«Historieforfalskning»

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 20. februar 2013


I en lederartikkel i Klassekampen 28. september presenterer Bjørgulv Braanen for Klassekampens lesere et angrep som historiker Olav Riste har på historieverket Norvegr (Aschehoug 2011) og historiker May-Brith Ohman Nielsen i siste nummer av Historisk tidsskrift. Debattstilen i Ristes artikkel illustreres av undertittelen «Attersyn med ei historieforfalsking». Sakligheten illustreres av at Riste gjør Nielsen til talerør for for lengst tilbakevist nazitysk propaganda om opptakten til 9. april.

Fordi Braanen langt på vei gjør Ristes syn til sitt uten forbehold, er det påkrevet med en kommentar. Ifølge Riste er det «historieforfalsking» å mene at det var et kappløp mellom de allierte og Tyskland om å gjøre invasjon i Norge, ja, i det hele tatt å mene at det eksisterte noen egen alliert (britisk/fransk) invasjonsplan mot Norge før 9. april 1940. Videre mener han at tyske historikere for lengst har vist at løgner om dette ble konstruert i Berlin for å kamuflere egne planer.

Braanen skriver med Riste at britiske kilder viser at «Storbritannia ikke hadde planer om å okkupere noe som helst så lenge det ikke var tegn på en tysk invasjon i Norge».

Stemmer dette? Den store serien av referater («Minutes») fra den britiske regjeringen («War Cabinet») fra starten av verdenskrigen 2. september 1939 til 9. april 1940, som ble gjort tilgjengelig på 1970-tallet, viser at dette er en altfor enkel oppfatning. I hele denne perioden ser vi stridende linjer i britisk og fransk politikk om strategi i forhold til Tyskland og Sovjet. Her er det ikke plass til å beskrive i detalj de ulike planer, delplaner, forbehold og hensyn som var oppe, derfor bare noen stikkord:

Hovedplanen var å landsette en stor invasjonsstyrke i Nord-Skandinavia. Denne planen ville føre til krig mellom de allierte og Sovjet og alliert okkupasjon av deler av Norge og Sverige. Den innebar altså ikke bare et forkjøpsangrep mot Norge (og Sverige) med tanke på Tyskland, men var først og fremst rettet mot Sovjet. Så kom vinterkrigens slutt 12. mars 1940 og de alliertes påskudd til landgang forsvant.

Etter 12. mars svingte de alliertes fokus fra Sovjet til Tyskland. Storbritannia betinget sine landgangsplaner med at man bare ville lande i Norge hvis det var tegn på tysk angrep, men med en langt mindre styrke enn planen var fra før 12. mars. Ikke desto mindre fattet War Cabinet 6. april, etter ytterligere nøling, vedtak om å starte operasjonen med minelegging og deretter å gå i land i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, uten noe forbehold eller kunnskap om at Hitler fem dager tidligere hadde gitt ordre til å iverksette den tyske invasjonen. De britiske marinestyrkene var faktisk på vei over Nordsjøen med invasjonstroppene om bord, noe over et døgn etter tyskerne, da man fikk meldinger om tyske skip på vei nordover og landgangsoperasjonen ble avbrutt. Men mineleggingen ble gjennomført 8. april, og overskygget her hjemme på en katastrofal måte alle varsler om det tyske angrepet.

Etter vanlig språkbruk må dette kunne beskrives som et kappløp. Men det var selvfølgelig et kappløp mellom to stormakter med høyst ulike strategiske interesser. Det framgår også klart av framstillingen i Norvegr.

Braanen bringer også videre Ristes udokumenterte påstand i Historisk tidsskrift at Nielsen er ukjent med at tyske historikere har avvist Goebbels-myten om at det ikke lå egne tyske strategiske grunner bak den tyske invasjonen. Og han går lenger, som at det også er enighet om at den allierte landgangsoperasjonen ikke fantes. At den var en ren fiksjon. Dette er altså slett ikke tilfelle.

Nielsen klarer selvfølgelig å svare for seg. Men som en som har vært opptatt av denne tematikken og skrevet om den, undrer det meg at Braanen ikke bare formidler Ristes angrep mot Norvegr og Nielsen uten kritiske spørsmål, men i tillegg understreker betydningen av hans synspunkter ved å gjøre det på lederplass. Det er også himmelropende urettferdig når Braanen ikke kommenterer at Riste i tillegg insinuerer at hun nærmest står under innflytelse av tysk nyrevisjonisme. Nielsen er vel en av de norske historikerne som har brukt mest tid og energi på å undervise sine studenter om nazismen og fortjener tvert imot ros for dette.