Til leder av Forsvarsdepartementets historikerprosjekt om dekorasjoner i tilknytning til Andre verdenskrig
Kommentarer til det militære utvalgets 1. delrapport: dekorasjonspraksis 1940–2009, utarbeidet 30. november 2012 av Lars Borgersrud
Det umiddelbare inntrykket av prosjektets utredning del 1 er at det er en grei gjennomgang, men preget av temaets kompleksitet. Her finnes mange nyttige oppgaver over antall dekorasjonsbeslutninger, når de ble fattet, av hvem og for hvilken gruppe personell.
Det er imidlertid svært vanskelig å få oversikt over gitte dekorasjoner av ulik type. Oppstillinger som kunne bidratt til dette er fraværende. Når det for eksempel gjelder felttoget så ville en slik oppstilling på avdelingsplan (divisjon/regiment?) lettet oversikten og synliggjort forskjeller som kunne vært grepet fatt i. Det gjelder også andre, senere aktører i krigstiden, og ikke bare krigskorset men også krigsmedaljen og andre dekorasjoner. Det finnes heller ingen slike oppstillinger av sammenfattende karakter for samtlige dekorasjoner. Dette gjør oppgaven med å vurdere teksten i dette notatet vanskelig. Dette er også viktig når man tenker seg at teksten før eller siden vil bli publisert og da vil framstå som et referanseverk, av større interesse og mer dekkende enn Gjems-Onstads bok. Da vil det være viktig å ha en oversiktlig og sammenfattende presentasjon, gjerne ved hjelp av grafer og statistiske oppstillinger.
Det er prisverdig at utredningen pretenderer å formidle realhistoriske kunnskaper om krigstiden. En slik intensjon stiller store krav og bør være veloverveid for ikke å skape uønsket fokus eller ny uklarhet. Spørsmålet er om måten dette er gjort på bringer utredningen på grensen av eller utenfor mandatet. Slik jeg leser utredningen går man for langt i å gi seg ut på en realitetsvurdering av krigshistorien. Man kan spørre seg om det er veloverveid. Det er et nesten urimelig krav til forskerne at de på så kort tid skal kunne ha tilegnet seg en rimelig balansert vurderingsgrunnlag for så omfattende forskningsfelt som omfatter krigsinnsatsen på samtlige områder.
Oppgaven hadde blitt lettere hvis man hadde begrenset seg til å gi en historiografisk basert framstilling av dekorasjonenes historie og begrunnelsene for dem. Da ville man sluppet selv å forholde seg til rett og galt, begrunnet og ubegrunnet, rimelig og urimelig, og ikke minst en uendelighet av diskusjoner om hva som foregikk under krigen, som i og for seg ikke er formålet med utvalgets arbeid. Det er i den retning man bør gå. Framstillingen bør være dekorasjonspraksisens historie, og ikke som nå også et forsøk på å skrive krigshistorien selv.
Selvfølgelig vil dekorasjonskildenes historie være et bidrag til å forstå krigstiden. Men det vil foregå indirekte, gjennom å illustrere dekorasjonsmyndighetenes versjon av krigshistorien. Det er jo nettopp den praksisen som, etter tidens løp og nye samfunnsmessige spørsmål, har skapt behovet for utvalgets arbeid. For å sette et skarpere lys på dette kunne man med fordel drøftet dette rent teoretisk innledningsvis. Hvilke aspekter av krigstidens historie dokumenteres gjennom dekorasjonshistorien? Mulige problemstillinger, forklaringer og analyser kunne med fordel vært antydet.
Grunnlaget for vitenskapeligheten i prosjektet må altså ligge i å ha et bevisst forhold til å avgrense tematikken her. Oppgaven er ikke å skrive en ny versjon av krigshistorien, men å avgrense seg til dekorasjonshistorien. Det hele blir da enklere, mer etterprøvbart og mer systematisk. Dessuten vil en rendyrket framstilling av dekorasjonshistorien være mye lettere å kommunisere med arbeidet i del 2 og del 3, og endelig til slutt, med omgivelsene.
I fortsettelsen under vil jeg i tillegg til disse mer prinsipielle betraktningene, på bakgrunn av hvordan utredningen nå faktisk ser ut, likevel kommentere noen aspekter av rent krigshistorisk karakter i et håp om å synliggjøre behovet for å gjøre den bedre. Jeg håper at notatet, som er skrevet for forsker- og referansegruppen og er nokså stikkordsmessig utformet, ikke blir oppfattet som ensidig negativt. det positive i utredningen er det jo ikke behov for å kommentere.
Generelt er det min oppfatning at selv om litteraturlisten vitner om ambisjoner om en bred og allsidig tilnærming, ser det ut til at noen få fagmilitære arbeider har vært normsettende for vurderingene i teksten. Dette gjelder først og fremst FKA/IFS-litteraturen, som, tross sitt detaljeringsnivå og volum, ikke dekker feltet godt nok ut fra vår tids behov.
Dermed framtrer framstillingen på s. 32–67 som lite vellykket faghistorisk. Den er basert på FKA framstillinger i det 22-bind sterke verket om operasjonene til lands og til vanns skrevet av pensjonerte, krigsdeltakende offisersveteraner, som i mange tilfeller selv hadde sentrale kommandoer under felttoget, dog ikke det de selv skrev om. Et eksempel på det kan være når man (39) skriver at tyskerne angrep ved Fossum med to bataljoner, et forsterket kompani og et artilleribatteri, altså som om angrepet kom med 2000 mann, og at 1. divisjons styrke ved kryssingen av svenskegrensen var bare 800 mann. I virkeligheten var det bare ett tysk kompani som kom til Fossum bru i busser. Det var en meget liten tysk styrke, som ble tatt under ild, og deretter krysset over elva og kastet det norske brukompaniet tilbake. 1. divisjon brøt deretter sammen og flyktet over grensen. Alt skjedde på litt over et døgn. Vi vet at divisjonen passerte grensen ikke med 800 mann, men med om lag 4000. 3882 ble tvangsreturnert til Norge 11.–24. juli 1940 i henhold til lister. Framstillingen baserer seg på Fayes bok om operasjonene i Østfold, men er i viktige henseende altså i strid med kildene.
De organisatoriske forholdene i datidens førkrigsforsvar er imidlertid ikke så godt behandlet i disse verkene, hvilket kanskje kan være grunnen til at det er nedfelt uklarheter om slike forhold i utredningens innledningsavsnitt (s. 35–36) om felttoget. Kort om dette: Grunnleggende her var at det var regimentene som var krigsoppsettende, mens teksten kan oppfattes som at det var fagmyndighetene (generalinspektørenes fagstaber). De regionale distriktskommandoene var oppsettende for divisjonsstabene, og divisjonene inngikk derfor i krigsorganisasjonen under hele felttoget med egen sjef og stab med øverste kommandomyndighet. Brigaden var Hærens taktiske enhet med alle våpenarter inkludert, men divisjonssjefen hadde kommandomyndigheten over den og var altså i høyeste grad del av krigsorganiseringen. Generalstaben skulle omdannes til HOK ved krig og alminnelig mobilisering, ikke ved delvis mobilisering. HOK ble derfor først dannet på Rena etter regjeringens beslutninger på Nybergsund kvelden og natten 10.–11. april. Det var Ruge som deretter ble den første sjefen for HOK (øverstkommanderende), mens Laake ble avskjediget før denne omdanningen skjedde (man må ikke la seg forvirre av at Ruge beholdt tittelen som KG). Det var altså Generalstaben som forflyttet seg fra festningen til Slemdal, videre til Eidsvoll og til Rena, ikke HOK. Den lakoniske setningen (s. 36) om at Laake ble «erstattet» av Ruge 11. april er lite treffende. Laake fikk sparken som ansvarlig for Generalstabens opptreden, ikke minst på grunn av de defaitistiske uttalelsene han kom med på møtene på Rena med Terje Wold 10. april.
Et tredje eksempel på framstillingen av krigshistorien er hvordan man beskriver mobiliseringsspørsmålet. Det omtales som «rotet med mobiliseringen» flere steder. Dette «rotet», som det hyppig henvises til i FKA-litteraturen, må sies å være tilslørende. «Rotet» hadde sitt opphav i to enkle forhold: 1) Regjeringen besluttet stille og delvis mobilisering, med brevlig innkalling. 2) Dernest at Quisling, som hadde utnevnt seg selv til ny statsminister, tilbakekalte mobiliseringsordren (som han feilaktig trodde var alminnelig mobilisering). «Rotet» oppsto fordi noen avdelingssjefer valgte å tro på Quisling, mens andre var lojale. Velger man å mene noe om mobiliseringen i må man forholde seg til slike enkle fakta. At FKA-litteraturen ikke gjør det må bero på misforstått lojalitetshensyn. I note 78 er denne uklarheten innbakt i teksten fordi man ikke oppgir om det var ved (den besluttede) delvise og stille mobilisering eller ved (den ikke-besluttede) alminnelig mobilisering den angitte mobiliseringsstyrken med 106.000 mann.
Rent bortsett fra at det er lite kunnskapsfremmende å unnlate disse helt grunnleggende forholdene, hvis man nå engang velger å gå inn i mobiliseringsproblematikken, så er det en annen grunn til at spørsmålet om mobiliseringen har betydning for dekorasjonsspørsmålet. Det faktum at regjeringen besluttet stille mobilisering 9. april, en beslutning som fikk til følge at mannskapene i Sør Norge med noen unntak ble innkalt pr. brev, skapte et skille mellom de menige mannskapene som meldte seg til innsats. Fordi slike brev ikke nådde fram og heller ikke ble bekjentgjort på annen måte, må svært mange av de mannskapene som likevel møtte, betraktes som frivillige. Dette er rikelig belyst av en betydelig litteratur om felttoget, men underkommunisert i FKAs bokserie. Det synes rimelig klart at dette forholdet bør ha betydning i lys av dekorasjonsspørsmålet og i det minste bør belyses. Har en som melder seg frivillig til krig for sitt land samme eller større krav på utmerkelser enn en som blir innkommandert?
Den malen for behandlingen av saksforholdet omkring felttoget har forskerne langt på vei fulgt også for øvrige deler av krigen og øvrige deler av aktuelle organisasjoner, avdelinger og tjenester, men i svært ujevnt omfang. Av og til skriver man mer, av og til mindre. Av og til er vurderingene balanserte og treffende, men av og til diskutable eller mangelfulle. Dette bør kunne belyse mitt poeng med behovet for systematisk grenseoppgang mot realhistorisk framstilling av krigshistorien. Hvor nødvendig er dette egentlig å ha med? Jeg vil altså i stedet anbefale å barbere stoffet ned til dekorasjonshistorien.
I det følgende skal jeg illustrere med et mer inngående blikk på et tilfeldig valgt utsnitt av utredningen.
s. 105: Sepals-basene var «rene etterretningsbaser», leser vi. Men avsnittet hører vel sammen med avsnittet OSS (s. 108) og «Rype», i alle fall ser vel amerikanerne på «Sepals» som OSS. Felles er også at dekorasjonene nærmest drysset over dem, hvilket burde kunne illustreres bedre komparativt?
s. 105: Man skriver at det ligger til grunn for utredningen at likvideringer var forsvarlig og rettmessig. En ting er at vi er enig i dette, og langt de fleste her i landet. Men formuleringen kan vanskelig være relevant slik den står på vegne av «man». Det som er relevant er at dekorasjonsmyndighetene mente dette og la det til grunn. Mer er ikke å si om det, annet enn at det også her er av interesse at likvideringer som Hjemmefronten bestilte av f. eks. Osvald-organisasjonen, langt de fleste som denne organisasjonen utførte, ikke ble kreditert med dekorasjoner, mens SLs ble. Her kunne vi se verdien av komparasjon. Og her er det ikke noe argument at Asbjørn Sunde ble dømt i 1954, et tidspunkt da disse dekorasjonene forlengst var foretatt.
s. 106: Om XU. Det har vært en lang krangel innad i XU-miljøet om hva nå egentlig bokstavene XU kan ha betydd. Det eneste som er sikkert er at de som satt nærmest og skulle ha visst, har vært uenige om det. Utvalget kan dermed neppe ha noen kvalifisert mening om det. Dernest skriver man at XU opprinnelig var en del av Milorg, og først ble skilt ut av Milorg i 1941. Det er høyst diskutabelt. Det finnes strengt tatt ikke kildemessig grunnlag for at Milorg eksisterte da XU ble startet, selv om dette hevdes i FKA-litteraturen. At det ble bestemt i 1942 at XU skulle ledes fra Sverige ville utvilsomt XU-ledelsen protestert intenst mot, selv om det etter krigen ble hevdet av Ørnulf Dahl (og dermed av Ulstein). Deres taushetsløfte var etter XU-ledelsens oppfatning selvpålagt, ikke beordret, likeledes avslaget om å motta dekorasjoner. Holst «opphevelse» av taushetsløfte ble derfor tatt i mot med undring av flere i organisasjonen.
s. 110: Det var en pågående diskusjon og uenighet, til dels strid, knyttet til FD/E og FO, som hadde sin grunn i at britene insisterte på at FD/E skulle være deres motpart. Det er vel det som ligger bak den merkelige formuleringen at virksomheten «måtte … tilpasses» FD/E. Bak lå britenes motvilje mot regjeringens og FOs passive holdning til innsats i Norge. Skal man skrive om dette kan man sitere Nagell og være klar, ikke pakke det inn.
s. 110: Man skriver at det fra sommeren 1940 til utpå høsten 1942 opererte to klart atskilte militære motstandsbevegelser i Norge, den ene «rent Norsk – Milorg – og den andre SOE. Dette blir helt feil. For det første kan man ikke snakke om Milorg som en militær motstandsorganisasjon høsten 1940. Man kan til nød snakke om enkelte militære grupper. «Milorgs råd», som heller ikke var noen organisasjon i vanlig forstand, men en gruppe mennesker, et «råd»/et utvalg, stammer fra senvåren 1941. Anerkjennelsen kom først ved utgangen av året og oppbyggingen først deretter, våren 1942. Men man hadde jo Osvald-organisasjonen i hele denne perioden, som startet sin storskala-sabotasje fra sommeren 1941. det er jo ikke nevnt her. SOE «foretrakk» lokale motstandsgrupper, står det videre. Men i realiteten hadde innsendte SOE-agenter forbud mot å kontakte Milorg-grupper eller andre lokale grupper i denne perioden.
s. 112: Her fremstilles det som at FO IVs viktigste oppgave var å lede Kp. Linge, og som om «Kaptein Linges avdeling» var en del av FD/E. Det blir helt feil. FO IVs viktigste oppgave var Milorg. Derfor ble det også kalt «Milorg-kontoret». Kontoret hadde ingen ledelse av Kp. Linge, som var direkte underlagt SOE. Britene motsatte seg enhver innblanding i SOE-saker i den første del av krigen, og i siste del av krigen høyst motstrebende.
Ovennevnte og liknende andre formuleringer bringer på bane en gjennomgående uklarhet i utredningen om hva som var «norske» og hva som var «allierte» avdelinger. Det hadde vært å ønske at forskerne hadde brukt mer tid på å analysere og begrunne hva som var hva, ettersom dette skillet har betydning for dekorasjonspraksis og for den videre vurderingen av personell som sto i andre allierte lands avdelinger. Det kan leses motstridende formuleringer om Kp.Linge/NORIC, No. 5 (Inter-Allied) Commando, Sepals-basene m.fl.
Hva «suspektarkivet» som også omtales her (s. 112) har å gjøre med tematikken er vanskelig å forstå. Det framstår litt anekdotisk. Disse betraktningene, som heller ikke er korrekte, fordi «suspektarkivet» i utstrakt grad – nærmest regulært - ble brukt av etterforskningene i landssviksakene, kan med fordel fjernes.
s. 113: Her nevnes at enkelte nordmenn tjenestegjorde «i allierte avdelinger», men uten å omtale – eller å problematisere utelatelsen av - den viktigste av dem (Kp. Linge/NORIC). Og hva med nordmenn som gjorde tjeneste direkte i Den røde arme? Eksisterte de ikke? Var ikke Sovjet «alliert»?
s. 120: «Sett under ett, er det riktigste å si at Finnmark ikke først og fremst ble frigjort som følge av norsk militær innsats». Det riktige er at Finnmark overhodet ikke ble frigjort som følge av norsk militær innsats. Da politikompaniene og bergkompaniet nådde fram var kampene for lengst avsluttet og tyskerne hadde trukket seg tilbake fra Tana til Lyngen. Den røde arme fulgte ikke etter fra Tana-dalen. Sannheten er også, hvilket framgår av Nagells arkiv (FD/E) at russerne hadde invitert nordmennene til å delta i frigjøringen av Finnmark, men at norske myndigheter avslo å bruke den styrken de hadde til rådighet (brigaden i Skottland) med den begrunnelse at det var umulig å skaffe skipsrom. Formuleringen om at bergkompaniet «opplevde trefninger med tyske styrker» er misvisende. Det som er riktig er at det forekom et par spredte skuddvekslinger i Lakselv/Alta-distriktet mellom skipatruljer, men dette kan selvfølgelig ikke sammenliknes med de omfattende operasjonene som frigjøringen av Øst-Finnmark i oktober 1944 innebar. Igjen, hvis man skal skrive om slikt, må man skrive korrekt.
s. 127: Mens dekorasjonsvedtak stort sett er klart beskrevet i utredningen, forekommer her en formulering om at behandlingen av Krigsmedaljen post mortem for disse kommunistene ikke kan dokumenteres i statsråd. Trolig menes det at man ikke vet om disse døde kommunistene fikk krigsmedaljen? Eller, hva menes?
s. 128: Her står (linje 3, øverst) at Osvald-organisasjonen «fra juli 1941 til høsten 1944, sto … sammen med NKP for en egen motstandslinje.» Dette er unøyaktig. Samarbeidet mellom disse to organisasjonene varte fra høsten 1942 (trolig oktober) til mars 1944 og dreide seg om et felles syn på sabotasje, ikke motstandslinje generelt. Her var også uenigheter om andre aspekter av motstanden, og også – som det viste seg – om sabotasjen og ledelsen av den, som jo faktisk førte til brudd i samarbeidet.
s. 128: Skal man begynne å oppgi tall, så bør man også nevne det sentrale tallet for deltakere i Osvald-organisasjonen, ca. 200. Man oppgir jo et slikt tall for den sammenliknbare Kp. Linge/NORIC. En komparasjon mellom de to er fruktbart i lys av forskergruppen og utredningens mandat.
s. 129: I avsnittet om kommunistenes innsats blandes sammen partiet NKP med samarbeidende og underlagte organisasjoner. Imidlertid er NKPs viktigste sabotasjeorganisasjon, paraplyorganisasjonen, «Sabotørenes landsforbund», ikke behandlet. Kilder viser at dette forbundet omfattet en rekke grupper som her framstilles som frittstående eller samarbeidende, og dessuten av dette SLF for sine grupper underla seg retningslinjer fra Hjemmefrontens ledelse fra november 1945, se nærmere under.
s. 135: Avsnittet om FDs fortsettelsesinstitusjon, som her er basert på Kolsruds ikke helt korrekte framstilling, blander sammen Administrasjonsrådets «Demobiliseringskontor» med Administrasjonsrådets betegnelse på FDs fortsettelsesinstitusjon «Hærens og Marinens sivile administrasjon» etter 1. oktober endret til «Sivilforvaltningen for Hær og Marine». Dette er gjennomgått og klarlagt i Borgersrud (Like gode nordmenn?, s. 266 ff) 2012.
Jeg gjør oppmerksom på at en slik gjennomgang som her er gjort for et antall av sider av utredningen (105–135), også kunne vært gjort for andre utsnitt. Jeg har valgt ikke å gjøre dette av hensyn til omfanget av det arbeidet det medfører og omfanget av dette notatet. Jeg håper imidlertid at forskergruppen selv foretar en kritisk gjennomgang med tanke på å fjerne slike unødvendige realhistoriske innførsler i øvrige deler. Det kan selvfølgelig oppfattes som litt urettferdig å henge seg opp i detaljer. Det er forståelig. Men da må man ikke glemme at mitt anliggende her bare er å vise at det ikke er nødvendig med slike beskrivelser, og at det her finnes fallgruver.
Generelt er det altså vanskelig å se nødvendigheten av hvorfor forskerne i så stor grad går inn i materien med den ene eller andre vurdering av de realhistoriske forhold. Det samfunnsmessige behovet for dette overlates best til spesialstudier langt utenfor rekkevidden av dette prosjektet.
Utover disse kommentarene vil jeg ta opp to forhold som vedrører del 2, og som i dekorasjonshistorisk sammenheng nettopp trenger mer inngående og omfattende beskrivelse.
Det er et faktum at det ble på nokså generelt grunnlag besluttet ikke å dekorere hjemmestyrkene. Denne innstillingen fortjener imidlertid et skarpt blikk. Det at mer enn 100.000 nordmenn «deltok aktivt i motstandskampen 1940–45, i norske og allierte militære avdelinger eller på hjemmefronten», som forskerne skriver, og at HS ved frigjøringen talte 40.000–50.000 mann (s. 102), underkommuniserer at et stort flertall av disse faktisk ble rekruttert de siste ukene av krigen, og således ikke hadde deltatt i krigen i reell forstand, og slett ikke «aktivt». Burde ikke «aktiv» deltakelse kvalifisere høyere enn å bli listeført 14 dager før kapitulasjonen, med krigsinnsats hovedsakelig som defilering og politioppgaver i kapitulasjonsdagene? Det synes som at utredningens bruk av «aktiv motstandskamp» burde vært diskutert nøyere. Det ble som kjent tatt høyde for denne sluttfase-rekrutteringen ved 4-mnds begrensningen. Man følte trolig at man måtte lage et ubehagelig skille innad i Milorg ved å lage et slikt skille.
Milorg (under navnet Hjemmestyrkene) var altså i realiteten langt fra noen hærstyrke av et slikt omfang, slik teksten kan leses. Dette «oppblåste» omfanget berører imidlertid sammenligningen med dekorasjonshistorien til de to andre aktørgruppene som ble sterkest berørt i negativ retning.
Personer med tilknytning til «Osvald»- og andre sovjetisk-allierte organisasjoner
Den første av disse dreier seg om personellet i Osvald-organisasjonen (Wollwebers norske seksjon, gjerne omtalt som «Osvald-gruppa»), personer som ble rekruttert til etterretningsvirksomhet for Sovjetunionen (Den røde marinens etterretningstjenste og Generalstabens etterretningstjeneste GRU), samt partisanene i Nord-Norge. Felles for disse var at de var tilknyttet sovjetiske militære aktiviteter og organisasjoner på norsk jord. Sovjet var som kjent en alliert stat med Norge, en stat som hadde undertegnet den samme militæravtale med Norges regjering som andre allierte makter.
Av ulike historiske årsaker ble disse personene som hovedregel unntatt fra dekorasjoner, uten at man har forholdt seg til noen formulert begrunnelse for hvorfor man på denne måten skapte et skille mellom nordmenn som deltok under ulike allierte staters militære kommando. Denne forskjellen ble mer eller mindre automatisk lagt til grunn. I realiteten var det selvfølgelig en politisk begrunnelse som lå bak, uten at dette ble artikulert.
En av begrunnelsene som man kan tenke seg har ligget til grunn for denne politiske begrunnelse er en kritikk for å være utenfor regjeringens kontroll, bruk av uansvarlige metoder m.m., en kritikk som regjeringen i London i større eller mindre grad overtok særlig fra den såkalte «Kretsen» (eg. «Grimelunds-kretsen») fra høsten 1942, etter Osvald-organisasjonens sprengning av Statspolitiets hovedkvarter 21. august 1942, men også i mindre grad fra Milorgs ledelse i tiden som fulgte.
Etter mitt syn er det ikke større prinsipiell forskjell mellom denne kritikk og den kritikken som fra samme hold ble rettet mot SOE og SOEs underavdelinger fram til 1943, men som, selv om den deretter ble svekket, fordi man opprettet en samarbeidskomité, varte ut krigen.
Dels dreide det seg om det faktum at SOE opererte i Norge med nordmenn under britisk kommando, dels at disse gjennomførte sabotasje og likvidasjoner som «Kretsen» i høyeste grad misbilliget. Men selvfølgelig ble kritikken av britene dempet ned mot slutten av krigen, som følge av at okkupasjonsavtalen ga britene okkupasjonsansvaret for Norge (med unntak av Øst-Finnmark) og dermed indirekte operativ kontroll over Hjemmestyrkene.
Det prinsipielle gjenstår imidlertid; dette at alle nordmenn, innrullert i eller under kommando av, alle allierte stater i militære operasjoner på norsk jord bør behandles likt når det gjelder norske dekorasjoner. Gjenopprettingsbehovet her er stort.
Personer med tilknytning til «NKP-komplekset»
Det andre feltet gjelder behandlingen av personer med tilknytning til sabotasje- og militærgrupper i direkte eller indirekte underordning under partiet NKP. Et overordnet synspunkt er at Kommunistpartiet, som det eneste illegalt opererende politiske partiet på norsk jord etter at alle andre partier – med unntak av NS – hadde latt seg oppløse ved dekret av Terboven 25. september 1940, drev en omfattende illegal motstandskamp, som aldri har blitt kreditert med dekorasjoner, med et mulig unntak for Finn Pettersen, som har fått Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid med illegale presse. Et stort antall av partiets medlemmer og ledere ble i løpet av krigen arrestert for sin motstandsaktivitet, mange døde. Ikke noe annet parti gjorde en slik motstandsinnsats qva parti, eller tok tilnærmet så store ofre.
Heller ikke her er det mulig å finne noen formulert begrunnelse for hvorfor man ikke har kreditert med dekorasjoner, mens realitetene vel var, som nevnt over, politiske. Den viktigste begrunnelse som har vært referert i litteraturen er at partiet ikke innordnet sine militære grupper under regjeringens retningslinjer.
Kildene viser imidlertid at dette neppe holder for nærmere granskning. Jeg har overlevert en dokumentasjon som delvis er hentet fra partiets sentrale korrespondanse, dels fra Ørnulf Egges korrespondanse, som viser at partiet underordnet seg de krav som i dette henseende ble fremmet av SL. Av den nevnte korrespondansen framgår det at partiet ved Egge, som representerte partiledelsen, overfor «Julius» som representerte SL, i november 1944 forpliktet seg til å følge de krav for sine sabotasje- og militærgrupper, som var formulert av «Julius».
Fra denne tiden tok NKP-ledelsen initiativet til å danne fellesorganisasjonen «Sabotørenes Landsforbund» SLF, som skulle omfatte alle sabotasje- og militærgrupper under ledelse av partiet. SLF skulle operere selvstendig og ikke være organisatorisk underordnet NKP. Fra da av ble også «Pelle-gruppa», Saborg'ene i Vestfold og Bergen, samt en gruppe i Drammen og i Oslo (etter at «Pelle-gruppa» var knust) innordnet SLF. Det framgår videre at det var Gunnar Sønsteby som formidlet kontakten. «Julius» er ikke sikkert identifisert, men mye tyder på at det kan ha vært Lorentz Brinch, sjefen for D 13. Det framgår videre av korrespondansen at denne innordningen i krigens siste fase også førte til at NKPs grupper ble stilt under SLs direkte kommando i krigens sluttfase. Dette er for øvrig også behandlet av Per Helge Martinsen (Rød skygge over D 13, s. 202 ff, 273) 2010, som muligens har gått forskerne forbi, i alle fall ikke er oppført på utredningens litteraturliste. Her kan også vises til Jens Chr. Hauge (Rapport over min virksomhet under okkupasjonen, s. 198) 1995, som også ser ut til å mangle på listen.
Det ble ikke stilt noe krav fra «Julius» om direkte organisatorisk underordning av SL, bare at gruppene i SLF fulgte de nevnte retningslinjene. SLF defilerte under frigjøringsdagene med 400 mann som egen gruppe under D 13, i henhold til Einar Andersen som var landsleder (Torgrim Titlestads «intervjuer», Peder Furubotns arkiv). Det samme gjorde for øvrig den eneste gjenværende gruppe av Osvald-organisasjonen (Vågård-gruppa) under D 14 i Hønefoss og Drammen (gruppen var beholdt fordi den hadde tatt opp i seg russiske fangeflyktninger, se Borgersrud Nødvendig innsats s. 323). Saborg'ene i Vestfold og Bergen fikk status både innenfor SLF og innenfor Milorg, og deltok i kapitulasjonen som de her nevnte gruppene som Milorg-enheter med diverse politioppdrag, vakthold m.m., kfr. Christophersen (Vestfold i krig, 1989), heller ikke på litteraturlista.
Stikkordet når det gjelder det jeg her har kalt «NKP-komplekset» er altså at SLF innordnet seg for sine sabotasje- og militærgrupper («Pelle»-gruppa, saborg'ene m. fl.) de krav som ble stilt fra SL og de lovlige myndigheter, før de endelig i krigens sluttfase også ble organisatorisk innpasset SL. De bør derfor stilles likt med andre grupper innen Milorg-systemet med tanke på dekoreringer. Også her er gjenopprettingsbehovet stort.
Lars Borgersrud 11.2.13
Vedlegg: Utskrifter fra korrespondanse mellom «Ola» og «Julius» 1944 ble utlevert på møtet. Jeg går ut fra at de blir distribuert til de som har behov for dem.