Arvid Brynes bok Vi sloss for Norge om motstandsmannen Svein Blindheim og SS-mannen Bjørn Østring er underlig lesning. Her blir én som satte sitt liv inn i kamp for frihet og demokrati likestilt med én av landets mest sentrale forkjempere for det nazistiske barbariet – med alt det medførte. Han var også krigshelt, kan vi lese. For han sloss for det han trodde på.
Det er ikke liten kontrast mellom de to fortellingene. Mens Blindheim fremstår som reflektert og selvkritisk, erklærer Østring at han ikke har endret oppfatning av noe som helst. Han er fortsatt «nasjonalsosialist». Hans beundring for Quisling er uendret. Fortsatt ønsker han å reise armen til Hitler-hilsen, forteller han. Jødeutryddelsen hadde han ikke kjennskap til, hverken hjemme eller ute, som SS-mann på fronten.
Her er mye å kommentere når det gjelder Østrings troverdighet. Av plasshensyn begrenser jeg meg til ett eksempel: Hva han forteller om sin rolle under felttoget i 1940, og hva kildene viser at han gjorde.
Han forteller at han var mobilisert til nøytralitetsvakt 1. april, og at kaoset som oppsto 9. april førte til at han mistet kontakt med sin avdeling uten helt å forstå hva som skjedde. Hans versjon er at det «teknisk» sett kunne forstås som desertering. Men hva var det som skjedde?
Kildene viser at korporal Østring i bataljon Hans Løken av IR 5, natten til 10. april hadde fått ansvaret for vaktholdet ved en bro nord for Oslo, mens hans avdeling holdt leir der. I mørket forsvant han fra avdelingen og dukket først opp igjen på morgensiden. Da ble han arrestert for å ha forlatt sin post. Under den fortsatte marsjen nordover mot Eidsvoll om morgenen, ble han tatt inn i avdelingen igjen. Så fikk han vite om Quislings statskupp. Forbipasserende NS-folk fortalte at Hirden skulle mobiliseres i Oslo. Dermed forlot han avdelingen for annen gang og dro sammen med en partikamerat til Oslo.
Vel fremme i NS-hovedkvarteret i Rådhusgaten skrev de to en utførlig etterretningsrapport om de norske militære stillingene i traktene ved Eidsvoll, stilet til Quisling. I detalj gjorde han rede for hvordan 2. bataljon av IR 6 og 4. gardekompani var utplassert, hvor sterke stillingene var, hvilke broer som var sperret og hvordan, at broene nordover langs Mjøsas vestside var sprengt og at broene på Hurdalsveien over til Toten var ødelagt. Han rapporterte også nøyaktig hvor hovedkvarteret til divisjonssjefen, general Hvinden Haug, var forlagt, og at området sør for Dal stasjon var helt fritt for norske militære.
Sin egen sympati i situasjonen illustrerte han ved å hevde at den tyske busskolonnen som returnerte fra Midtskogen hadde blitt møtt med vifting og glede av norske soldater, da de ble sluppet gjennom de norske linjene.
General Hvinden Haug bekreftet etter krigen de militære opplysningene i rapporten, uten å kjenne deres betydning for de tyske operasjonene som fulgte. Men faktum er at da general Engelbrecht noen dager etter 9. april sendte sine tropper ut av Oslo og nordover, så skjedde det først på Vormas østside. Alle de norske stillingene, som Østring hadde beskrevet så inngående ved Eidsvoll, ble truet i ryggen. Dette førte til at Hvinden Haug måtte trekke styrkene over Minnesund og opp på Mjøsas østside.
Som befalingsmann var Østring klar over at det å gi militære opplysninger til fienden var forræderi, uansett om han likte regjeringen eller ikke. Var det for å forsvare Norge, som han hevder at han gjorde, eller en handling fra en «krigshelt» som «kjempet for Norge» som Bryne skriver? Den eneste hentydning i boka er en underlig bisetning av Bryne om en «rapport», som «ettertiden» har vist at var «uten interesse».
Det forteller det meste om hvor mye man kan ta på alvor Østrings åpenhet og ærlighet. Om han skrev rapporten for at opplysningene skulle komme til tyskerne, vet bare han selv. Men at de kom dit er bortenfor all tvil. Rapporten er gjenfunnet i tysk oversettelse i arkivet til divisjon Engelbrecht. Dette er bare ett eksempel fra Østrings fortelling. Er det brutalt å minne en gammel mann om slike kjensgjerninger? I så fall er det Brynes ansvar, som ikke har gjort hjemmeleksen sin.