Professor Jan Emblemsvåg og førsteamanuensis Jørn Siljeholm ved NTNU foreslår i Klassekampen 22. september at Norge kan be stormaktene om å få kjøpe ti taktiske atomvåpen gjennom Den internasjonale atomenergikommisjonen IAEA, plukke ut plutoniumet eller uranet av stridshodene, og bruke dette som brensel i "våre egne kjernekraftverk». En av begrunnelsene er at uranprisene har økt 500 % siden 2020. Slik kan Norge bidra for å redusere den globale trusselen om atomkrig, fremme bærekraftig energiproduksjon og nedrustning, kan vi lese. Og samtidig "revitalisere vår kjernefysiske forskning og utvikling, både med tanke på sivile og militære anvendelser." Og "gitt oss all energien Norge ønsker seg fram til 2050."
Teknikken med konvertering av spaltbart materiale fra stridshoder til reaktorer er ikke noe nytt. Den brukes av stormaktene til kraftreaktorer og ubåt-reaktorer. Stormaktene har egne anlegg for Highly Enriched Uranium, HEU-reduksjon. Det hører med til dette bildet at Nuclear Threat Initiative (NIT) advarer sterkt mot slik konvertering fra taktiske kjernevåpen. Stormaktene har også egne anlegg for produksjon av Mixed Oxide Fuel, MOX, av plutonium. Det måtte altså Norge bygge i tillegg, hvis vi skulle være så heldige å få kjøpt noen stridshoder. Hvilket i seg selv er helt urimelig å legge til grunn. Den eneste makten som kan tenkes å ville selge slikt spaltbart materiale til oss er Russland, slik Sovjetunionen foreslo i all hemmelighet i 1956, men som ikke ble noe av (se Da Norge ville bli atommakt: 702). Det skulle i så fall bli et internasjonalt ramaskrik.
Dette er det siste og kanskje minst realistiske av en rekke forslag som kjernekrafttilhengerne har tatt til orde for de siste par årene, alt for å realisere beslutninger om offentlige investeringer i kjernekraft. Denne gangen bruker de også motstanden i Norge mot vind- og solenergi som argument, at uranprisene har gått opp og at byggetiden i gjennomsnitt bare er sju år. Denne siste opplysningen er, som en del andre opplysninger de to bruker, ikke helt i samsvar med kilden til dette anslaget, World Nuclear Industry Status Report 2022, hvor det står at praktisk talt alle reaktorer som er under bygging er sterkt forsinket, noen har "mostly year-long delays", altså årlange forsinkelser i tillegg til 84 måneder. Med en tilsvarende lang planleggings- og prosjekteringsperiode er vi uansett 15–20 år fram i tid. Det vil altså ikke kunne påvirke Norges bærekraftsmål med redusert CO2-utslipp innen 2030 eller 2040. Legger vi til en tidkrevende periode for prosjektering og bygging av en fabrikk for HEU-reduksjon eller MOX, som også ville være nødvendig, så er også 2050 trolig utenfor rekkevidde.
Emblemsvåg og Siljeholm omtaler brenselavfallet som en ressurs, hvilket kan tyde på at de ikke ser bort fra en SMR-løsning, som Sverige, og som "Norsk Kjernekraft" var spesielt opptatt av for et år siden, med flere avisinnlegg. Alternativt ser de likevel ikke bort fra muligheten for å deponere avfall i Finland, selv om det er høyst usikkert om Finland vil ta imot. De to bruker også motstanden mot atomvåpen som argument. I tidligere oppslag har det vært nevnt at kjernekraft er helt uskadelig, er spesielt sikker, tar liten plass og er enkelt å få rigget opp. Hendingene på Three Mile Island i 1979, i Tsjernobyl i 1986 og i Fukoshima i 2011 har vist hvor lite sikker man kan bli.
Avisene bidrar glatt til å spre slike forslag som om de er enkle og opplagte, denne gangen kanskje på grunn av forslagsstillernes tilknytning til NTNU. Dette forslaget gjør imidlertid opp regning uten vert. Med mindre verten heter Putin. Ellers er det uten enhver mulighet for realisering.