«NKP-kupp» i 1948?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 9. desember 2003


I anledning Roald Halvorsens innlegg i Klassekampen 4. november vil jeg gjerne få knytte noen kommentarer til det samme oppslaget i Klassekampen. Jeg kan godt forstå at Halvorsen ikke er helt fornøyd med det som kom på trykk, hvis han føler at han ikke er gjengitt korrekt. Hva journalisten, i dette tilfelle Torgny Hasås, mener om innholdet i saken, kan selvfølgelig verken Halvorsen eller jeg blande oss opp i. Men vi kan kreve at vårt eget syn kommer skikkelig fram. I mitt tilfelle ba jeg om rett til å godkjenne skriftlig det som kom på trykk av mine synspunkter, hvilket jeg fikk. Men etterpå ble teksten i Klassekampen likevel endret uten min autorisering. Jeg kritiserte dette i en epost til Hasås, men fant ikke da saken så viktig at det var nødvendig med en beriktigelse i avisa.

Siden saken nå er kommet opp ønsker jeg likevel å peke på hvilke uautoriserte endringer som ble gjort. I intervjuet står det at jeg skulle ha sagt at opplysningene i det aktuelle dokumentet stammet fra kretsen rundt J. Chr. Hauge. Det er ikke riktig. Det jeg uttalte (og skrev) var at de kunne stamme fra personer med tilgang på kretsen rundt J. Chr. Hauge. Det betyr i praksis forskjellen mellom Jens Lien og Wilhelm Evang. Dette er en viktig forskjell, for jeg tror ikke at en person som Evang kunne ha gitt så tøvete opplysninger. Evang drev den militære etterretning med et visst grep om vitenskapelige metoder og mente neppe at det var fare for NKP-kupp i 1948. Vi må over i miljøer, som for eksemplet rundt den halv-private forløperen til Stay-Behind, den såkalte Lien-Platou-gruppen, for å finne folk som trodde på slikt.

Den andre uautoriserte endringen gjaldt situasjonsbeskrivelsen generelt. I Klassekampen uttaler jeg meg tilsynelatende bare om kupp-scenario i Norge og Danmark i 1948. Men det er ikke helt presist. Det jeg uttalte meg om var spredninger av rykter om kupp i disse landene i tilknytning til rykter om sovjetisk angrep på Vest-Europa. Dette er også uttrykkelig den rammen jeg har behandlet dette i boka Fiendebilde Wollweber, der jeg gjengir ulike «avsløringer» av slike påståtte planer i avisene og i UDs korrespondanse, inklusive Evangs skepsis til en slik historie.

For å tydeliggjøre dette, kan jeg tilføye at det er vanskelig å finne tilgjengelige kilder som indikerer at norske sentralmyndigheter kan ha trodd at NKP kan ha planlagt eller vært i stand til «kupp». Derimot finnes det mengder av kilder om faren for internasjonal storkonflikt og hva myndighetene måtte gjøre med NKP i en slik situasjon, ut fra de krav som kunne komme fra britene og amerikanerne og deres klienter i Norge.