Mot nytenkning?

av Lars Borgersrud

Publisert i Dagsavisen 31. desember 2008


Tida for en offentlig godkjent historiefortelling er trolig forbi, i motsetning til i Haakon Lies og Jens Christian Hauges velmaktsdager, da man truet kritikere med stillingsinngrep, inndragning av bøker og svartelisting.

Erland Frisvold avfyrer i Dagsavisen 24. desember en salve mot akademisk nytenkning om krigen. Han mener den er overflatisk, «ytterst selektiv» i kildebruk og politisk styrt. Særlig er han indignert over undertegnedes bidrag, som etter hans syn har røtter i «den sovjetiskkommunistiske versjon av vår samtidshistorie». Han hevder spesielt at han dokumenterer dette i et innlegg i Historisk tidsskrift (HT 3/2003).

Det han imidlertid ikke opplyser er at dette HT-innlegget, og ikke minst et brev han kort tid tidligere hadde skrevet til Universitetet i Oslo, var rettet mot min beskrivelse av kapitulasjonen i Trondheim 9. april 1940 i boka Konspirasjon og kapitulasjon (2000). Her inngikk også en opplysning om hans fars embetshandlinger som regimentssjef, som Frisvold sterkt mislikte. I brevet ba han om inngrep mot undertegnede. Han nevner heller ikke at innlegget ble inngående besvart, hvilket hvem som helst kan forvisse seg om (HT 4/2003). Det er lite redelig av Frisvold ikke å anføre denne private agendaen.

Enhver historiker ønsker debatt, men de færreste liker rene knep, som når Frisvold skriver at jeg har underslått NKP-avisenes artikler fra april 1940. Leserne kan lett forsikre seg om at det ikke er tilfelle ved å slå opp i bøker av meg der dette er omtalt (f.eks. Nødvendig innsats, 1997, s. 137). Videre som når han utlegger professor Ole Kristian Grimnes' syn på min doktoravhandling. Det kan leserne også forvisse seg om ved å slå opp i Historisk Tidsskrift (HT 1/1997, henholdsvis s. 121 og s. 125). Også i en annen, i og for seg uviktig detalj, som Frisvold forsøker å gjøre et poeng av, nemlig at avisen Arbeideren skiftet navn til Friheten i 1945, bommer han. Hvordan det virkelig forholder seg, kan man lese i Norsk krigsleksikon 1940–45 (henholdsvis på s. 25 og s. 121).

Jeg antar at utgangspunktet for Frisvolds innlegg er mine kommentarer i media i de siste dagene om Max Manus-filmen, hvor jeg har pekt på at det neppe kan stemme at Manus fikk sine nerveproblemer fordi han skulle ha drept en rekke russiske soldater under Vinterkrigen. Jeg hadde selvfølgelig ikke vært opptatt av dette hvis det ikke hadde vært et sentralt grep i filmen. Istedenfor å gå inn på hva som er korrekt eller ikke, smører Frisvold på med min påståtte «politisk sett formålstjenlige framstilling» i sterkt «sovjetbegeistrede politiske skrifter», ved å vise til bøker jeg skrev for 30 år siden om noe helt annet.

Jeg tror at det er bred enighet blant historikere om at fortellingen om krigen vil endre seg, skape nye nyanser og bringe nye perspektiver når forskningen også hos oss frigjøres fra den kalde krigens bånd, begrensninger og læreseter, slik som det nå skjer i Danmark og Sverige. Prosessen er allerede i gang og ingen kan hindre den. Det bør Frisvold og andre historieinteresserte ønske velkommen, istedenfor å henfalle til stempling av dem man er uenige med. Tiden for en offentlig godkjent historiefortelling er trolig forbi, i motsetning til i Haakon Lies og Jens Christian Hauges velmaktsdager, da man truet kritikere med stillingsinngrep, inndragning av bøker og svartelisting.