Innspill om krigsdekorasjoner (2)

av Lars Borgersrud

Brev av 27. juni 2016


Til leder av Forsvarsdepartementets historikerprosjekt om dekorasjoner i tilknytning til Andre verdenskrig

Kommentarer til det militære utvalgets 2. delrapport: om dekorasjonsspørsmålet i tilknytning til Andre verdenskrig, utarbeidet 27. juni 2016 av Lars Borgersrud

Det er gått over 3 år siden 1. delrapport kom. Det er svært lang tid gitt de ressursene som utvalget har hatt. Det ble etter første møtet i 2013 skapt forventninger om at arbeidet ville skje i løpende kontakt med den sivile referansegruppen. Det har ikke skjedd. I mellomtiden har det ikke vært avholdt noen møter med referansegruppen og det har heller ikke foregått noen korrespondanse med den fra det militære utvalget. Referansegruppen har kun registrert et utspill i Norsk Militært Tidsskrift nr. 3, 2015. Det var derfor ganske overraskende at man rykket inn annonser om dekorasjonsforslag i dagspressen i begynnelsen av 2015, med svært kort frist. Referansegruppen hadde dermed ingen muligheter for selv å diskutere og komme med forslag, men overlatt til å gjøre det kun som enkeltpersoner.

2. delrapport framstår som en utvidelse av 1. delrapport, til dels med gjentakelse av tekstavsnitt. Den er svært ujevn i sine realhistoriske utlegninger, og det kan være vanskelig å forstå hvorfor enkelte temaer er behandlet med svak og indirekte tilknytning til dekorasjonsspørsmålet. Vi kommer tilbake til det.

Det ble utarbeidet notater både av Arvid Petterson og Lars Borgersrud etter 1. delrapport i 2013. Ingen av disse notatene er så langt vi kan se, referert til, drøftet eller i det hele tatt nevnt i 2. delrapport. Det opplyses i innledningen at det er gått flere delrapporter til departementets dekorasjonsråd, men referansegruppen vet ikke om våre syn er behandlet der, all den tid vi heller ikke har hatt tilgang til disse. Alt dette er, sammen med den manglende kontakt siden møtet i 2013, egnet til å skape inntrykk av at synspunkter fra referansegruppen er uten interesse for det militære prosjektet. Tvert i mot, kan 2. delrapport på avgjørende punkter leses som en argumentsamling mot de forslag som ble fremmet i disse notatene. I lys av dette er det naturlig å spørre seg hva som i det hele tatt er hensikten med å ha en referansegruppe. Det er i strid med vanlig forskningsskikk.

I henhold til mandatet skal fase 2 av prosjektet være å «identifisere alle operasjoner og hendelser med norske aktører eller interesser» som er relevante i forbindelse med dekorasjoner, mens forslag til dekorasjoner hører til fase 3. Likevel finner vi en rekke steder i dette dokumentet at utvalget foregriper fase 3 ved å gå i mot konkrete dekorasjonsforslag, som i tilfellet med Asbjørn Sunde, Ragnar Sollie, sabotører og partisaner.

Overgripende synspunkter

I Borgersruds notat av 11.2.13 blir det pekt på to hovedsynspunkter når det gjelder det som har vært karakterisert som de historiske urettferdighetene, og vi tillater oss å ta noe med her som berører det prinsipielle.

Personer som gjorde tjeneste i sovjetiske militære organisasjoner

Den første av disse dreier seg om personellet i Sabotasjeorganisasjonen (Wollwebers norske seksjon, gjerne omtalt som «Osvald-gruppa»), personer som ble rekruttert til etterretningsvirksomhet for Sovjetunionen i Den røde marinens etterretningstjeneste og Generalstabens etterretningstjeneste GRU, i Lars Nordbøs etterretningsnettverk i sør, partisanene i Nord-Norge samt personell i Den røde hærs frontavdelinger og andre militære avdelinger. Felles for disse var at de var tilknyttet sovjetiske militære aktiviteter og organisasjoner på norsk jord og andre steder. Sovjet var en alliert stat med Norge, en stat som hadde undertegnet avtale med Norges regjering på linje med andre allierte makter. Uansett hvilke praktiske problemer som er knyttet til å dokumentere hvilken innsats slike personer gjorde, så er det et ubetinget krav at de militære historikerne i utvalget må forholde seg til dem prinsipielt på samme måte som nordmenn i vestalliert tjeneste. En vesentlig del av opprettingsbehovet ut fra et rettferdighetsperspektiv, er at dette ikke har skjedd tidligere.

Av ulike historiske årsaker ble disse personene som hovedregel unntatt fra dekorasjoner, uten at man har forholdt seg til noen formulert begrunnelse for hvorfor man på denne måten skapte et skille mellom nordmenn som deltok under ulike allierte staters militære kommando. Denne forskjellen ble mer eller mindre automatisk lagt til grunn. I lys av et vell av kildemateriale kan det ikke være tvil om at det var en politisk begrunnelse som lå bak, uten at dette ble artikulert direkte.

Mange grunner blir nevnt av utvalget, som å ha vært utenfor regjeringens kontroll, bruk av uansvarlige metoder, ødeleggelse av liv og eiendom, represalier m. m. I stort var dette argumenter som regjeringen i London overtok særlig fra den såkalte «Kretsen» (eg. «Grimelunds-kretsen») fra høsten 1942, etter Sabotasjeorganisasjonens (Osvald-organisasjonen) sprengning av Statspolitiets hovedkvarter 21. august 1942, men også i mindre grad fra Milorgs ledelse i tiden som fulgte.

Etter vårt syn er det ikke større prinsipiell forskjell mellom denne kritikken og den kritikken som fra samme hold ble rettet mot SOE og SOEs underavdeling NORIC (betegnet som Kompani Linge etter krigen) fram til 1943, og som, med visse modifikasjoner varte ut krigen, den såkalte «partisanstriden».<note> Dels dreide det seg om det faktum at SOE opererte i Norge med nordmenn under britisk kommando, dels at disse gjennomførte sabotasje og likvidasjoner som «Kretsen» misbilliget. Men selvfølgelig ble kritikken av britene dempet ned mot slutten av krigen, som følge av at Jurisdiksjons avtalen om besettelsen av Norge av 16. mai 1944 ga britene okkupasjonsansvaret for Sør-Norge og dermed indirekte operativ kontroll over Hjemmestyrkene HS.

Det prinsipielle gjenstår imidlertid; dette at alle nordmenn, innrullert i og under kommando av allierte stater i militære operasjoner på norsk jord bør behandles likt når det gjelder norske dekorasjoner.

Personer med tilknytning til Norges kommunistiske parti NKP

Det andre feltet gjelder behandlingen av personer med tilknytning til sabotasje- og militærgrupper direkte eller indirekte underordnet partiet NKP. Et overordnet synspunkt er at Kommunistpartiet, som det eneste illegalt opererende politiske parti på norsk jord etter at alle andre partier – med unntak av NS – hadde latt seg oppløse ved dekret av Terboven 25. september 1940, drev en omfattende illegal motstandskamp, som aldri har blitt kreditert med dekorasjoner, med et mulig unntak for Finn Pettersen, som har fått Kongens fortjenstmedalje for sitt arbeid med illegale presse. Et stort antall av partiets medlemmer og ledere ble i løpet av krigen arrestert for sin motstandsaktivitet, mange døde. Ikke noe annet parti gjorde en slik motstandsinnsats som parti, eller tok tilnærmet så store ofre.

Heller ikke her er det mulig å finne noen formulert begrunnelse for hvorfor man ikke har dekorert, mens realitetene utvilsomt var, som nevnt over, politiske. Den viktigste begrunnelse som har vært referert i litteraturen, er at partiet ikke innordnet sine militære grupper under regjeringens retningslinjer. Kildene viser imidlertid at dette neppe holder for nærmere granskning. Vi har i tilknytning til notatet fra 2013 overlevert utvalget en dokumentasjon om hvordan NKPs ledelse i november 1944 de facto tilpasset og innordnet sin militære aktivitet til Milorgs Sentralledelse SLs retningslinjer.

Fra denne tiden tok NKP-ledelsen initiativet til å danne fellesorganisasjonen «Sabotørenes Landsforbund» SLF, som skulle omfatte alle sabotasje- og militærgrupper under ledelse av partiet. SLF skulle operere selvstendig og ikke være organisatorisk underordnet NKP. Fra da av ble også «Pelle-gruppa», Saborg i Vestfold, samt en gruppe i Drammen og i Oslo (etter at «Pelle-gruppa» var knust) innordnet SLF. Det framgår videre av korrespondansen at denne innordningen i krigens siste fase også førte til at NKPs grupper ble stilt under SLs direkte kommando i krigens sluttfase. Om Saborg i Bergen var underlagt SLF etter november 1944 er mer tvilsomt. Saborg i Bergen kom i en særstilling, fordi både Milorg og NKP i byen regnet organisasjonen som sin aksjonsgruppe. Det kan imidlertid ikke herske tvil om at organisasjonen tok sine ordrer direkte fra FO IV og SOE i denne fasen av krigen.

Stikkordet når det gjelder de gruppene som var tilknyttet NKP, er altså at SLF fra november 1944 innordnet sine sabotasje- og militærgrupper de krav som ble stilt fra SL og de lovlige myndigheter, før de endelig i april 1945 også ble organisatorisk underlagt SL. De bør derfor stilles likt med andre grupper innen Milorg-systemet med tanke på dekoreringer.

Vi har referert ovenstående avsnitt for å få et fokus på behandlingen av disse punktene i forbindelse med 2. delrapport. På tross av vårt innspill, behandler ikke utvalget dette spørsmålet, men legger til grunn den oppfatningen som datidens dekorasjonsmyndigheter hadde. Det er imidlertid ikke dette som er vår utfordring. Ingen kan være i tvil om hva myndighetene mente. Det som er utfordringen for oss i dag – og som jo er grunnen til at prosjektet ble startet – er hva vi mener om dette nå, og hva som skal til for å skape konsensus om enkeltpersoners innsats under Andre verdenskrig. Mener vi at det er i tråd med vår tids behov for rettferdighet, at nordmenn som tjenestegjorde i forskjellige allierte lands militære styrker, skal likebehandles når det gjelder dekorasjoner? Eller mener vi – som den gang – at dette kun skulle komme nordmenn i vestalliert tjeneste til del? Mener vi at nordmenn som satte livet inn i kamp mot nazidiktaturet ikke kan dekoreres på grunn av deres organisatoriske tilknytning, eller mener vi at all slik innsats bør krediteres på lik fot på grunn av innsatsen?

Utvalget må forholde seg til disse spørsmålene. Sovjetunionen var fra 1941 alliert med Norge og hadde inngått identisk okkupasjonsavtale av norsk jord med den norske regjering som Storbritannia, undertegnet på samme dag 16. mai 1944.<note> Først ved Norges medlemskap i NATO i 1949 kom Norge i et annet folkerettslig tilknytningsforhold til Storbritannia og USA enn til Sovjetunionen. Utvalget har selvfølgelig rett i at dette på ingen måte var en aktuell problemstilling for Regjeringen og forsvarsledelsen i London, eller makthaverne og dekorasjonsmyndighetene etter den tyske kapitulasjonen i 1945. Det kan vanskelig være tvil om at den offentlige anerkjennelsen som lå i krigsdekorasjoner ble sett på som uønsket som ledd i kampen mot kommunistene og det som ble definert som sovjetisk innflytelse i Norge. Dette gjaldt ikke bare dette dekorasjonsspørsmålet. Paralleller finner vi på en rekke felt. Det er altså ikke hva «man» mente i 1945 som skal avgjøre utvalgets innstilling, men hva vi mener i dag.

Spissformulert kan man stille dette slik: Er det rimelig at en person som brukte livet sitt til å kjempe mot nazismen og okkupasjonen av Norge, har mindre rett til krigsdekorasjon enn en person som befinner seg på en bil som tilfeldigvis kjører på en veibombe i Afganistan –  et land vi de facto og de jure er med på å okkupere – fordi han var kommunist? Mange mener at dette er urimelig. Det er ubestridelig at behovet for å dele ut krigskorset i Afganistan var utgangspunktet for at utvalget ble satt ned. Det er altså den historiske urettferdigheten som dette har brakt med seg ut fra dagens situasjon som utvalget skal innstille i forhold til.  I stedet for å svare på dette, søker utvalget å repetere for oss det syn som datidens aktører hadde. Slik sett kan man få inntrykk av at utvalget forsøker å kjempe datidens politiske kamp om igjen.

Utvalget demonstrerer gjennom 2. delrapport at de har vanskeligheter med å ta inn over seg at forbigåelsene i dekorasjonspraksisen etter Andre verdenskrig kan forklares politisk, noe som imidlertid vil være åpenbart for alle som setter seg inn i krigstiden og den nære etterkrigstids kilder. Kampen mot den fryktete kommunistiske og antatte sovjetiske innflytelsen på motstandskampen er allesteds nærværende. Ut fra hva vi til nå har sett av tekst fra utvalget, vil vi likevel så sterkt vi kan advare mot at utvalget fortsetter å bruke sin tid på å prøve å motbevise dette. Det avgjørende er nå å forholde seg til de store og viktige hovedproblemstillingene som vi har forsøkt å skissere her, og å komme med forslag som anerkjenner all innsats på lik linje.

Vi har i forbindelse med 1. delrapport etterlyst en statistisk oppstilling som viser hvilke og hvor mange dekorasjoner som ble gitt til de ulike grupper. Den finnes fortsatt ikke i 2. delrapport. Det gjør framstillingen mer uoversiktelig enn den ellers burde ha blitt.

Vi savner også liste over de som er intervjuet av utvalget, hvor intervjuene befinner seg og hvordan de kan kontrolleres på linje med øvrige kilder som blir angitt.

Gjennomgang

I lys av den knappe tid som er tildelt oss mellom tilsendelse av 2. delrapport og møtet 28. juni 2016, er det ikke mulig å foreta en god og kvalifisert gjennomgang av rapporten, hvilket vel må antas å være en referansegruppes oppgave. Det eneste som er mulig er en stikkordsmessig gjennomgang med henvisning til uklarheter o.l. ut fra sidetall. Her vil vi også kommentere ulike historiske syn som kommer til uttrykk i den grad vi finner dem i strid med det som er framkommet i forsking eller kan betraktes som mindre rimelige.

s. 13: Her slås det fast at forsøk på å utbedre de skjevheter som finnes, «med stor sannsynlighet» vil føre til mer urettferdighet «og ikke mindre». Med et slikt utgangspunkt må man spørre seg om de militære historikerne i utvalget mener at er hele dette arbeidet er meningsløst? Formålet er jo nettopp å identifisere og rette opp urettferdighet. En slik formulering i innledende partier borger ikke for fortsettelsen.

s. 18:  Det er ikke vår oppgave å foreslå noen fratatt en dekorasjon. Men i lyset av beskrivelsen av oberst Østbye og 4. brigade, må det være tillatt å bemerke en undring. Utvalget skriver nemlig at «Selv om brigaden kapitulerte 30. april, må operasjonene i Valdres kunne karakteriseres som noe av det mest vellykkede Hæren foretok seg i Sør-Norge under felttoget». Østbye fikk St. Olavsmedaljen m/ekegren for «fortjenstfull ledelse». I dag må vi mene at dette var en lite velvalgt dekorasjon, ettersom brigaden på sitt hovedavsnitt med betydelig overmakt ikke en gang klarte å planlegge operasjoner eller forflytte sine egen tropper. Resultatet ble et kaotisk sammenbrudd. Det var Landvernsbataljonen av IR 6 som utmerket seg i Bagn, men dennes innsats gikk forut for 4. brigades overføring og inngikk da ikke i Østbyes kommando. Dertil kom at Østbye etter kapitulasjonen som krigsfange på Grini i maidagene stilte seg i spissen for et offisersopprop som anbefalte Regjeringen å slutte fred med tyskerne, ennå mens kampene pågikk i nord.<note> Denne hendingen stoppet Østbyes videre karriere og gjorde obersten meget omstridt. I dette lys var tildelingen av Olavsmedaljen merkelig og man merker seg at verdighetskriteriet ble oversett.

s. 20: Når det gjelder utmerkelsen av kaptein Austlid så hører det med til saken at den så sterkt berørte fremtredende politikere som Trygve Lie, som er tillagt et særlig ansvar for å iverksette aksjonen. Den ble forstått som et rent selvmordsangrep, framtvunget av en ukyndig sivilist. Den førte også til Austlids død. På denne bakgrunn er det etter vårt syn kritikkverdig at de tre IFS-forskere ikke kunne mene noe om kaptein Austlid fortjente denne utmerkelsen.

s. 24: Om uenighetene om forholdet mellom batteriene på Kopås og Oscarsborg. Vi forstår ikke hvorfor denne uenigheten er omtalt her og hvilken relevans den har til dekorasjonsspørsmålet.

s. 26: Håkon Kyllingmark er omtalt flere ganger i delrapporten. Han fikk St. Olavsmedaljen med 2 ekegrener. Det hører med til hans historie at han var lagsleder i NS inntil krigen. Vi er inneforstått med at dette i seg selv ikke diskrediterer ham for dekorasjoner for krigsinnsatsen, men vi registrer samtidig at utvalget flere steder anfører som diskrediterende hva kommunister gjorde før krigen, som Asbjørn Sunde. Det som imidlertid er diskrediterende for Kyllingmark, er at han holdt dette skjult i alle år etter krigen, på tross av høye politiske verv som forsvarsminister m.m. Han holdt også dette skjult i sin selvbiografi. Det er her verdighetskriteriet kommer inn.

s. 28–38: Utvalget bringer på disse sidene et langt avsnitt med realhistorie om handelsflåten og særlig om Nortraships hemmelige fond. Hvorfor er det tatt med? Her står bl.a. at «Da påstandene om at staten har stjålet midlene fra det såkalte Nortraships hemmelige fond stadig gjentas, vil det også her redegjøres for saken i noe detalj.» Det er vanskelig å forstå hvorfor striden om Nortraships hemmelige fond, som pågikk i mange år etter krigen, har fått så stor plass. Utvalget kan knapt tilsies å ha noe mandat for å lage en realhistorisk gjennomgang av denne saken, som dessuten er mangelfult behandlet og bringer til dels misvisende konklusjoner. Det finnes bedre og mer dekkende gjennomganger av denne saken, som Guri Hjeltnes framstilling i Handelsflåten i krig. Inntrykket sitter igjen om at behandlingen her har som siktemål å tilbakevise påstander om skjevheter i dekoreringen av sjøfolk, men det er vanskelig å forstå relevansen.

s. 40: Her står følgende: «Som kjent, ble alle som kjempet og falt for Norges sak tildelt krigsmedaljen post mortem.» Hva menes? Dette er jo slett ikke tilfellet, hvilket utvalget er vel kjent med. Det gjaldt ikke kommunistene, med de få unntakene som ble meldt inn av Milorg.

s. 49: Om verdige forhold for sjøfolkene: «Det var utelukkende objektive kriterier som skulle ligge til grunn, fartstid og videre seilas etter et krigsforlis.» Utvalget burde her klargjort nærmere hva som menes med «objektive kriterier». Utvalget burde også drøftet hvorfor slike «objektive kriterier» er erstattet med subjektive vurderinger når det gjelder kommunistenes krigsinnsats.

s. 50: Om videre dekoreringer for sjøfolk: «Det at saken fortsatt florerer, viser at flere dekorasjoner neppe vil avhjelpe den følelsen mange sitter med.» Dette er en merkelig påstand. Hvis den var riktig, så er det jo ingen hensikt med oppgaven til utvalget. Slike subjektive utsagn, som det finnes mange av i rapporten, kan oppfattes som en indirekte kritikk av at utvalget i utgangspunktet ble oppnevnt.

s. 51: Utvalget skriver på denne siden om nordmenn på utefronten: «Vi kan ikke se at manglende kunnskap, hemmelighold eller politiske forhold har hindret nordmenn med innsats fra utefronten fra å få den anerkjennelsen de fortjener.» Med utsagn som dette, berører utvalget indirekte noe av det vi i innledningen forsøker å få utvalget til å forholde seg eksplisitt til på et prinsipielt grunnlag. I sammenhengen framstår utsagnet som omgåelse av det faktiske, fordi det kun er rettet inn på nordmenn i vestalliert tjeneste. Så vidt vi vet, ble ingen nordmenn i sovjetiske tjeneste ute dekorert. Utvalget gjør heller ikke noe forsøk på å finne ut hvilke nordmenn som gjorde tjeneste i sovjetiske militære formasjoner ute, ei heller å vurdere hvor mange de var. Denne gruppen er ignorert her akkurat som den gang.

s. 59: 44 nordmenn fra SOE (av i alt 530) har fått Krigskorset, samt mange andre dekorasjoner. De var nordmenn i alliert tjeneste.

s. 60: 11 fra Shetlandsgjengen (av i alt 263) har fått Krigskorset.

s. 65: Tre av 52 nordmenn i 52nd Lowland Division fikk St. Olavsmedaljen, 6 fikk Military Cross, 1 fikk Haakon VIIs Frihetsmedalje. Det stemmer altså ikke som det også står (s. 67) at: «… praksis (var) at dekorering skulle ivaretas av den organisasjon de tjenestegjorde ved.»

s. 68: Her benytter utvalget anledningen til en utgreiing om det initiativet som utgikk fra Ruge om militær organisasjon sommeren 1940.  Det er misvisende at dette var en organisasjon i noen vanlig oppfatning av dette begrepet, med «verving av medlemmer» som det står her. Begrepet «Milorg» blir projisert tilbake fra årsskiftet 1941/42 og særlig fra våren 1942. Sommeren og høsten 1940 dreide dette seg om å holde ved like et militært nettverk med utgangspunkt i den tidligere divisjonsordningen, med tanke på en snarlig gjenopprettelse av Forsvaret. Det var denne gjenopprettelsen som var Ruges kongstanke. Vi må ikke glemme at i samme åndedrag som Ruge ba Helset om å holde kontakten med de gamle divisjonsstabene, så ga han ordre/anbefaling til befalet om å gå inn i den tvungne Arbeidstjenesten, en ordre/anbefaling han opprettholdt etter Terbovens innføring av det kommissariske statsrådet («NS-styret») 25. september, og på bakgrunn at han noen dager tidligere hadde gitt ordre til befalet om å avgi æresord til tyskerne og snekret sammen et arrangement hvor norske tropper i Øst-Finnmark ikke ble demobilisert, men stilt under fylkesmannens kommando i forståelse med Wehrmacht i Tromsø. Det er således ikke grunnlag for å hevde at det Ruge hadde i tankene var noe som kan sammenliknes med en motstandsorganisasjon, lik det Milorg som kom i stand i 1942. Det var kun et nettverk mellom tidligere stabsoffiserer med tanke på en snarlig gjenopprettelse av Forsvaret. Å opprettholde et slikt nettverk ble heller ikke på det tidspunktet oppfattet som å være i strid med okkupasjonsstyrets bestemmelser.<note>

s. 73: 281 krigsmedaljer gikk til Hjemmestyrkene. Det stemmer altså ikke at de ikke er dekorert.

s. 78: Her nevnes om likvideringer bare at de ble utført av «anerkjente og organiserte militære spesialenheter», som «Buzzard» (Andreas Aubert og Henrik Hop Henriksen). Men hva med de likvideringene som «Osvald» ble bedt av Milorg, XU og FO om å gjennomføre? Ingen av dem ble dekorert for det.

s. 79: Det stemmer ikke at HS ikke har fått dekorasjoner. Her nevnes at Per Røed har fått St. Olavsmedaljen som leder av Aks 13.000, samtidig som det understrekes at han som «Acting Soldier» ikke var med i SOE.

s. 81: Gjennomgangen av praksis i utlandet omfatter ingen land der kommunistene dominerte motstanden, som Italia, Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia m. fl. Hvorfor? Kan det være at situasjonen der var annerledes? Skjedde det en motsatt forfordeling i land som hørte til den sovjetiske besettelsessonen? Har det i slike land også oppstått en følelse av urett i forbindelse med dekorasjoner, men med motsatt fortegn? For at en komparativ tilnærming, som utvalget her gjør ansatser til, skal ha noen verdi, bør slike spørsmål i det minste kommenteres, selv om det kan være forbundet med vanskeligheter å framskaffe relevante kilder.

Når det gjelder proklamasjonen fra HS råd i 1946 om ikke å dele ut dekorasjoner som utvalget omtaler her og flere andre steder i teksten, så hører det med at den ikke omfattet kommunistene, som hadde ønsket, men aldri fått lov til å bli med i HS. De var heller ikke representert på dette møtet i HS' råd i 1946.

s. 85: Utvalget drøfter på denne siden Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen) og Pelle-gruppen, men ikke partiet NKP, landets eneste illegale parti, som dominerte avisfronten og ellers spilte en sentral rolle i sivil motstand. Her overdrives kildeproblemene. Det finnes dessuten veldokumenterte akademiske framstillinger og en mengde annen litteratur, særlig om NKP, hvor kildehenvisninger framgår. Faktisk er ikke noe annet politisk partis virksomhet under krigen bedre dokumentert enn NKP. Det finnes et eget NKP-arkiv, hvori opptatt mye Pelle-dokumentasjon og en del vedr. «Osvald-gruppen». Det finnes altså kilder, selv om det kan se ut som at utvalget ikke er kjent med dem. For utvalget kan det være en større akademisk prosess å finne dem enn rapportmaterialet fra Milorg og SOE i Hjemmefrontmuseet.

s. 85: I dette avsnittet om kommunistiske motstandsgrupper, savnes en innledningsvis drøfting av de prinsipielle spørsmål som vi har tatt opp i vår innledning. Mangel på klargjøring av hva som skilte de ulike gruppene gjør framstillingen uklar. Avsnittet midt på siden kan oppfattes som selvmotsigende. I det hele tatt demonstrerer utvalget på denne siden liten evne til klargjøring.

s. 85: På siden dukker en uforklart setning opp: «… fra hver enkelt spionsak». Hva menes her? Hvem var spioner?

s. 86: Note 294 er svært «intern» og det er vanskelig å forstå hva som menes og er relevant her.

s. 86: Når det gjelder Arbeiderbevegelsens arkiv, står det at «det er tydelig at arkivet et rensket for potensielt kontroversiell informasjon». Dette kan oppfattes som en insinuasjon om ett eller annet som ikke er forklart. Hva er «tydelig» og hvilken informasjon er fjernet? Hvorfor mener utvalget dette? At avleverte arkiv er «rensket» før de blir avlevert er i og for seg  ikke noe ukjent fenomen. De aktuelle arkivene i Arbark er deponert av henholdsvis Haakon Lie, Ørnulf Egge, partiet NKP og Torgrim Titlestad. De aktuelle dokumentsamlingene i Hjemmefrontmuseets arkiv er avlevert av den militære etterretningstjenesten, som trolig også «rensket» før avlevering. Dette vet vi ikke noe om. Det er imidlertid bemerkelsesverdig at utvalget anfører dette som en slags innvending mot validiteten i kildesamlingen i Arbark, uten å reflektere over om og hvorvidt dette reduserer dette spesielle arkivets validitet i forhold til NHMs arkiver?

s. 86: Det utvalget skriver om Statspolitiets arkiv i Riksarkivet er ikke lenger riktig. Her er utvalget ikke oppdatert. Statspolitiets arkiver er nå ordnet, er i god stand og overhodet ikke «i praksis utilgjengelig».

s. 87: På denne siden påstas at Säpos arkiver er «lite nyttige for undersøkelsen». Det stemmer ikke med en rekke forskeres erfaringer fra omfattende bruk av dette arkivet.  Her finnes f.eks. «Luleåärendet» med unikt og komplett materiale fra Wollweber-etterforskningen og kopier fra korrespondansen mellom Säpo og Gestapo om sabotasjen i Norge.

s. 87: Utvalget bemerker at det er felles for forslagene (fra Conradi, Borgersrud og Rathke) at det ikke er vedlagt noen dokumentasjon. Her må utvalget virkelig gå i seg selv. Det at man overraskende valgte å gå ut med annonser med en kort frist i 2015, gjorde at det ble umulig å framskaffe underlag for så mange. Det hadde krevd heltidsinnsats over lengre tid. Vi trodde da vi ble med i referansegruppen, at det var utvalget som i samarbeid med referansegruppen, som i ro og fred skulle ta for seg gruppe etter gruppe og foreslå kandidater. Vi trodde også at det var utvalget, som er heltids ansatt, som skulle ha oppgaven med å dokumentere, eventuelt i samarbeid med referansegruppen eller andre historikere med egnet spesialkompetanse. Slik det nå ble, fortoner framgangsmåten seg som i strid med det som ble stilt i utsikt ved prosjektets oppstart. Henvendelser om å utsette innleveringsfristen ble dessuten avslått.

s. 88: Her påstår utvalget at Sabotasjeorganisasjonens «35 falne … som ikke deltok etter at Norge ble med i krigen». Dette gjelder bare Hjelmen, som ble fengslet i Sverige før 9. april og satt fengslet til han ble utlevert til Gestapo i 1941 og videre fengslet fram til han ble henrettet ved halshugging i Tyskland i 1944. Hans muligheter for å delta ytterligere var dermed lik null. Men den organisasjonen han skapte i Norge, gjorde en formidabel innsats, hvilket selvfølgelig også var hans fortjeneste.

s. 89: Om Sundes bok står at den gir lite informasjon om de enkelte hendelser og at den er lite egnet til å vurdere med tanke på dekorasjoner. Her må man undre seg over hvorvidt man har lest boken.

s. 89: Det er fullstendig ukjent at Wollweber i 1928 «ledet et væpnet kupp innenfor det tyske kommunistiske parti og innsatte seg selv som leder med støtte fra Komintern i Moskva», som det står på denne siden. Hvis dette avsnittet skal tas på alvor, så borger det dårlig for utvalgets vitenskapelighet. Det er kort og godt feil.

s. 90:  Her skriver utvalget om Wollweber-organisasjonens virksomhet før 9. april at «Det er vanskelig å betrakte denne virksomheten som noe annet enn kriminell. Alternativet måtte være statsfinansiert terrorisme.» Dette er en fantastisk formulering og vitner om lite grundig studie av litteraturen. Dette dreide seg om væpnet kamp mot nazidiktaturet og dets hjelpere i tiden etter at dette diktaturet hadde gjort seg selv ulovlig ved å avskaffe den lovlig vedtatte Weimar-forfatningen, oppløst Riksdagen og sendt de folkevalgte til konsentrasjonleire, etter at jødelovene var vedtatt og deres eiendommer konfiskert. Hitlers nazidiktatur var et blodig despoti som uten hemninger og uten hensyn til de lover som fantes, nådeløst forfulgte all opposisjon. Men også internasjonalt hadde regimet brutt alle rettsregler ved å okkupere Rhinland, deler av Tsjekkoslovakia og Østerrike, bryte flåteavtalen med britene, ved å bygge opp et hemmelig flyvåpen i strid med Versailles-traktaten (jfr. Ossietsky-saken), ved å sette sine bombefly inn mot den lovlige regjeringen i Spania m. m. Var det kriminelt å drive væpnet kamp mot nazi-Tysklands stadige brudd på folkeretten etter 1933? Var det «kriminelt» å sabotere skip som gikk med våpen til det fascistiske Franco-opprøret mot den lovlige spanske regjering? Var de britiske gruppene som drev væpnet motstand i Tyskland «terrorisme» (Section D, Z-gruppene, Dansey)? Hva med Rickmans organisasjon for å sprenge de svenske malmgruvene og malmkaiene i Nord-Sverige («Röda hesten»)? Var det kriminelt å kjempe mot Japans folkerettstridige angrep på Korea, Mandsjuria, Kina?  Italias angrep på Etiopia?

s. 90: På denne siden skriver utvalget følgende: «Likevel var det flere kommunister som heiet frem Sovjetunionens og revolusjonens seire i Finland – de ønsket det samme i Norge.» Hva ulike personer som kjempet mot nazismen i Norge måtte ha av andre politiske synspunkter, er vel av mindre relevans, enten de befant seg på høyre- eller venstresiden i politikken. Hvorfor skal et slikt resonnement kun gjelde kommunister?

s. 92: Her utlegges «Kretsens» synspunkter som at «Militær motstand måtte komme senere, når det var nødvendig av hensyn til den allierte krigføring.» Dette er ikke en korrekt framstilling av Kretsens syn. Deres utgangspunkt var ikke hensynet til alliert krigføring senere, men faren for ødeleggelser av liv og eiendom og represalier. «Kretsens» kanskje aller viktigste sak, var imidlertid kravet om at Regjeringen måtte garantere at den ville gå av når krigen var slutt og at Stortinget av 1936 ikke igjen måtte innkalles.

s. 93: Her nevnes «uroen» som fulgte etter Osvald-gruppens aksjoner. Men man må ikke glemme at det samtidig pågikk en diskusjon mellom Milorg-kretser og «Kretsen» etter tilsvarende linjer, som blir kalt «partisanstriden». «Kretsen» angrep alle som gikk inn for aktiv motstand. «Partisanstriden» dreide seg om at «Kretsen» heller ikke kunne godta at Milorg skulle kunne settes inn ved alliert invasjon. Man kalte det «barnekorstog». «Kretsen» var således prinsipielt mot enhver form for væpnet motstand.

s. 93: Det er en temmelig unøyaktig formulering, når utvalget hevder at aksjonene mot arbeidskontorene i Oslo dreide seg om utskriving «for å øke produksjonen». I virkeligheten var dette starten på kampen mot AT, som førte til det store omsvinget i motstandskampen og det største nederlaget for okkupasjonsstaten.

s. 94: Her omtales at Sunde fikk ordre om å legge ned fra Moskva, men ikke at dette fulgte som følge av avtalen mellom de allierte regjeringene av 16. mai 1944 om de allierte maktenes okkupasjon av Norge, den såkalte «Jurisdiksjonsavtalen», som la til grunn at Norge i en potensiell frigjøringsprosess skulle deles i en okkupasjonssone i nord for sovjeterne og en tilsvarende i Sør-Norge for britene. Følgen var at sovjeterne skulle avslutte sin virklsomhet i sør og britene i nord. For en gjennomgang av dette, se Borgersrud 2015 s. 261–267.

s. 95: Det er vanskelig å se hjemmel for at Sunde ikke ble dekorert med en høy norsk dekorasjon. Dekorasjonene skjedde jo i etterkant av krigen og lenge før 1954. Dommen kan altså ikke forklare dette.

s. 96: Sollie rømte til Sverige etter 21.8.42, ikke vinteren 1943.

s. 97: Det var ikke «NKP», men NKPs lokalavdeling i Oslo som hadde lagt ned veto mot planen.

s. 98: Også medlemmer av Osvald-gruppa ble sendt til Älgberget.

s. 99: At FO IV i 1944 frarådet sabotasje mot knottfabrikker, gjaldt dem som produserte for sivile formål, ikke dem som produserte for tyskerne. Fra 1944 og ut krigen var Wehrmacht en stor avtaker av knott på grunn av den stadig mer krisebetonte mangelen på annet drivstoff.

s. 100: På denne siden vises det til en avtale. Hvilken avtale er det snakk om?

s. 100: Utvalget hevder at det etter krigen ikke ble gitt erstatning til bedrifter som ble utsatt for kommunistisk sabotasje. Det virker underlig at en kilde fra FO IV (krigstid) kan gi kildedekning for en slik påstand. Stemmer dette?

s. 101: De fire siste linjene i øverste avsnitt er vanskelig å forstå og selv velvillig tolket kan de  påstandene som fremsettes her neppe stemme. I realiteten var det de allierte som prioriterte sabotasjemål for Milorg i 1944 og disse prioriteringene gikk i mange tilfeller lengre enn Milorg og Regjeringen ønsket, også senhøstes. Men hensynet til Tysklands gjenoppbygging var overhodet ikke inne i bildet.

s. 102: Dødsfall som følge av sabotasje må uansett krediteres med Krigsmedaljen post mortem. Det var en virkning av sabotasjen, uhell eller ikke.

s. 102: En beslutning fra Hjemmestyrkenes råd i 1946 kan ikke omfatte kommunistene, i og med at Hjemmestyrkene hadde nektet å inkludere kommunistene i sin organisasjon. Det formelle her synes klinkende klart. Verken NKP eller Sabotørenes landsforbund fikk være med på en drøfting og vedtak om dette.

s. 103: Det kan vanskelig oppfattes som rettferdig at 10 av Aks 13.000 fikk Krigsmedaljen post mortem, mens falne i kommunistiske sabotasjegrupper ikke fikk (med noen unntak, som Reidar Olsen, som ble meldt inn av Milorg).

s. 103: Her finner utvalget at sammenlikning mellom Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen) og Pelle-gruppen på den ene siden, og SOE/SIS er «irrelevant».  Det som anføres er at 1) de sto utenfor norsk kommando og kontroll, de var 2) ikke lojale overfor lovlige norske myndigheter og 3) lot seg ikke styre verken av Hjemmestyrkene eller Regjeringen. Hele resonnementet er misforstått. Likheten (parallellen) mellom Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen) og SOE ligger i det folkerettslige forholdet at de var militære sabotasjeorganisasjoner under alliert kommando og kontroll, henholdsvis britisk og sovjetisk. Ingen av disse sto under kontroll eller kommando av noe norsk organ. Lojaliteten lå hos de allierte myndigheter de var underlagt. Heller ikke SOE lot seg styre av Hjemmestyrkene eller Regjeringen, noe leder av SOEs skandinaviske seksjon John Skinner Wilson understreket med å instruere sine menn med at «we don´t want to be dogbodies for the Norwegian Government».<note> Når det gjelder partisanene i Finnmark, så var de på tross av hva navnet skulle tilsi, etterretningsfolk. Parallellen er derfor SIS. Begge var underlagt regulære allierte militæravdelinger utenfor enhver norsk kontroll.

Utvalget demonstrerer at de ikke har trengt langt nok ned i materien ved å sammenblande Pelle-gruppen med disse forhold. Det kan ikke herske den minste tvil om at Pelle-gruppen fra november 1944 inngikk i Sabotørenes landsforbund, som var startet av NKP. Pelle-gruppen var således ikke underlagt noen annen myndighet enn partiet og seg selv. Denne problemstillingen kommer opp igjen og igjen i 2. delrapport fordi de militære medlemmene av utvalget ikke forholder seg til de prinsipielle folkerettslige forholdene vi forsøker å gjøre dem oppmerksomme på. I stedet begrunner manglende dekorasjon med norskinterne resonnementer av ovennevnte type.

s. 103: Her refereres til et foredrag som Borgersrud holdt på Sollia 12.5.14, men unnlates å nevne at Borgersrud har sendt inn et notat fra utvalget etter møtet i 2013, hvor dette er gjort rede for og hvor utvalget ble bedt om å forholde seg til disse prinsipielle spørsmålene i sitt videre arbeid. Som tidligere nevnt, er dette notatet ikke engang nevnt i 2. delrapport.

s. 104: At den aktuelle listen med 219 navn foreligger i både AAB og i FD, bør være mer enn tilstrekkelig for utvalget å forholde seg til i dag. At man ikke finner noe svar fra FD for ikke å foreta dekorasjoner post mortem, er uten betydning i denne sammenhengen. Dette var mennesker som ga sine liv i kampen.

s. 104: Her slår utvalget fast at unnlatelse av dekorasjoner ikke kan skyldes «kommunistfrykt». Dette er en slutning «ex silencio», altså en slutning ut fra kildens taushet eller fravær av kilde, noe alle grunnfagsstudenter lærer er faglig og vitenskapelig ulovlig. Man kan ikke slutte noe av fravær av kilder. Så enkelt er det. I samme retning fortsetter teksten med at «hemmelighold synes ikke å være relevant» for kunnskaper om Osvald/Pelle-aksjonene. Det kan vel knapt være noe argument hva som ble vist på en utstilling i NHM. Sannheten er åpenbart at Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen) først har blitt brakt inn i krigshistorien igjen fra 1990-tallet, mens Pelle-gruppen først fikk fokus ennå noe senere. Det er likevel verd å merke seg at Pelle-gruppen alltid har vært mer stueren i f. eks. NHM enn Sabotasjeorganisasjonen.

s. 105: Her står det at «Osvald-gruppen og Pelle-gruppa er altså dekorasjonsmessig behandlet likt med hjemmestyrkene for øvrig.» Dette blir bare riktig hvis man legger til grunn en sammenlikning med Milorg, og hele poenget her, som utvalget altså ikke forholder seg til, er at disse gruppene ikke kan sammenliknes slik. Wollwebers internasjonale organisasjon (Sabotasjeorganisasjonen)s parallell er SOE, og den norske parallellen er henholdsvis avleggerne Kp. Linge og Osvald-organisasjonen. Ingen i den siste fikk post mortem eller Krigskorset, mens Linge-folkene fikk 44 Krigskors og post mortem for alle som falt.

s. 105: Her mener utvalget at det «taler mot» å dekorere kommunistiske motstandsgrupper fordi noen av deres aksjoner førte til «opprulling av Milorgavdelinger.» Hvis dette skal ligge til grunn her, så må det vel også ligge til grunn for andre motstandsgrupper? Hva med de mange fra Kp. Linge som ble tatt (f.eks. Gulbrandsen) som førte til opprullinger? Og de mange opprullingene av Milorg som førte til tap for andre grupper? Det blir helt umulig å legge et slikt kjederesonnement til grunn i det hele tatt, og skulle det legges til grunn for én, så måtte det legges til grunn for alle.

s. 106: Her nevnes som et argument mot dekorering at Borgersrud bare har intervjuet én fra Sundes familie i sin doktoravhandling. Det må sies at sønnen var den eneste som var i live. Broren Håkon, som også var med i Osvald-organisasjonen, hadde en datter som ble satt bort etter hans krigsdødsfall. Hun hadde ingenting med disse krigshendingene å gjøre, i motsetning til brorens sønn. Det mest bemerkelsesverdige i dette avsnittet er imidlertid at mens Borgersruds intervju med sønnen til Sunde anføres som et argument mot dekorering fordi Borgersrud kun har ett intervju med familiemedlemmer, så anføres det et par-tre linjer lenger ned på siden i forbindelse med Barstads Pelle-intervjuer, at man ikke kan basere dekorasjonsvedtak på «muntlige overleveringer» i det hele tatt. Det hadde altså ikke nyttet hvis Borgersrud hadde intervjuet mange flere i familien. Her går argumentrekken i ring.

s. 106: Her står at «Når det gjelder Asbjørn «Osvald» Sunde, så ble han dømt for spionasje for Sovjetunionen etter krigen. Han ledet også sprengningen av utenlandske skip fra norske havner før andre verdenskrig var brutt ut. Han kan således ikke finnes verdig til å motta noen norsk dekorasjon for sin tjeneste.» Så anføres at Sunde dessuten mottok en sovjetisk utmerkelse, og at han sammen med Sollie med våpen kastet ut en lovlig valgt ledelse i det lovlig partiet NKP.

Her vil vi innvende at dommen i 1954 kan oppfattes som ledd i en politisk kampanje mot kommunistene generelt, og framstår som en slags høydepunkt i disse kampanjene og framstår som temmelig irregulær. Det forelå ikke noe substansielt i saken som beviste spionasje, kun indisier og antakelser som retten la til grunn. Vi viser her til Borgersruds doktoravhandling og boken Fiendebilde Wollweber, som går inn på sakens enkeltheter og konkluderer med at det er grunnlag for berettiget tvil om sakens realiteter. Det samme gjør boken Osvald av Alf Skjeseth og Morten Conradi fra 2015. Vi vil her også vise til en vedlagt vurdering av saken som er foretatt av advokat Geir Hovland på oppfordring fra Borgersrud i 2013.<note> En fundamental tvil om sakens realiteter kommer til uttrykk i et notat satt opp av etterretningsstaben, som var tilstede under hele rettssaken mot Sunde og som også var orientert om sakens forhistorie. Dette dokumentet, som ble avgradert av Nasjonal sikkerhetsmyndighet i 2014, er også vedlagt dette notatet.<note>

Utmerkelse for Sundes krigsinnsats har i og for seg ingenting med saken i 1954 å gjøre, men burde – slik utvalget argumenterer i andre sammenhenger – vurderes ut fra objektive kriterier, altså Sundes faktisk krigsinnsats. Utvalget bør ta inn over seg den mengden av innvendinger som er kommet mot «spionsaken» og lytte til de argumenter som blant annet anføres av etterretningsstaben og andre. Hvis nå utvalget likevel innstiller slik, så er det minste kravet å be om en rettshjemmel for en slik unnlatelse. Også her kan vi finne paralleller i  personer som var dømt, men likevel fikk dekorasjoner. Hva f. eks. med Linge-mannen Søberg, som hadde en kriminell bakgrunn?

Utvalgets anførsler om sprengningen av «utenlandske skip» er tendensiøse. Ingen er i tvil om at dette var som ledd i den væpnede kampen mot Nazi-Tyskland og at skipet var den tyske «Claus Böge» som skulle til Franco med våpen. Vi bør her minne om at f eks Håkon Kyllingmark var lagsleder i NS på det angjeldende tidspunktet som denne sabotasjen skjedde. Hva med hans «verdighet»? Den senere milorgveteran og leder i FO IV Jens Henrik Nordlie, var også tillitsvalgt i NS på dette tidspunkt, hvilket ikke har vært til hinder for at han ble dekorert. En annen milorgveteran, Rolf Rynning Eriksen, meldte seg endog inn i NS i oktober 1940. Hvor lenge han var med vet vi ikke, for han meldte seg aldri ut. Ingen av disse har opplyst noe selv om sine NS-medlemskap. Hvor «verdig» var det? Ingen har spurt om deres «verdighet».

Når det gjelder sabotasjen før krigen, så må vi ikke glemme at historikerne er enige i kritikken om alle unnlatelsene i å ta opp kampen mot Hitler i disse årene. Utvalget velger i stedet å rette kritikken mot dem som faktisk gjorde det.

At Sunde fikk en sovjetisk utmerkelse kan knapt nok være noe argument mot å gi en norsk. Arne D. Dahl ble dekorert sammen med en rekke andre norske offiserer sammen med Sunde, men det hindret ikke Dahl å bli høyt dekorert av Norge i tillegg.

Hva partioppgjøret i NKP har med saken å gjøre, er ikke til å forstå. Fakta rundt hva som faktisk foregikk er dessuten svært omstridt.

s. 108–121: Betydningen av den sivile motstandskampen og ikke minst den såkalte «holdningskampen» fortjener en mer grundig behandling, enn den som gis her. En vitenskapelig tilnærming her må forholde seg til det etablerte faktum at væpnet motstand eller militær motstand av voldelig karakter forekom i betydelig mindre grad i Norge enn i praktisk talt alle andre okkuperte land, også i vesteuropeiske land som Danmark.<note> Med visse unntak, er fraværet av militær motstand et generelt særpreg ved det samlede norske motstandsbildet i komparativt perspektiv.

Det er særlig to overstyrende argumentasjonsrekker som er viktige for å kunne sortere forholdet mellom sivil motstand/holdningskamp og militær motstand/væpnet motstand. Den ene er «istedenfor-argumentet», nemlig å se på holdningskampen» som erstatning for væpnet motstand. En premiss i et slikt resonnement er en forestilling om at holdningskamp var en mer høyverdig, moralsk plattform i motsetning til den væpnede, som kunne assosieres med en negativ voldsromantikk og terrorisme, slik utvalget faktisk selv gjør i sin beskrivelse av Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen). Man kan tenke seg mange grunner til en slik vektlegging av holdninger og moral, som offiserenes æresord, det utstrakte økonomiske samarbeidet, det politiske samarbeidet gjennom organisasjoner som AT, og også mer langsiktige politiske tradisjoner.  Ut fra dette resonnementet, kan man si at tradisjonsformidlerne i sin fortelling om motstandsnasjonen Norge, har blåst opp betydningen av holdningskampen for å ha noe å vise til, og slik sett har gitt  «Kretsens» prinsipielle motstand mot væpnet motstand «rett».

Den andre argumentasjonsrekken er den som tar for gitt at sivil motstand måtte ha vært et grunnlag for videre væpnet motstand, «tilleggs-argumentet». Her er et premiss at den langt vanskeligere, men også langt mer betydningsfulle militære motstanden måtte ha et grunnlag i en holdningsmobilisering, som imidlertid ikke var noe mål i seg selv. Man hadde ut fra en slik tankegang ingen illusjoner om at Nazi-Tyskland og hjemlige nazister kunne bli slått ved holdninger alene eller at nazismen kunne bli beseiret på slagmarken hvis alle motstandsnasjoner begrenset seg til holdningskamp. Tvert i mot, dette synet ser at formålet med holdningskamp var å utvikle motstanden videre til militær kamp, den eneste måten å vinne var syvende og sist på slagmarken med kuler og krutt. Med andre ord, uten et solid grunnlag i holdninger ville ingen væpnet motstand kunne utvikles. Denne argumentasjonsrekken har som premiss at motstanden var under utvikling fra et lavere nivå (sivil motstand begrenset til holdninger) til et høyere (militær kamp der vold spilte en avgjørende rolle).

Om man legger det ene eller det andre resonnementet til grunn har betydning for dekorasjonsspørsmålet. Noe som var felles mellom alle de ulike gruppene og organisasjonene som har fått stemplet «kommunistiske» på seg, og som ivret for aktiv motstand og væpnet motstand, var at de anså at norsk motstand måtte forstås som ledd i den internasjonale kampen, utefronten, og særlig da slagmarken på Østfronten, hvor den avgjørende knusingen av den tyske krigshusholdningen foregikk. Disse gruppene besto gjerne av personer som var anti-nazister allerede fra 1933 og som hadde kjempet politisk mot nazismen helt fram til 9. april. Paktperioden 1939–41 forvirret nok og forsinket nok den senere motstanden, men den endret ikke på denne grunnleggende anti-nazistiske holdningen, som ganske åpenbart lå til grunn for den økede tilslutningen disse gruppene fikk under krigen og de store ofrene de tok, enten de nå var sabotører, etterretningsfolk eller avisdistributører.

Det er ikke vanskelig å se at det måtte oppfattes som urettferdig å ikke bli dekorert en gang ved døden, når personer som hadde hjulpet nazismen frem enten ved NS-medlemskap og tillitsverv (Kyllingmark, Nordlie, Holst), ved å være samarbeidsmenn i den politiske elite i 1940 (som Berggrav, Paal Berg) og senere i AT (som Ole Berg), eller hadde kjempet en innbitt kamp mot den aktive motstandslinjen og for å ekskludere kommunistene fra HS innad i motstandsbevegelsen (som Nordlie, Eriksen, Jens Chr. Hauge), ble høyt dekorert.

s. 121: Tormod Nygaard ble ikke torturert til døde. Han ble skutt på Trandum 30. oktober 1944.

s. 123: «Helt sentral i Historikerprosjektet står likebehandling», skriver utvalget. Det er nettopp dette som åpenbart ikke stemmer, når utvalget går mot å likestille nordmenn i militære tjeneste for ulike allierte stater.

s. 123: «Praksis viser at flere av lederne for den sivile motstanden er dekorert, men ikke spesifikt for innsats under krigen.» Dette stemmer ikke. Her blander utvalget sammen kortene. De fleste av dem ble dekorert for nettopp innsatsen under krigen, men de ble dekorert med utmerkelser som ikke var innstiftet spesielt for krigsinnsatsen, som St. Olavs orden, Borgerdådsmedaljen m. m.

s. 124: Utvalget hevder at et argument mot dekorasjon av grenselosene er at «en slik dekorering ville for eksempel også inkludere de to som tok livet av ekteparet Feldmann.» Det er imidlertid vanskelig å forstå at utvalget ikke anser at man kan bruke «uverdige forhold» her, når man kan bruke det mot sabotørene som sprengte et tysk skip i 1938, mot kommunister som sprakk i forhør, som døde som følge av «uhell» under sabotasjeaksjoner m. m.

s. 127-148: Det er bemerkelsesverdig at utvalget ikke nevner de mange kvinnene som spilte en viktig rolle i de kommunistiske gruppene og i NKP, nettopp et særpreg som skilte disse fra de nær totalt mannsdominerte «Kretsen», Koordinasjonskomiteen og Milorg. Heller ikke navnet til Asvor Ottesen fra Sabotasjeorganisasjonen (Osvald-gruppen) er nevnt, den eneste kvinne som faktisk deltok i sabotasjeaksjoner i Norge, eller Hedevig Schjødt, som spilte en ledende rolle i 2A.

s. 149: Her skriver utvalget at «Mens noen partisaner sloss, også til døden, mot nazismen og for Norges frihet og selvstendighet, var det andre som arbeidet for kommunismen og sovjetisk etterretning før, under og etter krigen.» Her kommer utvalgets ideologiske overstyring klart til syne, nemlig at det å arbeide for kommunismen var noe annet enn å kjempe «mot nazismen og for Norges frihet og selvstendighet», og de som hørte til denne siste kategori har ikke krav på dekorasjoner. De var ikke ordentlige motstandsfolk, men «kommunister».  Det skulle ha tatt seg ut om man hevdet mot nordmenn i SIS at de «egentlig» var tilhengere av det britiske koloniveldet.

Asbjørn Sunde formulerte mot et slikt resonnement, i et intervju med Brautaset i NRK, at støtten til Den røde hærs innsats på østfronten var det viktigste man kunne gjøre for å knuse nazismen og dermed sikre Norges framtidige frihet og selvstendighet. For ham – og definitivt for partisanene – var dette ett og det samme. Den motivasjonen – kommunismen - som drev dem til å yte det ytterste, var utvilsomt for dem den drivkraften som var nødvendig og behøvde ikke stå i motsetning til Norges kamp. Hvilke synspunkter og forhåpninger de ellers måtte ha hatt for Norges videre framtid, er like irrelevant for dem som for Max Manus.

s. 149: Utvalget slår fast om sovjetarkiver vedrørende partisanene at «ingen av disse kildene er tilgjengelige for forskere». Om dette er korrekt eller ikke, kan bare vurderes hvis utvalget rent faktisk har forsøkt å få tilgang. Etter hva vi kan se, har utvalget ikke foretatt seg noe for å få tilgang. Dette er desto mer beklagelig, fordi man ikke kan se bort fra at utvalgets formål og tilknytning til FD kunne vært et tungt argument for russiske arkivmyndigheter for å åpne disse arkivene for forsking. Når dette sies, så må det føyes til at ikke noe land har gitt generell åpning av etterretningsarkiver, inklusive fra Andre verdenskrig. Det gjelder også Storbritannia. Grunnen er at etterretningspersonell fra krigstiden gjerne fortsatte sin tilknytning og virksomhet etter krigen. Det gjaldt også mange nordmenn som var tilknyttet SIS. Det er heller ikke noe spesielt at etterretningspersonell undertegnet taushetsformularer i forhold til sovjetiske tjenester. Det gjorde også nordmenn i SIS. Slike taushetsløfter gjaldt hele livet også for disse, og selvfølgelig i årene rett etter krigen.

s. 152: Her skrives det om vanskelighetene med å få tilgang til russiske arkiver. Men Morten Jentofts bok viser jo nettopp at det ikke er umulig å få arkivtilgang.

s. 152: Her skriver utvalget at enkelte kommunister reiste til Sovjetunionen «våren og sommeren 1940» fordi de var redde for et sovjetisk angrep på Norge. Dette høres merkelig ut. Før 9. april var det en viss fare for at en alliert invasjon i Norge som ledd i inngripen i vinterkrigen i Finland og kappløpet med Tyskland kunne bringe Norge i krig med Sovjet. Men etter 9. april og kapitulasjonen i juni («sommeren 1940») var jo Norge okkupert av Tyskland. Var kommunister redd for et sovjetisk angrep da?

s. 153: Disse erklæringene var etter mitt syn ikke vesensforskjellige fra de som nordmenn måtte undertegne for SIS. Hvis utvalget mener at det var vesentlig forskjell, så burde utvalget ha dokumentert det. Her blir denne erklæringen brukt for å diskreditere eller skape en særstilling for partisanene. I virkeligheten lå forpliktelsene her på et likt plan, og fram til 1949 var det også en rekke nordmenn som jobbet for britisk etterretning i Norge, naturlig nok.

s. 155: Flere SIS-agenter ble også brukt i «Funkgegenspiel», som Ole Olsen, Ragnvald Mack, Egil Seger med flere. Om det ble brukt mot dem i dekorasjonssammenheng, er uklart.

s. 156: Men var realitetene at Sovjet truet Norge som «eneste reelle, potensielle fiende»? Kan vi på bakgrunn av det vi nå vet, bekrefte eller avkrefte dette? Hvem hadde rett, hvem tok feil? De kommunistene som ble skjøvet ut av dekorasjonssammenhengen med en slik underleggende begrunnelse – som utvalget ikke bare bekrefter, men selv også bruker – mente jo at Sovjet ikke var noen fiende. Hvis utvalgets følger sin egen måte å argumentere på, så følger logisk at de må kunne dekoreres hvis vi i dag kan fastslå at myndighetenes fiendebilde var feil.

s. 157-158: Hvis utvalget mener at sovjetisk rekruttering av etterretningspersonell i perioden fram til 1949 var diskrediterende med tanke på dekorering, så må de nødvendigvis mene det samme om de mange nordmenn som var i britisk tjeneste i samme periode og de – trolig litt færre – som var i amerikansk tjeneste.

s. 161: Når utvalget her slår fast at det er «vanskelig» og «umulig» å fastslå hvor stor betydning partisanenes innsats fikk, eller om den i det hele tatt fikk betydning, så er det merkelig at man ikke har forsøkt å konsultere russiske historikere om dette. Det er svært nærliggende at slike må ha bedre forutsetninger for å gi begrunnede oppfatninger av de sovjetiske militære forholdene i nord enn norske historikere.

s. 162: Når det gjelder Harjo-saken, så hører det med til saken at hans flukt fra fengselet i Kirkenes 6. oktober 1942 var mistenkelig. Den ble selvfølgelig gjenstand for sovjetisk etterforskning. Det samme gjaldt i høyeste grad på britisk side, hvor liknende tilfeller ble gransket inngående og ofte endte med internering eller andre tiltak, som i Gulbrandsen-saken.

s. 163: Her antyder utvalget at partisanene kan ha blitt dekorert fra sovjetisk side, og at dette dermed kan være et argument mot «dobbeltdekorering». Dette er igjen en slutning «ex silencio», ut fra fravær av kilde. Resonnementet er logisk ugyldig. Gyldig logikk tilsier at hvis man ikke har noen kilde til at de faktisk ble dekorert, og at man ikke har utsikter til å få dette undersøkt, så kan man ikke legge til grunn at det kan ha skjedd. Videre skriver utvalget at det faktum at dokumentasjon ikke lenger finnes, er «… ikke noe argument for å lempe på dokumentasjonskravet i dag.» Nei, vil vi hevde, det bør i stedet være et insitament til å få undersøkt de sovjetiske kildene og at det dessuten er noe som heter en samlet vurdering av en historisk persons virke ut fra all tilgjengelig kunnskap.

s. 163–164: Her kommer utvalget tilbake til sitt syn om at man ikke kan sammenlikne nordmenns tjenesteforhold med vestallierte og vår allierte i øst. Argumentet er her 1) at norske myndigheter senere i krigen ble «i økende grad involvert i operasjoner på norsk jord» og 2) at norsk personell i SOE «var avgitt til britisk tjeneste». Det er imidlertid vanskelig å følge tankegangen her. Det avgjørende var kommandoforholdet som i siste instans, tross alle ulikheter, var gjeldende. Som sagt kommer man ikke utenom et resonnement som i siste instans er basert på at Norge folkerettslig var alliert med Sovjetunionen i dette henseende, på lik linje med andre allierte stater.

s. 165: Øverst på siden nevnes «virksomheten» uten at det er klart hva utvalget har i tankene. Referansen til avhør av Henry Kristiansen i Sverige er merkelig. Han var aldri i Sverige og ble arrestert sammen med sin kone Miriam 22. juni 1941, sendt til Tyskland hvor han omkom i Neuengamme. Hans kone ble gasset i Auschwitz.

s. 166: Her skriver utvalget at «uten å la kildenes taushet tale» er det for enkelt å forklare manglende dekorasjoner til partisanene med antikommunisme «alene». Dette er en meningsløs formulering i dobbelt forstand; både fordi utvalget her viser at de ikke forstår hvorfor «ex silencio»-slutninger pr. definisjon er i strid med elementær vitenskapslogikk, og på grunn av tilføyelsen av ordet «alene». I det ligger jo en innrømmelse også. Utvalget diskrediterer sine tidligere formuleringer, men forstår det ikke.

s. 166: Nederst står at nordmenn i alliert tjeneste ikke ble dekorert av norske myndigheter. Dette er uforståelig og stemmer ikke. Utvalget har f eks allerede (s. 59) bekreftet at Kp. Linge-folk fikk 44 Krigskors samt en rekke andre dekorasjoner. Mener utvalget dermed at Kp. Linge-folk ikke var i alliert tjeneste? I så fall motsier de seg selv med formuleringer om det andre steder i teksten.

s. 167: Her skriver utvalget om en avtale i mai 1944 om «fjernelse av tyskerne fra Norge».  Trolig er det snakk om jurisdiksjonsavtalen om besettelse av frigjorte områder av Norge, som utvalget tydeligvis er ukjent med siden de bruker en så merkelig beskrivelse, men som vi  tidligere har henvist til i dette notatet.<note>

s. 176: Her er en referanse til at en sak ble lagt i den såkalte «frihetsmappen», uten at de uinnvidde kan forstå hva dette er/var.

s. 184: Det er uklart hva som skjedde med listen på de 219 kommunistene som NKP innrapporterte til departementet. Her står at det ikke ble behandlet i statsråd. Men ble det behandlet i regjeringskonferanse? Ble det vurdert av departementet? Hvilke vurderinger lå bak at de ikke ble dekorert? Hvilke teorier har utvalget?

s. 184: Utvalget skriver at mens «de kommunistiske motstandsgruppene lengre sør er inkludert i begrepet hjemmefronten, har partisanene ikke vært det».  Det avgjørende her er at kommunistiske grupper ikke ble inkludert i Hjemmestyrkene HS, ikke en semantisk analyse av bruken av det upresise ordet «hjemmefronten», som om dekorasjonsmyndighetene senere mente det. Det er ingen grunn til å tro at de gjorde det, hvis vi skal dømme etter aktstykkene fra krigen.<note> Det er lett å vise til en helt annen bruk av ordet, som f.eks. i Norges Hjemmefrontmuseum NHM. De har aldri inkludert kommunistenes motstand og framstår som museet til HS.

s. 187: Drapet på Hermann Sønju på Modum 30. oktober 1942, skjedde under samme tyske angrep på NKPs kommunikasjonssentral på Modum, der også Arne Gauslaa ble drept.

s. 187–190: Problematikken rundt krigsmedaljen som er gjennomgått på disse sidene, viser hvilke krumspring og manøvre som ble gjort under tildelingen. Her må det skjæres gjennom og etableres ett eneste kriterium som vil bli forstått av alle; nemlig at alle som ble drept som følge av motstandskamp har samme, like rett til Krigsmedaljen post mortem, være seg om de var kommunister, sabotører partisaner, eller annet.

Konklusjon

Det er nødvendig at utvalget foretar en prinsipiell vurdering av følgende:

Uten et imøtekommende svar på disse spørsmålene vil ikke den urettferdighetsproblematikk som lå til grunn for nedsettingen av historikerprosjektet kunne løses og den uholdbare situasjonen som oppsto da Forsvaret igjen begynte å dekorere med Krigskorset i forbindelse med okkupasjonen av Afganistan vil få fortsette.

Oslo 27.6.16
Lars Borgersrud

Vedlegg
Noter
  1. «Partisanstriden» er veldokumentert av historikerne og omtalt av flere historikere.
  2. For en nærmere gjennomgang av jurisdiksjonsavtalen av 16.5.44 og militæravtalen av 28.5.41, se Borgersrud 2015: 261–267
  3. Borgersrud 2012: 214–220
  4. Ruges forskjellige ordrer og virksomhet på Grini i tiden 3. juli-13. oktober 1940 er behandlet i Borgersrud 2012, når det gjelder AT særlig 250–255.
  5. Cruickshank 1986: 182. Dette verket er oppført på utvalgets litteraturliste.
  6. Advokat Geir Hovland, i Advokatfelleskapet Reiss-Andersen & Co til Lars Borgersrud 13.3.13.
  7. Fra sjefen for II avdeling til sjefen for E-staben (Vilhelm Evang) 28.8.54. Med vedlegget ligger også en utskrift av dommen, slik den var tilgjengelig i 1954.
  8. Se Dahl m. fl. 2010. Boken finnes på utvalgets litteraturliste.
  9. Borgersrud 2015: 261-267. Boken står på utvalgets litteraturliste.
  10. For eksempel dokumentsamlingen «Regjeringen og hjemmefronten under krigen», aktstykker fra korrespondansen med Hjemmefronten, utgitt av Stortinget i 1948, hvor en rekke brev fra «Kretsen», Koordinasjonskomiteen og HS til London bærer preg av en uforsonlig aggressivitet mot kommunister hjemme og hvor disse ofte beskrives som om de ikke var «egentlige» motstandsfolk.