På lørdag mintes vi de som tok opp kampen 9. april 1940. Det skjedde på tross av uklare signaler fra den politiske og militære ledelsen og deres «stille mobilisering».
Kontrasten til hva som har skjedd i Ukraina siden 24. februar 2022, kunne ikke ha vært større. 9. april 1940 lot våre ubåter og marinefartøy stort sett være å avfyre sine våpen mot de tyske skipene som seilte forbi. Eller de gjorde det altfor seint.
Likevel ble det motstand i 8 uker. Det var en oberst på Oscarsborg som skjøt. Han gjorde det ikke på ordre, men på eget ansvar. Det var de frivillige i Sør-Norge som møtte opp på mobiliseringsstedene og forlangte å få våpen. De fikk aldri noen mobiliseringsordre. Ofte fikk de tvert imot ordre om å dra hjem av sine offiserer. Likevel møtte de – på tross av offiserer som ofte nærmest kaptes om å overgi seg og avgi æresord til fienden.
Den offisielle norske okkupasjonsforskningen under Forsvaret har brukt årtier og tusenvis av boksider på å forklare oss hvorfor det var umulig å stå imot overmakta i 1940. Vi var få små og svake, hadde for gamle våpen og ingen «allierte». De har temmelig samlet stått ved at uansett om Forsvaret hadde vært mobilisert, så ville det ikke ha gått. De vil selvfølgelig hevde at slike betraktninger er uhistoriske. Men kanskje kan Ukrainas eksempel likevel lokke fram en tanke om at våre forsvarsforskere burde ha vært mer opptatt av å synliggjøre de mulighetene som fantes den gang, enn av begrensningene? Kanskje viser Ukrainas eksempel at det er mulig for små og svake land å forsvare seg når den politiske viljen finnes?