I mitt svar til Olav Rovde i Klassekampen 21. januar peker jeg på at opptakten til vinterkrigen mellom Sovjet og Finland 1939–40 lå i de sovjetisk-finske forhandlingene i 1938, og ikke som Rovde skriver 18. januar, bare i den tysk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen fra 1939. Mitt poeng er å understreke kontinuiteten i sovjetisk politikk på dette punktet. Når han 1. februar avfeier henvisninger til arbeider hvor dette er beskrevet med at det er «mykje stoff som skal tene til å legitimere dette åtaket», så stusser jeg. Er å forstå det samme som å legitimere?
Når Rovde videre gjør et stort poeng av at det sovjetiske angrepet var «eit flagrant brot på folkeretten», så har han selvfølgelig rett. Men det var også München-forliket, da Storbritannia og Frankrike ga Tsjekkoslovakia til Hitler og gjennom det i praksis utraderte Folkeforbundet og enhver mulighet for en kollektiv sikkerhetsavtale mot Hitler. Etableringen av en slik allianse mot Hitler hadde vært hovedlinjen i sovjetisk utenrikspolitikk siden Hitler tok makten. Fra sovjetisk synspunkt klargjorde München-forliket at vestmaktene like så godt kunne alliere seg med Tyskland som mot.
Spørsmålet er om ikke Rovde gjør forspillet til storkrigens utbrudd for endimensjonalt og rettlinjet. Like lite som vi kan forstå den tyske seieren i stormaktenes kappløp om Norge ut fra snevre norske eller norsk-tyske forhold den nærmeste tiden før 9. april, kan vi forstå vinterkrigen ut fra finske eller finsk-sovjetiske forhold høsten 1939. Sovjetisk politikk var styrt av formodningen om at Finland valgte Storbritannia, Frankrike og Tyskland framfor Sovjet, i en situasjon da en britisk-fransk militær inngripen på finsk side ikke var urealistisk. Det kan vel ikke være tvil om at vestmaktenes oppmuntring og lovnader om all mulig hjelp gjorde et mektig inntrykk på finsk opinion.
Under vinterkrigen støttet også vestmaktene med det de kunne få fram på jernbanenettet gjennom Norge og Sverige. Trafikken av kamuflert gods fra Bergen ble så stor at NSB måtte leie lokomotiver i Sverige. Tyskland, derimot, kom i en vanskelig stilling. De ble tvunget til å føre en tosidig politikk overfor Finland: På den ene siden kunne de ikke åpent gripe inn på finsk side og måtte stoppe offisiell militær hjelp. På den andre side hadde de ingen intensjoner om å la landet i stikken og måtte sørge for forsyninger for å hindre sammenbrudd. Midt under krigen fornyet de handelsavtalen med Finland og tok opp igjen skipsanløp til finske havner.
Men krigsleveranser måtte gå via skjulte kanaler. Omstendighetene rundt den uoffisielle, men omfattende tyske militærhjelpen til Finland via Sverige framgår blant annet gjennom den nitide rapportering som daværende militærattaché, senere forsvarssjef Wilhelm Hansteen bedrev fra Helsingfors, med blant annet svenske, tyske og finske kilder. Hansteens rapporter foreligger i Generalstabens og UDs arkiver i Riksarkivet og er forlengst presentert for norsk publikum (L. Borgersrud: «Nøytralitet i endring: Den profinske politikk 1939 –40», Internasjonal politikk 3/1996.)
«Hitler ønsker å styrke Finlands forsvar,» rapporterte Hansteen til Koht 18.1.40, etter at han hadde påpekt at Göring i forbindelse med leveranser av tysk krigsmateriell til Sverige, spesielt hadde anmodet at materiellet skulle gå videre til Finland. På tross av offisielt forbud mot å la det gå videre til «et tredjeland». Systemet var at tyskerne fylte de svenske mobiliseringslagrene med utstyr og ammunisjon, mens finnene tømte dem.
Den 4.2. skrev Hansteen at «av 3 skudd fra artilleriet i de finske styrker som har vært fyrt i den senere tid har de 2 vært svenske. Denne erstatningstilførsel fra Tyskland vil komme til å opphøre hvis Sverige går offisielt inn i krigen.» Også Norge sendte våpen – blant annet kanoner – og ammunisjon i etter norske forhold betydelige mengder. Vi fikk ikke noe av det tilbake under vår egen krig, tross bønner om det. Dag Skogheims opplysning 2. februar om at noen finske soldater ga bort coltammunisjon, må nok dessverre ha vært et sjeldent unntak.
Rovde skriver at det var tysk politikk som indirekte la grunnlaget for det sovjetiske angrepet gjennom ikke-angrepsavtalen. På en måte har han rett i det, men det blir likevel for lettvint. Tyskland hadde ikke-angrepsavtaler med alle stormaktene og alle naboland (den eneste de ikke hadde med før 1939 var Sovjet). Slike avtaler i seg selv betydde likevel ingenting for tysk realpolitikk. Ingen kunne mistenke Hitler for å ønske noe sovjetisk angrep på Finland. Det var langt mer realistisk å anta at det kunne være slike ønsker i Storbritannia og Frankrike. Vi vet også at de to landene kort tid senere satte i gang å forberede en unnsetningseksepedisjon til Finland gjennom Norge og Sverige. En slik invasjon, som med stor sikkerhet ville brakt vestmaktene i krig med Sovjet og forsert et tysk angrep mot Norge, ble umuliggjort av freden i Moskva 12. mars.
Finnene var da blitt et heltmodig og tragisk slaktoffer i forspillet til krigen. Tragisk fordi det kanskje kunne vært unngått hvis Storbritannia og Frankrike ikke hadde gått bak Sovjets rygg i München i 1938 og torpedert det eneste som kunne sikret både det og Europa: en kollektiv, militær sikkerhetsallianse mot Hitler. Men det som er sikkert er at da Sovjet iverksatte sine sikkerhetsbehov på egen hånd, så skjedde det uten illusjoner om hva storkrigen hadde i vente.