Ingen uenigheter?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 26. juni 2003


Utfallet av striden om sabotasjen utgjør etter mitt syn avgjørende vendepunkt i motstandskampen under 2. verdenskrig.

Etter at jeg i Aftenposten 16. mai og 5. juni pekte på at tv-programmet «Rød og illegal» ga en ufullstendig framstilling av den kommunistiske motstandsinnsatsen under krigen, skriver Terje Halvorsen i Klassekampen 23. juni at jeg «fordreier» krigshistorien og «konstruerer» motsetninger. Det er feil, skriver han, at Furubotns partiledelse var «mot eller skeptisk til sabotasje» i perioden før samarbeidet med Osvaldgruppa og etter bruddet mellom de to organisasjonene i mars 1944. Videre skriver han at bruddet ikke skyldtes «prinsipiell uenighet om sabotasje som kampmiddel».

Nå var det ikke min hensikt å gi noen fullstendig dekkende framstilling av verken Furubotns partiledelse eller Osvaldgruppa i de få setningene i Aftenposten. Poenget var å minne om at sabotasjeorganisasjonen faktisk var en selvstendig organisasjon, og dens aksjoner ikke var «partiets aksjoner», særlig ikke før samarbeidet ble innledet eller etter at det ble brudd. Når Halvorsen forsøker å bevise at det slett ikke var noen uenighet om sabotasjen som lå til grunn for konfliktene, reiser han dermed også en ny diskusjon.

Striden mellom Furubotns partiledelse og Osvaldgruppa har vært et underliggende tema i debatten om den kommunistiske motstand og sprengningen av NKP i 1949. En serie med arbeider har drøftet hvordan man skulle oppfatte uenighetene. Jeg har i min doktoravhandling og i boka Nødvendig innsats forsøkt å forklare hvordan motsigelsene utviklet seg med to ulike historiske utgangspunkt; på den ene siden Furubotns partiledelse, som tok sikte på å omforme NKP fra å være et legalt politisk parti til å bli en illegal organisasjon som kunne spille en rolle i motstandskampen, på den andre siden sabotasjeorganisasjonen Osvaldgruppa, som var illegal allerede fra den ble startet i 1936 etter initiativ fra NKVD. Den trengte ikke å bekymre seg for de politiske og andre hensyn som et politisk parti måtte.

Skrittvis NKPs vei til sabotasje gikk skrittvis. Etter at Furubotn overtok partiledelsen ved årsskiftet 1941–42 ble politikken med nasjonalkomiteer satt i gang, hvor aktiv motstand var et mål. I praksis betydde det at NKP forsøkte å omforme partilagene til en sammenslutning av beredskapsgrupper under navnet «Nasjonalgarden», en illegal hær som skulle settes inn i kamp når partiledelsen bestemte at det var rette tidspunkt å gjøre det. Samtidig proklamerte partiledelsen sin motstandslinje og henvendte seg til regjeringen i London og ba om samarbeid. Men det hjalp lite.

Regjeringen var ikke interessert og «Nasjonalgarden» ble aldri noen virkelig hær. Årsakene var sikkert mange. Til grunn lå en uklar teoretisk forståelse om at et parti kunne omskapes til en hær med et håndgrep, for en gang i framtida å bli satt inn i kampen. Men noen slik ordre ble aldri gitt. Det er heller ikke vanskelig å forstå at et vanlig partimedlem med familie, hus og hjem hadde store vansker med å gå inn i rollen som illegal sabotør. I erkjennelsen av at prosjektet ikke var mulig å realisere og etter opprullinger, ble politikken med «Nasjonalgarden» oppgitt i 1942. Deler av organisasjonen ble omformet til «Milorg-øst» og gikk inn i det ordinære Milorg.

Sunde hadde en annen oppfatning av sabotasjen. Han hevdet at sabotasjekrigen måtte læres gjennom å føre den, så det var bare å sette i gang, ikke å vente på en framtidig situasjon eller ordre. Han hadde henvendt seg flere ganger til Furubotn, men Furubotn hadde avslått å samarbeide. Først etter at politikken bak «Nasjonalgarde-linja» og de troskyldige utspillene til London hadde vist seg som urealistiske fikk Sunde gjennomslag for sin linje og det ble et samarbeid. Hopper vi så fram til vinteren 1944 ser vi at det var ny strid mellom Furubotn og Sunde om sabotasjens rolle. Partiet hadde i mellomtiden har fått økt oppslutning som følge av aktiviseringen av motstandskampen hjemme og vendepunktene i krigen på Østfronten. Furubotn ville nå overta ledelsen av sabotasjeorganisasjonen fordi han mente at sabotasjeaksjoner kunne bringe det voksende partiet i fare. Furubotn var selvfølgelig ikke prinsipielt blitt mot sabotasje, selv om han i praktisk politikk ønsket å dempe eller å kontrollere den. Han hadde som partileder mye videre hensyn å ta enn til sabotasjen alene.