Norges Hjemmefrontmuseums direktør Arnfinn Moland skriver i Dagsavisen 26. mars at museet har støttet og hjulpet en rekke som har skrevet om Osvald-organisasjonen og for så vidt om kommunistene, og at påstandene om neglisjering av denne delen av motstanden «faller fra hverandre om man går til kildene». Det er helt riktig at en rekke personer med interesse for slike temaer har henvendt seg til museet. Men det er ikke på grunn av museets egenaktivitet eller «støtte». Det er fordi museet blant sitt arkivmateriale, også huser en lang rekke statlige arkiver som historikerne er avhengige av. De kom fra den militære etterretningstjenesten på 1970-tallet.
Det dreier seg blant annet om arkiver etter tyske konsulater i Norge før krigen, tyske militære rapporter fra okkupasjonstiden, det tyske Rikskommissariatet, fra Forsvaret i London og fra militærkontorene i den norske legasjon i Stockholm, fra Milorg og etterretningstjenesten, fra landssvikoppgjøret og krigsforbryteroppgjøret og mye annet. Dette er offentlige papirer som Forsvaret etter norsk lov skulle ha avlevert til Riksarkivet og som forskerne venter å finne der.
Museet har hevdet at de har hatt en muntlig hjemmel for å ha disse arkivene, men har aldri kunnet dokumentere dette. Fordi museet selv er del av Forsvaret, har Riksarkivet måttet avfinne seg med situasjonen. Først i 2007 ble det satt opp et dokument som gir museet midlertidig rett til å oppbevare papirene.
Hjemmefrontmuseet er preget av aktivitetene til enkelte krigsveteraner som har sterke meninger om hva som var riktig og hva som var feil form for motstandskamp under krigen. De preger utgivelser, utstilling og formidling. Man kan undre seg over at dette kan være Forsvarets oppgave i dag.
Jeg vil be Justisdepartementets lovavdeling om å ta de nødvendige skritt til å instruere Forsvaret om at dette arkivmaterialet blir overlevert Riksarkivet i tråd med arkivloven og avleveringsplikten.