Innspill om krigsdekorasjoner (3)

av Lars Borgersrud

Brev av 1. september 2016


Til leder av Forsvarsdepartementets historikerprosjekt om dekorasjoner i tilknytning til Andre verdenskrig

Kommentarer til det militære utvalgets 3. og endelige rapport, utarbeidet 1. september 2016 av Lars Borgersrud

Referansegruppen til prosjektet har mottatt sluttrapport fra det militære utvalget. Her følger mine kommentarer til forhold som bør ses nærmere på. Som i tidligere notater er synspunktene anført med sidehenvisninger og bare punktvis.

s. 19, note 42: Når det gjelder Østbye og Austlid (den siste s. 23, note 73), så henviser man til synspunkter fra meg, men de skrivene det refereres fra er ikke nevnt i listene over arbeider bakerst. Notatene fra meg og Arvid Petterson er dermed usynliggjort. Pettersons skriv fra 2013 er overhodet ikke referert eller noteført.

Allerede i 2013 ba vi om lister over de som faktisk har fått dekorasjoner. Det er ikke gjort. I april 2016 etterlyste vi lister over de som er foreslått. Det er ikke innfridd. Dette burde vært gjort slik at departementet og Stortinget var i stand til å forholde seg til alternative forslag. FD får altså ingen andre alternativer enn å følge innstillingen om ingen nye dekorasjoner.

s. 31: Kyllingmark (note 100, s. 31). Her argumenterer utvalget at å senke skip «for en fremmed mark» ikke kan sammenliknes med Kyllingmarks «eventuelle medlemskap i NS». Jeg synes dette illustrerer utvalgets måte å argumentere på. For det første insinuerer dere at det ikke er troverdig at han var medlem av NS («eventuelle»). Jeg har dokumentert dette i boken Vi er et militært parti. Han var ikke bare medlem, men også lagsleder, altså en tillitsvalgt, og han jobbet aktivt for NS og var som tillitsvalgt med på å legge grunnlaget for de senere hendingene. Så kom han på bedre tanker. Poenget her er at utvalget insinuerer at dette ikke var tilfellet, men uten å gjøre det minste forsøk på å vise at min dokumentasjon ikke stemmer. Dette er uredelig.

For det andre. Kampen mot nazityranniet hadde pågått i mange år før 9. april 1940. Den skjedde på mange måter, også militært, som i Spania. Men formelt brøt spaniakjemperne norsk lov. I dag vil ingen klandre dem for det, tvert i mot. Det var ikke bare sovjetiske tjenester som kjempet illegalt og militært mot Tyskland. Også britiske tjenester gjorde det, blant annet med skipssabotasje mot tyske skip. Vil utvalget klandre Charles Lindley, Waldemar Pötzsch og Herman Knüfken for det idag? Det er også godt dokumentert at de vest-allierte forberedte landgang i Norge før 9. april, som ledd i kampen mot tilsvarende tyske planer og som ledd i forsøkene på å utvide vinterkrigen til et oppgjør med Sovjetunionen. Var det ikke i strid med folkeretten å angripe et nøytralt land? Poenget her er at utvalget river ting ut av sin sammenheng og forsøker å plassere et terrorstempel bare på Wollwebers sabotasjeorganisasjon, ganske åpenbart for å begrunne sin motstand mot å dekorere akkurat dem.

s. 41: Her følger en oppramsing av dekorasjonene, og det er bra. Det er påpekt av oss at vi savner en skikkelig grafisk og statistisk oppstilling av dekorasjonene. Dette er ikke etterkommet, selv om det flere steder i teksten er gjengitt noen tall. Poenget er at slike enkeltopplysninger ikke kan erstatte en systematisk framstilling for å synliggjøre komparative forhold.

I tilknytning til dette avsnittet bør bemerkes at man bør ikke avslutte, men fortsette dekorasjoner etter hvert som nye opplysninger kommer fram. Gjenoppretting en gang for alle er en uhistorisk og destruktiv tanke, noe Forsvaret allerede tok til etterretning i 2009. En avslutning, slik utvalget gang på gang uttrykker, vil altså kun omfatte Andre verdenskrig, hvilket da blir å etablere som et unntak.

s. 52: 148 krigskors i alt. Av disse har 114 personer fått 125 av dem, 44 personer i kp. L har fått 51, 15 fra marinen har fått 17, 29 mann fra flyvåpenet har fått 30, 12 fra SIS har fått 12, 12 fra Shetlandsgjengen har fått 13 og 2 fra Svalbards-ekspedisjonen i 1942 har fått 2. Hæren har fått 8. Utvalget kan ikke se at politiske forhold har hindret tildeling. Her defineres utefronten spesielt til kun å omfatte vestallierte, altså UK, USA og Canada. Sovjet er ikke definert som utefronten, siden ingen av partisanene i Finnmark er vurdert i denne sammenheng. Hvilket grunnlag har utvalget for å definere «utefronten» slik?

s. 60: Fra 1942 kom Kp. L og Shetlandsgjengen under «administrativ ledelse av FO». Stemmer neppe. Hva er i så tilfelle administrativ? SOE foretok så vidt jeg har sett i SOEs arkiv, selve rulleføringen. I dette tilfellet ble vel FO bare informert om rekrutteringen, samt, i 1944–45, å komme med innspill i forkant og under operasjoner gjennom distriktsspesialistene.

s. 60: Kp. L hadde «sporadisk kontakt med kommunistiske motstandsorganisasjoner»? Det gjaldt i alle fall ikke i Bergen, der Helen Mowinkel-Nielsen og Louis Pettersen hadde ledelsesansvar for Saborg 1944–45 på vegne av SOE.

s. 61: her står at Shetlandsgjengen fikk 11 krigskors, mens det på s. 52 (note 199) står at 12 mann fikk 13.

s. 67: Det virker som om teksten «Norske spesialavdelinger» er skrevet av en en annen enn forutgående tekst. Språkavtrykket er forskjellig og det er gjentakelser. Her er Kp. L/SOE forholdet riktigere beskrevet enn tidligere. Er det NHM som står bak denne teksten?

s. 71: Formuleringen om at nordmenn som deltok i utenlandske avdelinger ikke skulle dekoreres av norske myndigheter, men av vedkommende avdeling, er beholdt her fra del 2. Den er like feil, jfr. Kp. L og Shetlandsgjengen.

s. 71–75: Argumentasjonen om at alliansen med UK og USSR var vesensforskjellige på disse sidene berører ikke det prinsipielle når det gjelder dekorasjoner til nordmenn under alliert kommando. Det er jo dette som oppfattes som den største av alle urettferdighetene, sammen med den beslektede problematikken vedr. kommunistene i NKP-relatert virksomhet. Det er ingen som betviler at den norske London-regjeringen hadde et mye tettere forhold til UK enn til Sovjet og at motstanden mot å samarbeide med russerne var stor. Poenget her er at Norge og Sovjet var allierte etter 22. juni 1941.

s. 80: her opererer man med begrepet «Hjemmestyrkene» som at dette var en organisasjon allerede høsten 1941. Det er en sammenblanding med det som høsten 1941 ble kalt «Det militære råd». Det var Det militære råd som ble anerkjent etter mye nøling i desember 1941. «Hjemmestyrkene» som organisatorisk betegnelse med stor H eksisterte først fra årsskiftet 1944/1945 og da under forkortelsen HS. Det er altså en fiksjon at «Hjemmestyrkene ble anerkjent som en forsvarsgren og underlagt Hæren fra november 1941», slik det står på denne siden. Vurderingen den gang gjaldt dessuten en liten, improvisert bevegelse, et selvbestaltet «råd», som først i slutten av 1942 hadde beynt å gro røtter og etablere seg som det Milorg vi kjenner senere.

s. 83: Krigsmedaljen post mortem ble altså gitt til HS-folk i ulike organisasjoner.

s. 88: Likvideringer. Andreas Aubert og Henrik Hop Henriksen («Buzzard») fikk utmerkelser, mens Osvald ikke fikk, selv om begge var for oppdrag fra Milorg.

s. 89–90: Det som  står her om kilder er ufullstendig og til dels uriktig. I virkeligheten finnes et stort kildemateriale fra nevnte depotinstitusjoner, som gir en mengde informasjon som kunne vært brukt. Konklusjonen her er imidlertid at det er ubrukelig.

s. 90: Note 351 gir eksempel på tendensiøs og insinuerende språkbruk. Borgersrud «argumenterer for», «mener» osv., mens opplysninger fra Merlien, Færøy med flere fra NHM og IFS er referert som fakta.

s. 90: Som anført i kommentarene til del 2, så var det kun Martin Hjelmen av de opprinnelige i Sabotasjeorganisasjonen som ikke «deltok etter at Norge ble med i krigen», og det var fordi han ble arrestert av svensk politi før 9. april, utlevert til Gestapo og senere henrettet i Tyskland. Det er ikke dekning for denne utlegningen i den anførte teksten i min doktoravhandling, som anført i note 352.

s. 91: Formuleringen om at Wollweber «ledet et væpnet kupp ... og innsatte seg selv som leder» av det tyske kommunistpartiet er tøvete og ble påtalt i kommentarene til del 2. Det var for det første ikke snakk om «væpnet kupp» og for det andre var dette snakk om den svake og nokså betydningsløse partigruppen i Breslau, Schleslien, ikke kommunistpartiet sentralt, slik det må forstås her. Slik sett var det ikke noen stor affære. Det finnes ikke dekning for utlegningen i min doktoravhandling, som anført i note 355. Det er tendensiøst at utvalget har erstattet «fysisk» makt, med «væpnet kupp», men det kan ikke være tilfeldig når denne unøyaktigheten allerede er påpekt. Ser man nærmere på note 355, så ser man også at sitatet som tilskrives meg, har anførselstegn som start, men ikke som slutt, og det avsluttes med en hakeparentes hvor det er innført en tekst som her må forstås som min. Det stemmer ikke. Setningen er skrevet inn av utvalget, og her hevder de at Sunde gjennomførte «den væpnede aksjonen» som avsatte Furubotn og innsatte Løvlien som ny partileder, som at det er jeg som har skrevet dette. Ikke noe av dette er imidlertid korrekt. Jeg har ikke skrevet det, det er ikke dokumentert at det var «væpnet aksjon» og Sunde avsatte ikke Furubotn.

s. 91: Minst 22 skip ble rammet vet man med «sikkerhet».

s. 92: Kommunistene «ønsket det samme i Norge», altså sovjetisk erobring (som i Finland). Dette er det ingen dekning for.

s. 92: Sabotasjen i Finland bak de finske linjene hadde som formål å hindre britiske materialtransporter, i en situasjon der britene ønsket å utvide finnens kamp mot Sovjet ved å blande seg inn militært, bl.a. ved å forberede den store invasjonsplanen som ble avblåst 12. mars 1940. Hvis britene hadde lyktes med sine planer og invadert Norden, ville faren for krig mellom Norge og Storbritannia vært overhengende. Slik sett er framstillingen til utvalget tendensiøs og løsrevet.

s. 93: Kretsen mente ikke at væpnet kamp skulle komme senere. De var prinsipielle motstandere av enhver militær motstand, jfr. den veldokumenterte «partisanstriden».

s. 96: Dommen ble også kritisert i et skriv fra den militære etterretningstjenesten, som utvalget har fått kopi av. Det framstår derfor som at det kun er «Sundes støttespillere» som var skeptiske til dommen. Det stemmer altså ikke. Det høyst borgerlige Dagbladet skrev f.eks. også svært kritisk mot dommen, samt flere andre aviser.

s. 107: Her bruker man «agent» om Sunde i et avsnitt der det nevnes som en innvending mot sabotørene at de innstilte virksomheten mot tyskerne i paktperioden. Det kan selvfølgelig oppfattes som en innvending. Men hvem andre var det som drev aktiv kamp mot tyskerne i denne perioden? En slik innvending må jo da ramme alle andre, og ganske spesielt de som faktisk var NS-medlemmer i denne perioden og gjennom det hjalp fram nazismen i Norge (som Haakon Kyllingmark, Jens Henrik Nordlie, Johan Martin Holst m. fl.), og som senere ble høyt dekorert. Det at utvalget ikke har dette med seg, viser at de leter etter argumenter mot Sunde og sabotørene ut fra en mer grunnleggende motivasjon enn den som framkommer eksplisitt.

s. 107: «Osvald-gruppen styrt» fra Moskva. Jo, men med de begrensningene som hører med gjennom kun 4–5 kontakter under hele krigen. Det var åpenbart Sunde som «styrte» virksomheten fra hjemlig grunn for alle praktiske formål. Kp. L ble på en helt annen detaljert måte styrt av SOE, altså av britiske militære overordnede, utenfra. Et vell av dokumenter i SOEs arkiv viser dette med all tydelighet.

s. 108: Her argumenterer utvalget mot nye dekorasjoner særlig til kommunister ut fra rulleførende og kommanderende militære myndigheters strenge krav til rapportdokumentasjon den gang. De stiller seg ikke spørsmål om annen type dokumentasjon som forskingen har frambrakt idag, gjør at man bør stille spørsmålet noe annerledes for en annen type virksomhet utført innen andre rammer, slik den illegale virksomheten i virkeligheten var. Premissene i resonnementet er at vi idag må håndtere spørsmålet i tråd med hvordan det ble håndtert den gang, og da er konklusjonen klar. Det blir en runddans i argumentasjonen, hvor premiss og konklusjon biter hverandre i halen. Hele utgangspunktet for nedsettingen av utvalget var at spørsmålet kom i et nytt lys da Forsvaret gjenopptok utdelingene av krigstidsdekorasjonen i 2009. Dermed kom urettproblematikken i nytt lys, hvilket framtvang etableringen av dette arbeidet.

Resonnementet fortsetter nedover på siden, men denne gang ut fra likhetsperspektivet. Hvis ikke alt kan bli likebehandlet, så må man la det ligge. Hvis ikke full rettferdighet kan oppnås, så må man ikke forsøke å rette opp noe. Hvis ikke dette kan gjøres en gang for alle nå, så må man la det ligge for all framtid. Dette er en fundamentalistisk type argumentasjon som strider med hele grunntaken og mandatet for utvalget, hvilket vil komme til syne mer og mer etter som samfunnet utvikler seg videre. Tvert i mot, må man søke å legge grunnen til rette for at disse gamle historiske urettene kan bøtes på slik det kan være mulig nå, og videre i framtida. Dette vil være en prosess videre. Det kan vel neppe være moralsk forsvarlig å hevde at konkret historisk urett som rammer den og den identifiserbare person, ikke kan bøtes på, fordi all historisk urett ikke kan bøtes på.

Nederst på siden slåes det fast at likebehandling i krav om dokumentasjon gjelder alle, uavhengig av «politisk farge på kandidaten». At dette åpenbart ikke har vært tilfellet, vises i problematikken rundt krigsmedaljen post mortem. Den skulle gis til alle som ga sitt liv i kampen. Men den har altså – med noen ytterst få unntak – ikke vært gitt til kommunister som ga sitt liv i kampen. Og dokumentasjonen, som f.eks. foreligger i Våre falne-arkivet, er overmåte tydelig. De drev ulike former for motstandsarbeid og ble faktisk drept. Men ble ikke dekorert. Hvorfor? Mangel på dokumentasjon? Her er det vikarierende motiver og det er nesten utrolig at utvalget ikke ser det.

s. 110: Beslutningen fra HS' råd i 1946 er «gyldig selv om man ikke stiller seg bak den». En slik påstand kan umulig gjelde for kommunistene, som verken var representert, spurt om råd eller konsultert om de var enige etterpå. Dette siste tilsier at det heller ikke var relevant å henvende seg til dem.

Nederst på siden: «Det lar seg ikke gjøre å tilfredsstille dokumentasjonskravet og samtidig behandle alle likt. Historikerprosjektet mener derfor at denne typen kommunistiske motstandsgrupper er behandlet på lik linje med andre representanter for Milorg.» Legg merke til ordet «andre» her, som impliserer at også kommunistene var med i Milorg. Det stemmer ikke. Denne selvpålagte beslutningen fra HS' råd i 1946 kan umulig gjelde for kommunistene. Ellers er resonnementet i hele avsnittet at likebehandling forutsetter det dokumentasjonskravet Forsvaret selv hadde for eget personell. Men hvem har etablert denne premissen? Endringen av statuttene for Krigskorset var nettopp motivert av behovet for å dekorere annet personell («sivile»), som hørte til andre institusjoner og organisasjoner enn Forsvaret, og som ikke hadde slike krav. Det er som å si at man skal male huset, men ikke med maling. For å repetere: Man har startet med å bruke Krigskorset i 2010 og dermed fanger bordet; også for Andre verdenskrig.

s. 111: Det lange sitatet nederst på siden er skrevet i mine kommentarer til del 2, i et forsøk på å tilbakevise den urimelige formuleringen i del 2 om at Sabotasjeorganisasjonen drev en folkerettsstridig terrorvirksomhet. Her har man tatt ut de setningene om «terror» som sitatet argumenterer mot, slik at leserne blir uvisse om hvorfor dette er formulert slik og ikke minst hvorfor man har tatt det inn i teksten her. Det er svært uryddig.

s. 113–114: Utvalget har flere steder sugd til seg trenden med å snakke om kampen mot «totalitær ideologi»,  «totalitære regimer», «ettpartistat» osv. slik som de her også henviser til Hanna Arendt, Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen m.fl. Det er selvfølgelig helt legitimt, så lenge formålet ikke er å unngå å plassere bjella på katten: at det dreier seg om kampen mot nazismen. På s. 113 håndteres dette motsigelsesfylt. Det var nazifiseringen og overgrepene som kom som ledd i innføring av nazistiske organisasjonsprinsipper, ikke «totalitær» ideologi, som trigget sivil motstand.

s. 118: Her snakker man om protester mot statsakten på Akershus og domprost Fjellbu, uten å nevne at Sabotasjeorganisasjonen iverksatte to av sine spektakulære sprengninger (Øst- og Vestbanen) nettopp mot «statsakten».

s. 123, note 466: Konklusjonen i noteteksten er formet som en utidig polemikk mot Synne Corell, isteden for å kommentere de muligheter som den israelske utmerkelsen indikerer er til stede.

s. 124: Inskudd om den illegale presse fra Store norske leksikon, med kilde fra Norsk krigsleksikon 1940–1945. Artikkelen er signert Guri Hjeltnes. Jeg tror disse opplysningene er ufullstendige. Det var nok atskillig flere aviser.

s. 126: Her skriver utvalget at ingen er tjent med at man ved i forsøket på å rette gamle skjevheter oppretter nye. Dette resonnementet, som gang på gang brukes i rapporten som begrunnelse for ikke å foreta noen nye dekorasjoner, er lite gjennomtenkt. Enhver tid definerer sine skjevheter. Det er ikke gitt noen å definere framtidas oppfatning av historiske skjevheter en gang for alle, slik utvalget stadig vekk prøver seg på. En slik «absolutisme» bryter vitenskapelig historisk tankegang på det mest elementære plan.

s. 127: En typisk formulering her når det gjelder forholdet mellom muligheter og vanskeligheter: «Dette (nye dekorasjoner) vil imidlertid føre til nye skjevheter. Vi kan aldri finne alle som man kan tenke seg kunne fortjent en påskjønnelse isolert sett.» Dette er jo egentlig en argumentasjon mot mandatet til utvalget.

s. 142: Her argumenteres det for at forskjellene i samarbeidet mellom nordmenn og henholdsvis britiske og sovjetiske tjenester er så store at de ikke kan sammenliknes. Hva er da å sammenlikne? Ingen har vel hevdet at dette er identiske forhold. Det som imidlertid er klart, er at alle som var i SOE/SIS-systemet hadde undertegnet livsvarig taushetsløfte, at mange av dem fortsatte i britisk tjeneste etter krigen og at det folkerettslige forholdet til Sovjet først endret seg ved Norges inntreden i NATO i 1949. Slik sett er det folkerettslige likheter som må ha betydning for folkerettslige handlinger, som dekorasjoner jo er. Historikerutvalget må gjerne være uenige i at slike undertegnede løfter kan sammenliknes, men det forandrer ikke på at disse taushetsløftene ble gitt. På tross av at SIS ikke har åpnet sine arkiver og at dokumentasjonen derfra ikke er tilgjengelig, har 12 SIS-agenter fått 13 krigskors, partisanene ingen, SOE-agentene 55, Osvald-folkene ingen. Sakens hovedpoeng er at nordmenn som tjente i allierte staters militære formasjoner bør likebehandles, ikke at disse tjenestene foregikk under identiske forhold eller at deres relasjoner til den norske regjering var identiske. Utvalget svarer således ikke på vår prinsipielle argumentasjon om at alle nordmenn i allierte staters tjeneste bør behandles likt. Deres betraktninger om at forholdet mellom de allierte statene ikke var identiske er som å slå inn åpne dører.

s. 166: Her framstilles det som at kommunistene aksepterte Hjemmestyrkenes råds innstilling fra 1946. Det finnes ingen kilde som styrker det. Det er en slutning.

s. 172: Setningen «Det er neppe mulig å gjøre dette (finne noen, men ikke alle-LaB) uten å skape nye skjevheter.» er betegnende for rapporten som helhet.

s. 174: Jeg har oversendt til utvalget en dokumenter fra Arbeiderbevegelsens arkiv («nøkkeldokument»), som ikke er nevnt her. Den svære dokumentsamlingen og intervjumaterialet som er i Peder Furubotns arkiv er ikke referert, heller ikke Haakon Lie og Ørnulf Egges arkiv. For Nasjonalbiblioteket og NA (Kew) er bare depotinstitusjonen oppført. Ingen av våre innsendte notater er anført i registeret. Ingen del av utvalgets korrespondanse er dokumentert her, verken brev, samtaler, intervjuer eller andre inn- og utspill. I det hele er denne oversikten overflatisk og uten system.

Oslo 1.9.16
Lars Borgersrud