Kuppet av Saborg-prosjektet

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 24. februar 2014


Direktør ved Museum Vest Stig Stark-Johansen har i Klassekampen 17. februar en versjon av striden om Saborg-prosjektet som det er vanskelig å kjenne seg igjen i. Mens saken egentlig handler om at Museum Vest har forsøkt å kuppe Saborg-prosjektet, vrir han det til at alt skyldes min opptreden på et møte han selv ikke var til stede på. Ingenting om bakgrunnen for konflikten. Da er det befriende når Ole-Jacob Abraham 20. februar smeller til med at jo da, Borgersrud må ut av prosjektet fordi han «tåler ikke å bli motsagt».

Det er kanskje ikke så lett å forstå hva som skjedde 12. november. Det finnes imidlertid et svært detaljert referat, som alle i prosjektgruppen har mottatt, uten merknader. I henhold til det var det en diskusjon om manus som utløste konflikten. Fra tidligere var det bestemt at jeg skulle skrive første del, og Egil Christophersen den siste. Så døde dessverre Christophersen. Jeg foreslo at Abraham skulle overta hans del. Christophersen var en erfaren historiker, og det var ingen grunn til å anta at det kunne bli problemer. Med Abraham ble det annerledes.

Forutsetningen for en felles bok er selvfølgelig at tekstene blir samordnet kronologisk og tematisk, og ikke forholder seg svært ulikt til felles vitenskapelig standard, etikk og personvern. Dette er særlig viktig når vi skriver om krigen. Men Abraham kalte det for «innblanding» og leverte manus om ting som for lengst var introdusert i min del av boken, som om min del ikke fantes. Han skrev til og med om ett av mine kapitler.

Dermed oppsto et problem: Var det en sammenhengende historisk framstilling vi skulle lage, som prosjektbeskrivelsen har lovet til bidragsytere og informanter, eller en bok i strid med seg selv? I Abrahams verden er dette å kreve å endre hans manus «etter eget lune»! Det som er sant, er at jeg ba om at alle måtte ha rett til å påvirke alle tekstutkast slik at det ble en samlet bok.

Ut fra dette lanserte så Abraham mistillit til meg som prosjektleder og angrep meg som historiker, for ikke å behandlet disse motstandsfolkene som «terrorister» og så videre. Det er jo interessant at han i Klassekampen utdyper at aksjonene til Wollwebers antifascister var «folkerettsstridige» og at disse antifascistene var «NKVD-agenter». Men at det de kjempet mot, Hitlernazismen, var «folkerettsstridig», nevner han ikke. Og så kommer han med at sovjeterne som organiserte denne motstanden (NKVD) var like ille som Gestapo. Det ikke er plass for å skildre utviklingen av dette «agentnettet» i «Borgersruds forenklede verdensbilde og ensidige historiefaglige perspektiv», skriver han videre. Det eneste som mangler her er jo at kommunistene også var folkerettstridige (for de var jo tilhengere av revolusjon). De som kjempet mot fascismen i Spania var jo også forbrytere og så videre. Dette er slett ikke nye synspunkter. Det er slike synspunkter som i alle år har gjort at Saborgs historie ble fortiet, og som Saborg-prosjektet ble startet for å endre. Denne problematikken er inngående gjort rede for i prosjektbeskrivelsen.

På slutten av sitt innlegg skriver Abraham at jeg, etter å ha innhentet dokumenter fra POTs arkiv «på grunn av private, taktisk hensyn» ikke klarte «å ta en avgjørelse om sensitive opplysninger som kom fram i dette materialet». Det er en underlig, insinuerende formulering. Kan det være at jeg som prosjektleder må stille krav til vitenskapelig metode, kildekritikk og analyse, som Abraham er uenig i? Saken er nemlig at vi tilbake til 2012, har hatt diskusjoner hvor Abraham har vist at han var fristet til lettbente slutninger med lange avskrifter av Gestapo-avhør i sine tekster.

Min oppfatning er at torturavhør, og generelt politikilder, må behandles spesielt kritisk. Slike avhør er kun kilder til avhørssituasjonen. Men slikt frister til journalistiske oppslag og avsløringer. Som prosjektleder har det vært min lodd å påse at vi holder vitenskapelig standard, at vi skal innhente kilder fra alle hold og at vi skal forholde oss til personvernsbestemmelsene. Jeg hadde faktisk laget et notat på 27 sider bare om Abrahams kildebruk i hans siste kapitler til møtet. Men så langt kom vi ikke, før han lanserte sin aksjon.

Det hører med til bildet av møtet at Abraham til slutt erklærte at han ikke hadde noen tillit til meg, og at han ønsket å skrive boken alene. Det var etter dette og ytterligere personkarakteristikker at jeg forlot møtet.

Siden dette har Museum Vest ryddet unna enhver tvil om at de har stilt seg bak Abrahams aksjon om å overta prosjektet. For å rettferdiggjøre forsøker de å bevise at prosjektet er «deres». Men alle som var til stede 12. november vet at uten meg hadde prosjektet ikke eksistert i det hele tatt.

Å beklage at jeg hadde forlatt møtet 12. november var et fånyttes forsøk på å strekke ut en hånd for å få prosjektet på skinner igjen. Stark-Johansen erklærte at han var ny prosjektleder og beholdt 200.000 kroner av midlene fra Trond Mohn for å lønne Abraham til å skrive boken ferdig. Abraham har i så fall oppnådd det han startet 12. november.

Etter at Museum Vest på denne måten har forsøkt å kuppe prosjektet, har vi som er igjen måttet finne en ny administrativ samarbeidspartner. Professor Terje Halvorsen har også sagt ja til å gå inn i referansegruppen. Vi har inngått avtale med LO i Bergen, og får juridisk hjelp av Fagforbundet. Vi krever tilbake prosjektets midler, eiendeler, kildemateriale og intervjuer, samt prosjektets arkiv.

Dette betyr at hvis Stark-Johansen ønsker å la sin ansatte Abraham skrive bok om Saborg, så må han lage sitt eget prosjekt. Han kan ikke bare overta mitt og lønne sin ansatte for våre penger. Det betyr at han må skaffe egne midler, finne en ansvarlig prosjektleder med forskerkompetanse, lage egen prosjektbeskrivelse, eget arkiv, henvende seg på nytt til informanter som har latt seg intervjue under mitt ansvar, og garantere med eget ansvar for bruk av kilder fra offentlige arkiver.