Jeg takker for invitasjonen. Min bakgrunn for å bidra om dette er først og fremst mine to bøker Den norske militærfascismens historie 1930–45 (2010 og 2015) og boka Da Norge ville bli atommakt (2021), den siste med en gjennomgang av Sovjetunionens kjernefysiske historie etter 1945. Jeg vil også nevne mine foredrag om Ukraina-krigen april 2022 – mai 2023 og ikke minst foredraget Krigen i Ukraina i Bergens diskusjonsforum 11.10.22.
Er Russland fascistisk eller nazistisk? Er Putin en ny Hitler-figur? Dette er den diskusjonen som Gnist-redaksjonen har invitert til idag. Det kan være naturlig å spørre om hvilken betydning det vil ha hvis man svarer ja på disse spørsmåla. Spontant vil jeg svare at betydningen vil være stor. Årsaken er den historiske lærdommen fra Andre verdenskrig som våre samfunn har trukket i krigens ettertid, nemlig at det ikke fantes noe politisk rom for en forhandlingsløsning med Nazi-Tyskland. Det fantes bare en tenkelig løsning, nemlig betingelsesløs kapitulasjon. Hvis vi i samtid mener det samme om Putins Russland, så kan en konklusjon være at det finnes ingen annen løsning på Ukraina-krigen enn en total militær nedkjemping av Russland. Dette tror jeg svært få vil være enig i.
Fascismen spiller en stor rolle i det russiske samfunnets selvforståelse og i det politiske systemet vi kan kalle putinismen. Det historiske bakteppet for dette er selvfølgelig Andre verdenskrig og de enorme belastningene som sovjetsamfunnet ble utsatt for. Det er helt unikt og finner ikke sin like noe annet sted i verden. Marlene Laruelle gir oss et godt innblikk i hvordan vi kan forstå dette. Å bruke "fascismekortet" er noe som ikke bare Putin og hans støttespillere gjør, men også hans motstandere. Selv grupper som kan beskrives som fascistiske, gjør det, noe som bringer Laruelle til å spørre om det finnes en russisk anti-fascisme som er fascistisk.
En lang rekke aktører mener at Russland er fascistisk. Laruelle ramser dem opp i tur og orden. I debatten her hjemme har sosialdemokraten Jonas Bals tatt til orde for det. Han får støtte av mange. En er Bård Larsen, tidligere NKP, nå historiker i det konservative Civita og skribent i Minerva. Hillary Clinton har sagt noe i samme retning. Den innflytelsesrike "hardlineren", historikeren Timothy Snyder, hevder det samme. Debatten om dette er imidlertid preget av uenigheter om definisjonen. Noen mener at nazisme og fascisme er så unikt at det ikke lar seg plassere eller sammenlikne med noe annet. Noen mener at fascismen er en reaksjon på materialisme, liberalisme og modernitet. Eller på andre politiske bevegelser. Men uansett uten noe eget ideologisk innhold. Andre ser på fascisme nærmest som en religion. Atter andre ser på kommunisme og nazisme som to sider av samme sak og ignorerer hvilke hav av forskjeller som skapte disse to ideologiene. Det er på mange måter et underlig standpunkt når det russiske samfunnet er så til grader preget av anti-fascisme. Laruelle kommer etter mitt syn med en særlig original analyse, nemlig at det stalinistiske Gulag-systemet er opphav til en særegen form for fascisme. En stor andel av fangene hadde nemlig bakgrunn i fascistiske bevegelser under Andre verdenskrig. Da disse leirene ble avviklet av Krustsjov på 1950-tallet, fulgte deres ideologi med over til sivilsamfunnet, hvor det fikk ny grobunn under den drastiske oppløsningen av samfunnet under Jeltsin-perioden.
Laruelle mener at det finnes tre genuine fascistiske bevegelser i Russland idag. Det er de gammel-tsaristiske Svarte hundreder, den russo-turkomane eurasianismen og de såkalte "stalinistiske nasjonalbolsjevikene". Noen av dem er innvandringsfiendtlige og forsøker å forbindes seg med nyfascistiske bevegelser i USA og Vest-Europa. Men dette er bevegelser som holdes på avstand av regimet. De hører ikke til "mainstream".
Etter mitt syn lar det seg ikke gjøre å besvare om Russland er fascistisk ut fra hva ulike personlige eller statlige aktører i andre land mener om dette, heller ikke ut fra hvordan den russiske staten forholder seg til fascistiske bevegelser hjemme eller ute, eller hva disse mener om Russland. For å gi et begripelig svar i forhold til den norske debatten, må vi ta et annet utgangspunkt.
Før jeg går videre på denne diskusjonen, er det nødvendig å si noe mer alment om bruken av begreper. Her er det to viktige hensyn. Det ene er det vitenskapelige, nemlig behovet for å være klar og entydig, slik at diskusjonen om de fenomenene som begrepene beskriver, ikke gir rom for misforståelser og forbisnakk. Det andre er hensynet til endring, altså at begrepene kontinuerlig blir brukt på nye og forskjellige måter og at nye brukergrupper stadig fyller det med annerledes innhold. Mye av politiske årsaker. Vi kan for eksempel se på det nærliggende begrepet anti-semittisme som har opphav i forestillingen om "semittisk", som kom i bruk på slutten av 1800-tallet. Opprinnelsen er bibelsk, der Første Mosebok forteller at Noah hadde sønnene Ham og Sem, hvilket i den første etnografien ble utledet til teorien om hamittisk språk og rase i Nord-Afrika, og semittisk språk og rase i Midtøsten. Senere har Ham og hamittisk gått inn i rasebiologiens store glemmebok, mens semittisk idag av språkforskerne defineres som arabisk, det gjenopplivede hebraisk (ikke jiddish), arameisk, amharisk, tigrinisk samt en rekke andre språk. Men begrepet anti-semittisk brukes på israelsk hold om all kritikk av israelsk politikk mot palestinerne, som om disse ikke skulle være like mye "semitter" som israelere, med forgiftning av debatten om Midtøsten som et av resultatene.
Et annet eksempel, som belyser endring over tid, kan vi se i bruken av begrepet rasisme og det avledede adjektivet rasistisk. Mens "rasistisk" opprinnelig karakteriserte en egenskap eller adferd som var begrunnet i biologi og genetisk arv, brukes det nå i ungdomsmiljøer ofte om ikke bare all kritikk av personer med ikke-hvit hudfarge, men om all kritikk som oppfattes som usaklig eller urettferdig.
Når det gjelder forholdet mellom vitenskapelig og populærbruk, så er det alltid vitenskapen som taper. Språkendring er som et ustoppelig tog. Men det vitenskapen kan gjøre, og som den gjør hele tida, er å danne egne "stammespråk". Det skjer også uten stans. Kanskje er da nøkkelen å kommunisere hvilket språk vi ønsker å bruke? I debatten om anmeldelsen av en bok om Ukraina-krigen mellom Øyvind Østerud og Jonas Bals i Klassekampen i mai 2023 kan vi finne mange gode eksempler på hvilket rot som kan oppstå når man ikke definerer hvilket språk man bruker. Den samme Jonas Bals har tatt til orde for at Russland er fascistisk. Det har også andre som ikke hører til på den politiske høyresida. Det gjelder for eksempel LOs Kristian Ilner i et upublisert manus om regimemotstand. Ingen av dem gir noen fullgod definisjon av hva de legger i begrepet.
For at vi skal nærme oss dette spørsmålet på vitenskapelig vis, er det nødvendig først å definere hva vi mener er "fascisme".
"Fascisme " kommer av den romersk-latinske betegnelsen fasces, som ble brukt om et knippe av kjepper bundet sammen med en øks, som ble brukt for å symbolisere statens rett til å avstraffe, kjepper for å slå og øks for å halshogge. Siden antikken har det vært brukt av konger og stater i rikt monn. I dag er det i riksvåpenet for et stort antall stater, inklusive det norske.
Da den tidligere sosialdemokraten Mussolini dannet sitt kampforbund i 1919 valgte han fasces som et tungt symbol. Derfor ble bevegelsen kalt fascistisk. Da Hitler noe seinere dannet sitt nasjonalsosialistiske parti, valgte han Mussolini som modell. Selv om den tyske nazismen hadde sine helt egne forutsetninger og særpreg, inneholdt nazistenes samfunnssyn ikke noe særlig annet enn det italienske opphavet.
På 1970-tallet kom den tyske Frankfurter-skolen til å sette sitt preg på den radikale intelligensiaen i Nord-Europa, også i Norge, særlig dets nestor Jürgen Habermas. Han kom til å dominere oppfatningen av fascismen i et par tiår. Flere av frankfurterne la særlig vekt på den betydningen korporasjoner hadde spilt i teorien til fasciststatene. Fascistene så ikke bare, som andre borgerlige politikere, på interessemotsetningen mellom arbeiderklassen og kapitalistene som en trussel mot stabiliteten i samfunnet. Det spesielle var botemiddelet: Istedenfor de tradisjonelle borgerlige klassekompromissene krevde fascistene at alle klassebaserte organisasjoner måtte fjernes. På mikronivå i bedriftene skulle fagforeningene og eierinteressene erstattes av en felles "korporasjon" hvor alle var med. I tråd med elitetenkning og førerprinsipper skulle førerne pekes ut som lokale ledere av korporasjonen av den sentrale korporasjonsledelsen. De private eierforholdene skulle ikke røres. Men slik skulle arbeiderne underlegges direktørene. Det var også dette prinsippet som ble iverksatt i Tyskland etter 1933, da fagbevegelsen ble forbudt og erstattet med Deutsche Arbeitsfront (DAF). I Norge gikk Quislings NS inn for det samme med Arbeidstjenesten (AT) etter tysk mønster, kronet av NS sine riksting og næringsting, som aldri ble noe av.
Mye kan sies om Habermas' norske arvtakere. Mange av deres analyser var beskjeftiget med likhetstrekkene mellom den korporative staten og den sosialdemokratiske idealstaten. Den hadde jo også som utgangspunkt at den anså den stadige pågående klassekampen som en trussel mot stabiliteten i samfunnet og følgelig – fra 1935 – også mot den nye sosialdemokratiske staten. De mente derfor at fredsplikten i arbeidslivet og de store kollektivavtalene, som hovedavtalen, var korporativistiske innslag i sosialdemokratiet. Habermas reiste også en teori om at fascismen og nazismens klassebasis var småborgerskapet med dets misnøye og redsel for å bli proletarisert. Med denne teorien kom frankfurterne også i utakt med den rådende oppfatningen i den kommunistiske arbeiderbevegelsen, nemlig at avviklingen av det borgerlige demokratiet før Andre verdenskrig skyldtes at overklassen ikke lenger makter å styre samfunnet med de vanlige virkemidlene. I stedet måtte de ty til åpen terror.
Ut fra disse betraktningene kan vi spørre hva som rent historisk har karakterisert de fascistiske statene og hvilke elementer i en slik analyse som er nødvendige for å si at en stat er fascistisk.
Noe er alle enige om, nemlig at de fascistiske statene var preget av utilslørt voldsbruk. Rent symbolsk ligger dette forsåvidt allerede i den romerske fasces. Den romerske statens rett til vold hadde ingen juridisk referanse og var ikke begrunnet med hensynet til noens rettigheter. Det kom først i den senromerske keisertida. Fasces symboliserte at vold kunne anvendes uten hensyn når makta fant det for godt. I Nazi-Tyskland kom det til uttrykk i prinsippet om straffeforfølgelse "ohne Gesetze", altså uten juridiske regler. Vi kan altså si at en åpen og "uregulert" voldsanvendelse er et karaktertrekk ved maktbruken i en fascistisk stat.
Nært beslektet er statens bruk av, eller stilltiende aksept for såkalt blind vold, som gateterror, snikmord, trusler, overfall og trakasserier mot privatpersoner og deres familier.
Nazi-Tyskland og Fascist-Italia forbød all politisk opposisjon og særlig klassebasert opposisjon som fag- og arbeiderbevegelse, med trusler om nådeløse vold. Forbud mot en fagbevegelse som er uavhengig av staten, må sies å være typisk trekk ved en fascistisk stat. Selv om det finnes et utall regler som gjør det vanskelig å drive uavhengig fagbevegelse i Russland, kan man ikke si at det finnes forbud mot det.
Fascistiske stater har et veldig sterkt behov for å legitimere seg historisk og skaper seg en mytologi om ære og historisk glans, som i forestillingene om Rom, Bysants, germanerne og "arierne"s påståtte storhet i antikken og før-antikken. SS skapte til og med en egen historisk forskingsorganisasjon, Ahnenerbe, som skulle dokumentere den ariske arven over hele det eurasiske kontinentet. Denne romantiseringen av fortida gikk sammen med ytterliggående nasjonalisme og tilbakeskuende ideologier, bundet sammen av familie, blodsbånd og tradisjon. Både som ledd i selve makterobringen og legitimeringen av staten, sto anti-demokratiske forestillinger av liknende type helt sentralt, også i Norge. For NS' del, dreide det seg om tida før det såkalte "demokratiske forfallet" som pågikk 1814–1884. Det var det føydale og eneveldige samfunnet som ble framhevet som idealsamfunn, der noen få kloke menn i "eliten" skulle ta alle beslutninger.
Helt sentralt i nazismen og fascismen sto en klassisk rasisme, der ikke bare den hvite "ariske" overklassen i Nord-Europa blei idealisert, mens sosiale ulikheter overhodet blei forklart med biologi og arv. For NS del blei den nordiske befolkningen ansett for å være bærere av en global, historisk herskerarv, mens finnene falt utenfor. Det var politisk viktig for NS, fordi det begrunnet NS-styrets historiske arv på områdene rundt Kvitsjøen. Her blei det, som så ofte ellers i dette sprøytet, konflikter med de tyske nazistene, som av politiske grunner plasserte finnene "innenfor". De trengte finnene som allierte og dermed som del av den nazistiske nyordningen, i motsetning til slaverne, som var "utenfor" og skulle fjernes. Her er det jo interessant at en del russiske nazister i dag, som Alexandr Dugin, definerer slaverne som "ariske". En fascistisk stat trenger definitivt klassisk rasisme for å begrunne hvorfor det ikke er mulig å løse sosiale og demografiske konflikter med politiske virkemidler. Det begrunner hvorfor utryddelse eller diaspora er nødvendig. Fascisme og nazisme fører med nødvendighet til utryddelse, fordi sosiale egenskaper er knyttet til biologisk arv.
Finnes slik rasisme i Russland? Ja, bevares. På den ekstreme høyresida finnes den i rikelige mengder. Men i statlig politikk, eller i Putins Forente Russland? Nei. Tvertimot, kan man si at staten nokså aktivt bekjemper slik ideologi eller teorier om "over-" eller "undermennesker", fordi det splitter det historiske Russland, "nasjonenes mor".
Som vi allerede har nevnt, så konstruerte fascistene og nazistene et hierarkisk idealsamfunn som skulle styres ovenfra av en "fører" med en slags religiøs legitimitet. Alle ledersjiktene nedover i samfunnet skulle koopteres – altså utpekes – ovenfra. Disse lederne skulle lede korporasjoner, altså samfunnsorganisasjoner der klassemotsetninger var fjernet. Størst betydning hadde dette for næringslivet og arbeidslivet, der fagforeninger, som jo pr. definisjon er basert på klasseinteresser, ble ulovlige. Men det gjaldt også for kulturlivet i utvidet forstand, så som idrett, religiøse samfunn, media etc., mens de private eierinteressene ble beskyttet. Man kan si at den tyske arbeidsfronten DAF og den norske Arbeidstjenesten AT var de mest suksessrike prosjektene som nazistene lyktes med. Men full korporatisering lot seg aldri gjennomføre verken i Tyskland eller i Norge. I Norge forsøkte NS-styret å innføre næringsting og riksting, men tyskerne stoppet det. Det forble en modell. Likevel kan man si at korporatisering er en nødvendig del av fascismen, fordi det følger av de øvrige bitene av dette systemet. Kan man si at dette finnes i Russland? Nei, så vidt meg bekjent er det ikke foreslått noe slikt.
Særlig sentralt i den nazistiske samfunnsmodellen var militarisme. Grunnleggende hang dette sammen med at fascismen og nazismen var statskupprosjekter, som bare kunne gjennomføres med vold og militær makt. Dette var også tilfellet i Tyskland, selv om nazismen tilsynelatende ble innført ved hjelp av Weimar-forfatningens unntaksbestemmelser. I tillegg til at militær makt var nødvendig for å overta staten, så ga også militære æresbegreper og militær historie inngang til et nazistisk helhetssyn på samfunnet. Offiserer sverger i alle kapitalistiske land en embetsed til staten ved sin utnevnelse, hvilket plasserer dem i en særstilling som beskyttere av staten. Det gir dem en nøkkelrolle i bekjempelsen av opposisjonelle, så som kommunister, sosialister m.fl. som pr. definisjon ønsker å avskaffe de rådende kapitalistiske produksjonsforholda. Derfor vil den grunnleggende oppgaven for offiserskorpsene i kapitalistiske land alltid være å sikre de indre maktforholda. Dette står i skarp motsetning til ideologiene i borgerlige demokratier om at "forsvaret" er rettet utad, mot en ytre fiende. Det hører likevel til den militære kultur å kunne definere ytre fiendebilder i samsvar med de indre. Slik så vi det i det italienske felttoget for å annektere Etiopia, tyskernes operasjon Barbarossa og NS' deltakelse med Den norske legion for å annektere Kvitsjø-områdene.
Et særdeles belysende bilde av den samfunnsdialektikken som offiserskorpset inngår i, er gitt i min bok "Vi er jo et militært parti" (2005), som er første del av Den norske militærfascismens historie (2010). Der undersøkte jeg først hvem som satt i faste stillinger og hadde viktige kommandoposter pr. 9. april 1940 og undersøkte deretter deres forhold til NS og hva de ellers foretok seg under okkupasjonsårene. Av de 648 offiserene som utgjorde denne elite-gruppen av offiserer som hadde lyktes i karierrekampen, var eller ble ca. en femtedel medlemmer i NS og en tilsvarende andel fikk sentrale stillinger i NS-staten uten å være medlem. Dette gjaldt omlag omlag 40 % av gruppen. Medlemskapet var 7 ganger hyppigere enn gjennomsnittet i befolkningen. Bare politiet hadde en høyere andel. Dette gir et særpreg til den norske NS-staten som et militært prosjekt i seg selv, kanskje i motsetning til Italia og Tyskland, der ideologien hadde sin fødsel i ganske marginaliserte politiske miljøer.
Militærfascisme har vært et nødvendig innslag i alle fascistiske stater. Men i den norske statens historie om krigen er disse nazistene skrevet ut av fortellingen og rubrisert ved hjelp av de sivile yrkene deres etter at tyskerne oppløste det norske forsvaret i 1940. Dermed forsvant offisersbakgrunnen i statistikken over yrkesinnslagene i NS. Det var viktig for den sosialdemokratiske staten etter 1945, da det ble behov for mange av disse nazioffiserene i det nye forsvaret.
Er det russiske Putin-styret eller den russiske staten preget av et slikt militærfascistisk innslag? Ja og nei. Putin omgir seg utvilsomt av militær prakt og tradisjoner, gjerne med utilsløret tsaristisk preg. 9. mai-paradene gir et mektig inntrykk. Men også nei. Det er et offiserskorps som holdes på stram linje, mye i den sovjetiske tradisjonen der det ikke var plass til noen politiske roller. Det finnes ingen tradisjon for militærkupp i Russland.
Hvis vi da på systematisk vis oppsummerer alle de trekkene eller innslagene i fascismen og nazismen slik vi så det før og under Andre verdenskrig, så er det vanskelig å bruke begrepet fascisme om Putins Russland. Hvis vi da forholder oss til en vitenskapelig definisjon. Men hvis vi velger en mer populær bruksmåte, så vil nok svært mange bruke begrepet "fasciststat". En terrorstat er det utvilsomt. Men på mange områder temmelig forskjellig fra Nazi-Tyskland og Italia. Laruelle viser hvordan fascismen er henvist til en birolle langt ute på sidelinja i russisk politikk.
Hvordan kan man da beskrive putinismen ideologisk? Det er et stort spørsmål som ikke umiddelbart er enkelt å besvare og plassere ideologisk. Framfor alt fordi regimet framstår så eklektisk og tilpasningsdyktig, at det tross indre terror og overfall på nabostater tilkjemper seg stor oppslutning. Fascisme er altså ikke fullgodt treffende, selv om tendensene finnes.
Kanskje kan man begripe dette best ved å ta utgangspunkt i Putins politiske mål. Innad er de vanskelig å finne. Det kan se ut som at det vesentlige er å sikre at regimet overlever. Men utad er det tydeligere. Der er målet å dominere hele det svære området som Tsar-Russland definerte som sitt etter 1914-grensene. Det betyr at Russland ser på de baltiske statene, Finland, Ukraina, Belarus, Transdniestr og republikkene i sør og øst som "russiske" i sitt vesen. Og viljen til å gjen-innlemme disse områdene demonstrerte Putin med angrepet på Kyiv 24. februar 2022. Ut fra dette faktum kan det kanskje være nærmest virkeligheten å se på Putins Russland som en aggressiv imperialiststat med et sterkt behov for å gjenopprette Russlands tidligere storhet? Vi har snarere å gjøre med en retrospektiv ideologi om "nasjonenes mor" (det Lenin kalte "nasjonenes fengsel"!) med et nokså uklart og populistisk innenrikspolitisk program.