Høsten 1932 sto Norge på randen av statskupp. Offiserer rundt Frederik Prytz, Ragnvald Hvoslef, Adolf Munthe og Vidkun Quisling skulle i samarbeid med mektige forretningsmenn gripe makten gjennom et militærkupp. Bare slik kunne det kriserammede Norge reddes fra korrupte politikere og trusselen fra kommunismen, mente de. Først skulle forsvarsminister Quisling overta som statsminister, så skulle Stortinget konfronteres med et forslag om partiforbud mot Ap og NKP, som ville bli nedstemt, og så skulle regjeringen ignorere mistillit. Deretter skulle unntakstilstand erklæres med henvisning til akutt revolusjonsfare. Detaljerte ordrer for besettelsen av hovedstaden var utarbeidet.
Selve maktovertakelsen er beskrevet gjennom en kjøreplan som skildrer hva som skulle foregå time for time fra formiddagen til tidlig neste morgen i selve kuppdøgnet. Kjøreplanen startet om formiddagen med varsling om beredskap i suksessiv rekkefølge av de garnisonerende avdelingene under Akershus vaktdetasjement, det faste luftforsvar, Automobilkorpset, generalfelttøymesteren og generalinspektøren for infanteriet og de to nøkkelregimentene IR 2 og IR 4. Så skulle Samfundsvernet varsles og mobiliseringsordre gis til de frivillige avdelingene i Oslo, Bergen, Trondheim, Skien og Stavanger og til avdelinger under «Frivillig Norsk Forsvar». Deretter skulle personellet i departementet, Generalstaben og «andre» tilsies frammøte første og andre mobiliseringsdag.
Klokka 17.00 skulle Norges Forsvarskommisjon og en øverste kommando i Forsvarsdepartementet etableres. Frammøte av frivillige avdelinger var fastsatt til klokka 20.00. Klokka 21.00 skulle innkallingsordre til ordensvernavdelingene i alle divisjoner unntatt 2. divisjon gå ut, med angivelse av tidspunkt for iverksetting av aksjoner og anholdelser til klokka 02.00. Det var spesielt angitt at dette også gjaldt Bergen og Trondheim. Klokka 21.00 skulle det også gis ordre til Garden om alarmberedskap. Klokka 22.00 skulle ordre om kommandoforhold under departementet gå ut, sjefen for Akershus Kommandantskap og Oslos politimester tilkalles til departementet, Akershus Vaktdetasjement opprettes og vakter forberedes for å settes ut i byen på nærmere ordre.
Først nå skulle det gå ut innkallingsordre til stabene for 2. divisjon, personellet i Akershus kommandantskap, Festningsartilleriet, Luftforsvaret og Autokorpset. Klokka 22.00 skulle også personellet til det sentrale militære pressesensurkontoret møte fram. Det samme skulle en sammenføyd bataljon av frivillige avdelinger. Klokka 24.00 står anført «Marsjordre til G», hvilket betyr at Gardens fire kompanier skulle rykke ut av sine forlegninger og avmarsjere til nærmere angitte punkter i hovedstaden. Deretter skulle ordre gis til Akershus Vaktdetasjement om å sette ut vaktposter i Osloområdet klokka 02.00 og samtidig forsterke festningsområdet. På samme tid skulle trykking av oppslag og plakater settes i gang og de avgjørende operasjonsordrene gis for hovedstaden.
Klokka 01.45 skulle ordrene til utenbys distriktskommandoer følge, sammen med meldinger til fylkes- og kommuneordførerne. Klokka 02.00 skulle så selve kuppet gjennomføres, ved at de militære aksjonene mot ulike mål skulle iverksettes og arrestasjonene starte, etterfulgt av opphenging av plakater fra «K. og S.P.F.». Meldinger skulle også gå ut til politiet i landet. Klokka 03.00 skulle «forlegnings- og sikringsordre» gis, hvilket trolig må henspille på etablering av militære forlegninger rundt om i byen og sikring av disse og andre ulike offentlige mål, som da var forutsatt midlertidig besatt av militære styrker. (...)
Vakter skulle også settes ut ved Stortinget og havnen. Et detasjement bestående av ett gardekompani og en bataljon skulle, under ledelse av politisjefen, marsjere fra festningen klokka 01.45 for å besette, om nødvendig med makt, alle de punktene i Oslo og omegn som «våre tropper behøver», dessuten de punktene som var nødvendige for byens forsyning, vannverk og så videre. Patruljering av byen med lastebiler og panserbiler skulle iverksettes umiddelbart for å sikre orden på gater og plasser. Anført i margen: «Telefon avstenges». (...)
I egne ordrer til 4. og 5. distriktskommando ble det gitt spesifikke ordrer om «uten opphold i natt» å iverksette anholdelse av så mange som nødvendig, senere rettet til «flest mulig», som «siktes for forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, og mot den alminnelige orden og fred». Krigsadvokaten og dommer, vi vet ikke om det var en eller flere, skulle deretter innkalles for å ta seg av disse. Distriktskommandoene skulle tre i kontakt med lokale avdelinger av Samfundshjelpen for å holde virksomheter i gang. Departementet anbefalte derfor distriktskommandoene å samarbeide med lokale representanter for Samfundsvernet og Samfundshjelpen. (...)
Det ser ut til at kuppmakerne hadde vært spesielt opptatt av å framskaffe lett mobilt artilleri til bruk under selve maktovertakelsen. I en egen ordre ble Automobilkorpset beordret til å sette opp 75 lastebiler med sjåfører, som skulle organiseres som en bilkolonne i samsvar med krigsoppsetningsplanene. Sjefen for det faste luftforsvar og Festningsartilleriets Luftvernkontor skulle beordres til å innkalle nødvendige mannskaper og sette opp luftvernskytset i magasinene på Akershus til bruk på disse bilene. Kolonnen skulle underlegges Akershus kommandantskap. Det fulgte selvfølgelig en mengde personellmessige problemer knyttet til iverksettelsen av en slik plan. Først og fremst var det viktig å sikre seg det nødvendige antall tropper innenfor ordensvernavdelingene og sikkerhetsvaktene.
Men det var knyttet usikkerhet til påliteligheten av mannskapene innen dette hemmelige og ukonstitusjonelle militærapparatet. Quisling forsøkte å sette opp en kalkyle over hvor mange han kunne regne med og hvor hurtig de kunne settes opp. Et par sider løse notater fra denne kalkylen er bevart. (...)
Liknende oppstillinger gjorde Quisling for de andre storbyene. Nesten alle 4135 som skulle innkalles som sikkerhetsvakter, kunne være på plass alt første dag. Under det hele skrev han: «Man må våge alt, når alt står på spill.»
Hva kunne Quisling regne med fra Marinen? En oversikt viser at tre ubåter og to oppsynsfartøy var ferdig utrustet. Av fast ansatte fantes 100 fyrbøtere, 20 kvartermesterelever, noen konstabler og 30 kadetter fra Sjøkrigsskolen. Av utskrevne sjøfolk fantes 100, samt om lag 80 minehåndverkere. Både fly og torpedobåter kunne mobiliseres ett døgn etter at ordren ble sendt ut. Mineleggeren Frøya krevde to dager, mens jagerne og panserskipene krevde tre dager. På et par ark noterte Quisling mer eller mindre løse stikkord om hvordan man skulle gripe inn mot enkeltpersoner. På ett av disse skrev han følgende på fransk: « … Presentere seg hos … innta leilighetene, stenge utgangene, stenge dørene … gjennomføre på strengeste måte at ingen får gå ut eller inn, også uten unntak for de personer man ønsker å snakke med … avskjære meldinger … stenge telefonene unntatt … forbud mot å kommunisere … knytte en vaktpost til … På et annet ark, denne gang på tysk, sto det at «grunnen var lagt for opprør gjennom måneder med skruppelløs hets, da en bagatellmessig hending utløste eksplosjonen … nedleggelsen av arbeidet, passiv motstand … forbud mot telefonringing, bilkjøring, politiarrestasjoner … nødvendig med væpnet disiplin … som ansvarlig representant for folket, har denne beskyttelsen som min plikt …».
I denne enestående ordrepakken sørget Quisling også for å utarbeide ferdige ordreformularer som gjaldt enkeltpersoner i bestemte kommandostillinger. En av dem, «Ordre til A.K.», var utformet slik: «A.K. anmodes herved om uten ophold å la arrestere og bringe til … som siktet for forbrytelse mot statens selvstændighet og sikkerhet …» En annen var til NN: «De anmodes om å melde Dem i Forsvarsdepartementet … dag … kl. … Feltuniform. Såfremt særlige tjenstlige hensyn eller andre absolutt tvingende grunne skulle hindre Dem fra å møte, utbes melding herom pr. omgående.» Den situasjon som statskuppet skulle hindre, nemlig innsetting av en Ap-regjering, inntrådte i 1935 uten inngripen fra de militære. Noe av hovedgrunnen til at dette kunne skje, var at den politiske krisen lot seg løse med andre midler. De borgerlige var splittet. Ap-regjeringen gjorde ikke noe vesentlig for å svekke innrettingen av forsvaret mot indre fiender før kort tid før 9. april 1940. Og arbeidsgiverne oppnådde arbeidsfred med forhandlinger om hovedavtale og kriseforlik.
Etter at det ikke lyktes å iverksette kupprosjektet i 1932, fortsatte bevegelsen fram til 1940 med et sterkt innslag av militære. Den skapte seg et militært apparat og en etterretningstjeneste som ble ledet av offiserer, den siste i samarbeid med tysk etterretningstjeneste. Langt flere offiserer med kjente navn fra etterkrigstiden, var med, enn det som tidligere har vært kjent. Noen, som senere forsvarsminister Haakon Kyllingmark, og avdelingssjef i den militære etterretningstjeneste Jens Henrik Nordlie, nådde høye posisjoner etter krigen.
NS-bevegelsen ga aldri opp sine planer om statskupp. Men fra 1939 av kunne dette bare være mulig som ledd i et tysk angrep på landet. Samtidig som Quisling inngikk et forpliktende samarbeid med Hitler og planla et statskupp som skulle bringe NS til makten for å be Tyskland om støtte mot England, fi kk partiet fullt gjennomslag i Stortinget og i Ap-regjeringen for at Sovjet truet landet med angrep og at de svake, nesten utraderte kommunistene konspirerte med Sovjet om regjeringsmakt. Dette resulterte i en katastrofal feildisponering av det norske Forsvaret foran 9. april, med praktisk talt full mobilisering av styrker til lands og til vanns i Nord-Norge og grensen mot Sovjet. NS-offi serer medvirket aktivt til dette trusselbildet fra sine mange posisjoner i Forsvarsdepartementet, General- og Admiralstab og som avdelingssjefer rundt i landet. Det er altså en myte at forsvarstiltakene fra høsten 1939 til dagene før 9. april var rettet mot Tyskland.