Oppenheimer – og Norge

av Lars Borgersrud

Kronikk i Klassekampen 8. august 2023


De som har sett filmen Oppenheimer har kanskje fått med seg at filmen to ganger kommer inn på forholdet til Norge? Men det er ikke så mye som fortelles. Det kan være av interesse å vite litt mer om dette.

I 1949 hadde formannen i Norges tekniske og naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) Robert Major bestilt 23 radioaktive jernbiter av isotopen 59Fe fra den amerikanske atomadministrasjonen AEC. En av disse bitene var til Gunnar Randers som var leder av fysikkavdelingen ved Forsvarets forskningsinstitt (FFI). Ikke mange er klar over at Randers på denne tida sto midt oppe i arbeidet med et norsk atomvåpenprosjekt og trengte hjelp til å prosjektere den første norske atomreaktoren. Det var viktig for ham å finne ut hvordan han kunne løse problemet med korrosjon i stålkonstruksjonen til reaktoren. I 1947 hadde AEC bestemt at USA kunne tillate salg av radioaktive isotoper til utlandet, men ikke til militære formål.

I USA var den kalde krigen i full gang. I mai 1949 slo New York Times opp at AEC forhandlet med et militært institutt i Norge. I senatet utløste det et angrep på AEC, drevet fram av senatorene William Knowland, Arthur Vandenberg og admiral Lewis Strauss. Målskivene var AECs leder David Lilienthal, Henry DeWolf Smyth og Robert Oppenheimer.

Under høringen i senatet, som har fått stor plass i filmen, forsøkte Lilientahl, Smyth og Oppenheimer å overbevise om at radioaktive isotoper ikke i seg selv var atomenergi, fordi de også kunne produseres i en syklotron, mens lovens intensjon var atomenergi i form av fisjonsprodukter produsert i en reaktor. Men loven var uklar, mente de tre. Skulle man følge dens bokstav, var all energi atomenergi, unntatt vann og vind, fordi den i siste instans stammet fra solas kjernefysiske aktivitet.

Som filmen viser, ble høringen innledningen til at Lilienthal og Oppenheimer ble fjernet fra sine posisjoner. Saken fikk også et liknende etterspill i Norge. Egil Ronæss som var sjef for FFIs kjemiavdeling, ble fjernet omlag samtidig. Han var skeptisk til Randers' atomvåpenprosjekt. Neste runde kom i 1953. Da hadde Strauss lyktes med å bli ny leder av AEC. Han uttalte at han hadde avslørt at isotopene fra 1949 var blitt levert direkte til en tekniker ved Institutt for atomfysikk (IFA) i Norge, som var blitt avslørt som spion og fjernet av regjeringen året før. Det ble store oppslag i norske aviser om denne "avsløringen". Hvem var denne "teknikeren"?

Denne mannen var Ivan Rosenqvist, en usedvanlig frittalende og talentfull geolog. Rosenqvist hadde vært søker til Randers' stilling i 1945. De var studiekamerater på 1930-tallet. I motsetning til Randers, som hadde oppholdt seg i USA og Storbritannia under krigen, hadde Rosenqvist deltatt i vinterkrigen i Finland i 1939, i motstandskampen hjemme fra 9. april 1940, og hadde vært med i XU-ledelsen fra 1941. I 1942 ble han tatt og ble satt på Grini med dødsdom, deretter KZ-fange i Tyskland inntil krigsslutt. Randers kunne ikke fordra Rosenqvist, som i motsetning til ham selv, hadde produsert en mengde med vitenskapelige arbeider. Geologen Rosenqvist hadde nemlig også påvist, som sant var, at det ikke fantes drivverdige forekomster av uran i Norge, noe Randers hadde forsøkt å overbevise politikerne om. Randers tilga ham aldri dette. Han mente at Rosenqvist drev kommunistisk feilinformasjon med sine rapporter fra Fen-feltet og andre malmforekomster, som forhåpentligvis kunne gi uran til en norsk bombe.

Det stemte at Rosenqvist ikke la skjul på sine kommunistiske sympatier etter krigen. Om han faktisk var medlem av NKP, er mer uklart. Det spilte heller ingen rolle for Strauss og Randers. Amerikanerne hadde som nevnt også kastet sine øyne på Ronæss, og en mystisk "Dr. Jarwick", som de hadde problemer med å identifisere. Det var matematikeren Jan Garwick, en annen av IFAs flinke folk. Det var han som hadde utarbeidet kalkylene over forventete nøytronstrømmer i den første reaktoren. Men heller ikke han ønsket noen norsk atombombe.

Takket være Strauss, Randers og andre av den kalde krigens karrieremakere, forsvant flere slike talentfulle og flinke forskere ut av det norske atomprosjektet, akkurat som det skjedde med Oppenheimer i USA. For dem kom det til å bety problemer med karriere og personlige forhold. For det lille norske kjernefysiske miljøet betydde det tap av kompetanse og kreativitet. Men for USAs del var det jo da, etter at humanister som Oppenheimer og Lilientahl ble fjernet, at atomgalskapen virkelig tok av. De som er interessert i å lese mer om dette og om forholdet mellom det amerikanske og det norske prosjektet, kan finne mye nytt i boka Da Norge ville bli atommakt (Sandnes forlag 2021).