Njølstads unge Hauge

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 16. oktober 2008


Det er all grunn til å være forsiktig når man blir bedt om å kommentere en bok som man ikke har fått anledning til å lese mer enn noen sider av. Mine svar på spørsmål fra Klassekampen om Njølstads Hauge-biografi kan forståes som mer negative enn det er grunnlag for. Så langt synes jeg tvert imot at Njølstad har gjort en god jobb.

Mitt syn på den unge Hauge kan utlegges slik: Mens den unge karrierejuristen Hauge frekventerte nazistatene Tyskland og Italia uten å registrere noe negativt, pågikk det faktisk en krig mot fascismen i Spania som ble avgjort av disse to statenes inngripen. Og mens Njølstad beskriver en reise i Tyskland i 1936 som ble kronet med «høydepunkt» i Berliner-olympiaden i 1936, pågikk det faktisk en idrettsboikott fra arbeideridretten, som avholdt en alternativ olympiade i den spanske republikken. Idrettsmannen Hauge kjente selvfølgelig til det.

Men Njølstad forteller oss ikke noe om hans standpunkt til slikt, kanskje fordi Hauge selv ikke har villet etterlate noen kilder om det? Vi får ikke vite. Men hva mente han om det? Burde ikke historikeren Njølstad reflektere over dette? Hva mente juristen som var opptatt av rettssikkerhetsspørsmål om jødelovene i Tyskland? Her kunne nok Njølstad tatt med leserne på mer refleksjon. Det var nemlig i arbeiderbevegelsen kampen mot nazismen og fascismen startet, og denne antifascismen ble av borgerskapet som Hauge manøvrerte seg fram i sett på med den aller største skepsis.

At Hauge selv tematiserte at kampen mot kommunismen var et førsterangs spørsmål, tyder hans valg av emne for doktorgrad på, nemlig at kommunismen egentlig var ulovlig og i strid med grunnloven. Det var det samme som nazijuristene J.B. Hjort og Hermann Harris Aall (ikke «Hermann Harris») arbeidet med og forsøkte å få gjennomslag for. Så kan man spørre seg om den senere Milorg-leder Hauges nærmest prinsippfaste motstand mot å alliere seg med kommunistene kan ha sine røtter her.