Reisen hun ikke ønsket

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 30. november 2020


Trond Norén Isachsen (27. november) svarer på min kritikk 24. november av «Atlantic Crossings» framstilling av kronprinsesse Märtha. Jeg trakk der fram en innberetning fra den tyske legasjonen i Washington til Berlin fra 1. mai 1941 om at kronprinsessen ønsket å reise hjem. Isachsen mener at jeg med dette antyder at kronprinsessen var illojal mot Norge. Men det antyder jeg ikke. Det var ikke illojalt å ha et ønske. Det var høyst menneskelig.

Isachsen og Tor Bomann-Larsen skriver i sine bøker at den tyske innberetningen var en ren konstruksjon. Det var ikke Märtha som ønsket å reise hjem. Det var tvert imot legasjonssjefen Hans Thomsen som nærmest hadde bedt henne om å reise og foreslått for henne hvordan det kunne gjennomføres fra det nøytrale USA via Lisboa. Han hadde lagt sin egen plan i hennes munn.

Det gjenstår da å finne en forklaring på hvorfor en toppdiplomat som Thomsen ikke bare kunne finne på et slikt plott, men innberette det i detalj over to sider, vel vitende om at det hele var bare tøys og tull? Fjær i hatten ville han jo bare oppnå i Berlin hvis hun faktisk reiste. Men det måtte han jo i så fall vite at hun aldri ville gjøre. Hvilke motiver skulle han da ha? Isachsen nevner at han hadde skrevet andre feilaktige innberetninger. Bomann-Larsen skriver i sin siste bok at den norskfødte Thomsens motiv var et ønske om «forlik og forståelse» mellom sine to fedreland ved å få henne og Harald installert i Oslo. Men det forutsatte jo en viss realisme.

Kronprinsessen var ikke nazisympatisk. Men Einar Østgaard hadde rett i boken med den treffende tittelen Reisen hun ikke ønsket, at hun hadde blitt bombardert av samarbeidsvennlige nordmenn under tida i Stockholm om å reise tilbake til Oslo, og at hun også ønsket det selv. Under oppholdet i USA endret dette seg etter hvert. Atlantic Crossing gir oss ingen forståelse av hvordan denne endringen skjedde.