I militærforskernes blindgate

av Lars Borgersrud

Publisert i Dagsavisen 17. august 2004


Dagsavisens intervju med undertegnede og Svein Blindheim om manglene ved forsvars- og okkupasjonshistorien 26. og 27. april har ført til debatt med kritiske synspunkter på Forsvarets historieskriving. Kritikken blir kraftig imøtegått av direktør ved Institutt for forsvarsstudier, Rolf Tamnes 27. juli.

At slike synspunkter ikke faller i god jord hos Tamnes og hans kolleger ved de av Forsvarets forskningsinstitusjoner som bedriver slik forskning, er ikke overraskende. Snarere belyser det ubehaget ved at en yrkesmilitær organisasjon ved hjelp av forsvarsbudsjett og intern organisasjon også forsøker å dominere samfunnsfortellingen om egen rolle. Det er sammenblandingen av rollene som operatører og historikere som er sakens kjerne.

Tamnes ser ikke det problematiske. I stedet går han inn i begge roller, sitter i EOS-utvalget, i militærpolitisk utvalg, er premissleverandør i Forsvarets omorganisering. Samtidig påberoper han seg rollen som uavhengig historiker om slike emner. Han fører med dette videre en tradisjon fra sine forgjengere. I enhver annen forskningssammenheng er spørsmålet om binding og uavhengighet i fokus i et demokratisk samfunn. Tamnes skriver som om IFS er en sivil forskningsinstitusjon, som ikke har noe med Forsvaret å gjøre.

Dette må være noe han finner på for Dagsavisens lesere. Ingen som går inn på IFS' hjemmesider kan unngå et annet inntrykk. Videre mener han at IFS ikke har noe med forløperen Krigshistorisk avdeling å gjøre, fordi ingen «av de militære historikerne» derfra kom med videre da institusjonen ble oppløst i 1979 og IFS ble opprettet i 1980. En ting er at Tamnes her ikke oppgir riktige årstall. «Oppløsningen» kom høsten 1980, ikke 1979, og nytt navn ble «Forsvarshistorisk forskningssenter ved Forsvarets høgskole». Han burde ikke ha glemt det, fordi han selv var ansatt der.

Omdanningen til IFS skjedde først i 1988. Dessuten hopper Tamnes over at sjefen selv, Riste, kom fra Krigshistorisk avdeling, hvor han var ansatt som forsker fra 1964. Det er mange feil på få linjer for en historiker. Kontinuiteten tilbake til Generalstabens og Forsvarsstabens krigshistoriske avdeling er klar. Uten den nære tilknytningen hadde institusjonen selvfølgelig ikke fått midler over forsvarsbudsjettet. Misnøyen med de militære historikerne som ble utløst med offentliggjøringen av Den militære undersøkelseskommisjonens innstilling i 1978, som endte med stortingsvedtak i 1980, endret ingenting på tilknytningen til Forsvaret.

Av det antallet på 21 ansatte som IFS selv oppgir på sine hjemmesider, har minst 9 bakgrunn fra Forsvaret. Trolig er det flere. Et ferskt eksempel på at det fortsatt er slik, er at IFS besetter en forskerstilling ved intern utlysing i Forsvaret. Det svarer ikke Tamnes på. Institusjonens rolle som en av de mest ukritiske produsentene av den kalde krigens angloamerikanske historiesyn i Norge på krigstid, mellomkrigstid og etterkrigstid er slående når vi tar et samlende blikk på utgivelser, forskningsprosjekter og utgivelser. Hvis Dagsavisen finner plass til det, kan dette lett dokumenteres i detalj. (Tamnes' merkelige påstand om at Forsvarsmuseet, inklusive Hjemmefrontmuseet, ikke har fokus på andre verdenskrig faller på sin egen urimelighet. De ble jo opprettet for det, og skriver det i klartekst på nettsidene.)

En nærliggende teori er at dette har sammenheng med at Forsvaret selv har spilt en tilsvarende rolle under den kalde krigen. Istedenfor å ta denne utfordringen, forsøker Tamnes å bevise at institusjonen er uavhengig av Forsvaret ved å vise til forskere utenfra, som IFS har tilknyttet seg på ulike prosjekter.

Men han utelater at ved slike har IFS sikret seg prosjektstyring, som når det gjelder Norsk forsvarshistorie, hvor foruten han selv og selvfølgelig Riste, generalmajor Gjeseth og xFD-ekspedisjonssjef Molvig hadde regien, eller Norsk utenrikspolitikks historie, hvor også Riste ledet styringskomiteen.

Tamnes ønsker dessverre ikke å gå inn på denne strukturelle bindingsproblematikken. Med sin argumentasjon framstår han ufrivillig som et eksempel på nettopp binding. At forholdet generelt ikke pådrar seg større fokus fra det sivile samfunn, skyldes trolig bare at mange dessverre etter hvert lar militærforskerne seile sin egen sjø. Det er underlig at ikke Tamnes ser at han dermed bidrar til å svekke IFS og de andre militærhistoriske institusjonenes troverdighet. Men dermed aksentuerer han at militærforskernes rolle under den kalde krigen nå bør underlegges kritisk forskning.