Legg ned «Forsvarets universitet»

av Lars Borgersrud

Publisert i Dagsavisen 10. juni 2004


Lars Borgersrud svarer her på Rolf Hobsons beskyldninger om hans og andre norske forskeres manglende internasjonale perspektiv (Dagsavisen 3. mai).

Rolf Hobson fra Forsvarets Institutt for forsvarsstudier (IFS) tok 3. mai meg og Tore Pryser i skole for manglende internasjonale perspektiver i våre historiske arbeider, og vil oppdatere oss med 5.000 sider litteratur.

Han hevder at andre enn IFS har ansvar for at det først og fremst er «etnisk-norske offergrupper» som har fått oppmerksomhet. Men omgår f. eks. den manglende interessen fra IFS/Hjemmefrontsmuseet (HMU) for de «etnisk-norske» kommunistenes motstand, som tok de tyngste tapene, sammen med jødene. Det bør være enighet om at enkeltforskere ikke har samme mulighet for prioriteringer som offentlige forskningsinstitusjoner, hvor noen av landets tunge historikere som Nils Ørvik, Sverre Steen, Magne Skodvin og Olav Riste, har trukket opp linjene i samarbeid med IFS/HMU.

Hobson skyver ansvaret vekk fra IFS og prøver å få oss til å tro at hans egne forskningskontakter og litteraturlesing har vært representative for IFS-kollegene. En ting er at litteratur er viktig. Men uten den tunge ervervingen av kildekunnskaper vil litteraturen bare reprodusere gamle forestillinger. At «internasjonale perspektiver ikke har satt spor» hos Pryser og meg er lite treffende. Bare se på Prysers store arbeid om Abwehr, Hitlers hemmelige agenter (2001), min doktoravhandling Nødvendig innsats (1997) og Fiendebilde Wollweber (2001), alle basert på omfattende internasjonale kilder.

De siste handler om den praktisk talt ubeskrevne sovjetiskledede sabotasjevirksomheten i Norge, Danmark og andre land, som startet så tidlig som i 1936.

Sannheten er at Forsvaret, med sine forskere og store ressurser, har skapt fortellingen om sin egen historie. Når dette blir tatt opp som et faglig og demokratisk problem, angriper han med at det er «å sverte andre forskningsmiljøer». Han har gjennom sitt (og Tom Kristiansens) bidrag i Norsk forsvarshistorie, gitt et illustrerende eksempel på hvordan IFS fungerer og hvordan han selv forholder seg til forskningsfronten. Kritisk forskning, som Nils Ivar Agøys Militæretaten og "den indre fiende" fra 1905 til 1940 eller min Konspirasjon og kapitulasjon (2000) er ukommentert. I stedet bygger Hobson på de faglige perspektivene til to fra Nils Ørviks Sikkerhetspolitikken 1920–39 (1960) og Jakob Sverdrups bind i serien Norsk utenrikspolitisk historie (1997), begge fra hans eget miljø.

Hvis Hobson skal tas på alvor med å være kritisk til den «nasjonal-liberale» tradisjonen, må han starte med å si egen institusjon. Hva er mer nærsynt enn de store publikasjonene Norge i krig og Norges sjøkrig fra 1950–60-tallet og mer nasjonsbyggende enn Bjørn Christophersens Forsvarets rolle i Norges historie (1965) eller Forsvaret fra leidang til totalforsvar (1999)? Her kunne vi gjøre listen svært lang. Hobson later som om ikke noe av dette er skrevet. Vi kan bare merke oss at han forholder seg taus til Svein Blindheims kritikk, selve utgangspunktet for debatten.

Internasjonale perspektiver har for så vidt vært til stede i IFS/HMU, men det har vært som premissleverandør for norsk-vestalliert alliansepolitikk. I andre sammenhenger er IFS stolt over det. Det viser f.eks. Hobsons kollega og sjef, Rolf Tamnes i Aftenposten 18.03.2001, hvor vi kan lese at IFS er «Forsvarets eget lille universitet». Tamnes presenteres som aktør for å forandre Forsvaret: «Vi», uttaler han ifølge referatet, «fjerner ikke Forsvaret, men snur profilen.» «Vi» ønsker et mer profesjonelt og slagkraftig forsvar for «krisehåndtering», kan vi lese. Tamnes er intern aktør samtidig som han krever å være uavhengig forsker om Forsvaret. Det er den samme sammenblandingen av rollene som har preget HMU, hvor krigsveteraner fra en del av motstandsmiljøet, med nær tilknytning til Forsvaret, har hatt en hånd på rattet i forskningen i alle år.

Under tidligere betegnelser («Den krigshistoriske avdeling», «Forsvarets krigshistoriske avdeling», «Forsvarshistorisk forskningssenter»), under ledelse av Bjørn Christophersen, Tamnes og før ham bl.a. Olav Riste, har formålet med IFS vært å tjene Forsvaret. Eller som Tamnes opplyser til Andenæs: «Et akademisk forskningsmiljø som samtidig er en del av Forsvaret.» Det samme gjelder HMU. Dette bør institusjonenes forskerne forholde seg ærlige til, i stedet for å konstruere merkverdigheter. Det er uten betydning her hvilken tematisk og kronologisk arbeidsdeling som eksisterer mellom IFS/HMU, ettersom de begge er en del av Forsvaret og samarbeidet mellom begges forskere har vært tett.

Sakens kjerne er at disse institusjonene er en del av det Forsvaret som også er objektet for deres forskning. Typisk er at når det i disse dager skal besettes forskerstilling i IFS, skjer det kun ved intern utlysing i Forsvaret. I enhver annen forskningssammenheng er det enighet om at slikt er uheldig.

Det er på tide at IFS/HMU forstår at andre verdenskrig og den kalde krigen for lengst er over og at forskningsfokus flyttes.

Tiden er overmoden til å se nærmere på hvilken rolle dette militærhistoriske kombinatet har spilt. Liksom HMU bør overlate sine viktige offentlige kilder fra krigen til Riksarkivet, bør disse institusjonene gjøre sine organisasjonsarkiver tilgjengelige for uavhengig forskning.

IFS bør legges ned og HMU bør holde seg til museumsvirksomhet.

Deretter bør Forsvaret bli instruert til å holde seg til sine oppgaver og overlate forskningen til forskningsinstitusjonene.


Tidligere innlegg i debatten: Nils Ivar Agøy: «Konspirasjoner, kritikk og kunnskap i norsk forsvarshistorie» (Dagsavisen 3. juni)