Norsk Folkehjelp. I 1938 ble han ansatt i Oslo kommunes sosialavdeling, en stilling han hadde til han måtte gå i illegalitet i 1941.

9. april 1940 forsøkte han å melde seg som frivillig, men ble avvist. I stedet deltok han i arbeidet med å få tyske flyktninger i skjul. Høsten 1940 ble han trukket med i det illegale arbeidet.

I mai 1942 ble han kurer for Arne Gauslaa til Oslo-partiets forlegning, først i Åsa på Ringerike og deretter på Modum. Han unngikk så vidt den store razziaen på Modum høsten 1942, da store deler av NKPs apparat ble revet opp.

I tiden som fulgte jobbet Harald Olsen med å reorganisere Oslo-apparatet og siden også apparatet på Ringerike. Han var på Furubotns sentralforlegning i Valdres da tyskerne angrep i begynnelsen av juni 1944. Den 10. juni ble han tatt og kjørt rett på Victoria terrasse og derfra til mørkecelle på Akershus, seinere til «Tårnet». I november ble han informert av gestaposjef Reinhardt at han var dømt til døden i «kontordom». Han ble stilt opp sammen med Erland Hovde, Asle Grepp, Armand Stang og fire andre for å skytes. Det ble likevel ikke noe av. Men etter Hjemmefrontens likvidering av stornazisten Karl Marthinsen ble en rekke av dem hentet ut av cellene og skutt. Harald Olsen var blant de heldige dødsdømte som fikk overleve.

Etter krigen gikk Harald Olsen tilbake til arbeidet i sosialetaten. Han arbeidet som administrativ sekretær ved Ryen sosialkontor da han gikk av med krigspensjon i 1976.

Harald Olsen var en tid leder av Krigsinvalideforbundet i Oslo, leder av Krigsveteranforeningen 1939–45 og var med i Politiske fangers forening.

Harald Olsen var også opptatt av å gi sine personlige erfaringer som tidsvitne videre til nye generasjoner blant annet gjennom besøk i skoleklasser.