Sabotasje  dagsorden

av Lars Borgersrud

Publisert i Bergens Tidende 27. november 2008


Sabotasjeorganisasjonen Saborg har fått aktualitet etter ny bok som beskriver hva som skjedde i Stavanger høsten 1944. Hva som skjedde i Bergen er ennå ikke beskrevet.

Noen av BTs lesere har sikkert hørt om sabotasjeorganisasjonen Saborg som virkelig satte Bergen  motstandskartet med innpå 30 dristige aksjoner høsten 1944.

At Saborg også hadde en avlegger i Stavanger-distriktet er nok mindre kjent for de fleste. Som i Bergen kostet det for de impliserte. Men man kan ikke vinne krigen uten å delta. Det var det Helge Hansen, Valentin Valentinsen, Erling Myge og kameratene deres forsto. Som innsatsen i Bergen, synliggjorde deres i Stavanger for all verden at det også  Vestlandet fantes et annet Norge som ikke bare led ved tyskernes overgrep eller ventet  befrielsen utenfra, men som sloss for friheten.

Søsterens historie

Om dette har Vesla Vetlesen skrevet Kommunist og sabotør. Helge Hansens krig. Det er en høyst leseverdig bok. Og hun har bakgrunn for å skrive den. Hun er veslesøsteren til Stavanger Saborgs leder Helge Hansen, og opplevde det hele  nært hold. Hun hadde vokst opp i kommunistmiljøet i Stavanger, var ti år da krigen kom og kjenner miljøet innenfra. Hun er fortsatt engasjert, selv om hun etter krigen, da Kommunistpartiet gikk til grunne i indre stridigheter, fant seg andre arenaer å gjøre sin innsats  enn i den kommunistiske bevegelsen. Fra 1980 jobbet hun i LOs internasjonale avdeling. I 1986–-88 var hun bistandsminister for Arbeiderpartiet.

Helge Hansens krig

Kommunist og sabotør. Helge Hansens krig handler om hvordan krigen og okkupasjonen i Stavanger ble sett gjennom øynene til en som vokste opp i en trang kjellerleilighet i bydelen Storhaug i Stavanger.

Det var drama av første klasse, ut fra norske forhold. Først kastet kommunistfamilien i Hjelmelandsgate seg inn i arbeid med de illegale avisene Stritt Folk og Frihet i byen, mens eldstebroren Helge ble trukket med i etterretningsarbeid. Så kom tyskernes motaksjoner. Avisene røyk. En annen bror, Johan, ble tatt. Han ble sendt til Tyskland som NN-fange. Familien rømte i dekning, men Gestapo fant dem. De tok faren Peder Jarl og plasserte han Grini. Helge ble også tatt, men klarte å rømme og kom seg etter hvert til Sverige. Senere skulle også søsteren Ingeborg bli tatt som gissel. Slik var den skremmende virkeligheten for ungjenten høsten 1944, da Helge kom tilbake fra Sverige og sammen med sine kamerater satte i gang Saborg.

Et passivt Milorg

Vetlesen forsøker å plassere dette lokale dramaet i en større sammenheng. Hun beskriver hvordan motstandskampen mer og mer drev frem aktiv motstand i distriktet. Der var et passivt Milorg, som forberedte seg  at de vestallierte kanskje gjorde invasjon. Så fantes det hjemlige etterretningsapparatet XU. Her var også innsendte agenter for britisk etterretningstjeneste og hardinger fra den britiske sabotasjeorganisasjonen SOE. Og det var det sivile motstandsnettverket Sivorg.

Selv om det fantes enkeltpersoner som var hjelpere for flere av disse gruppene, så bar det preg av stridigheter om ressurser, om ønskede eller mistrodde personer, om at «de andre» brakte eget arbeid i fare. Det var mye av det samme mønsteret som forskningen beskriver landsbasis.

Ønsket om å delta aktivt

Så dukker Saborg opp høsten 1944 og setter alt hodet. Bakgrunnen til organisasjonen landsbasis faller for langt å utrede her. Navnet er litt upresist brukt om den kommunistiske sabotasjeorganisasjonen. Forskningen har vist at denne organisasjonen hadde sin egen historie og var uavhengig av Kommunistpartiet.

Også mellom dem vekslet forholdet fra stridigheter til samarbeid, noe som kanskje ikke kommer like klart frem i Vetlesens fortelling. For henne er det partiets kamp som gjelder. For så vidt gir det god nok ramme for å forstå det som foregikk i Stavanger. Sabotasjen hadde pågått i andre landsdeler i over tre år da den kom til et vestland preget av en massiv tysk tilstedeværelse med tropper og festningsbygging. Et effektivt tysk og norsk politi kunne lett kontrollere de små og gjennomsiktige samfunnene, hvor alle kjente alle. Og de slo ned  det minste.

Både i Bergen og i Stavanger var det likevel flere – særlig i kommunistmiljøet – som mente at det var nødvendig å delta mer aktivt enn bare å avvise nazismen moralsk eller å forberede seg  en fjern invasjon, slik Milorg-ledelsen i Oslo og regjeringen i London ønsket. Forsøk ble gjort. Men arrestasjoner, tortur og drap satte spor. Først etter fire år av krigen var situasjonen moden.

Sabotasjeplaner blir lagt

Helge Hansen hadde altså rømt til Sverige. I juni 1944 kom han tilbake, fast bestemt  å sette i gang. Grunnprinsippene hadde han lært seg i «Pelle-gruppen» i Oslo, etter at han hadde krysset grensen. I Stavanger fikk han kontakt med folk fra Bergen, både en representant fra Kommunistpartiet og to fra Saborg der. De skaffet våpen og utstyr.

Erling Myge var allerede i gang med forberedelsene, og sammen med Helge besto kjernen av Valentin Valentinsen, Ingvar Wiik, Kåre Thorsen og Thorleif Finnesand. Trening og forberedelser skjedde Edlandsheia ved Ålgård, sør for byen. Planer ble lagt for sprengninger, angrep  politihovedkvarteret og likvidasjoner av angivere og torturister.

Nazistenes hevn

Det gikk ikke som planlagt. Et forsøk  skipssabotasje ble mislykket. Men en aksjon mot Hillevåg Knotfabrik, en av landets største produsenter av bensinerstatningen «knott», ble vellykket. Fabrikken gikk i luften 29. november 1944. I uken etterpå ble to likvidasjoner gjennomført. Gestapo svarte med razziaer i Stavanger og Sandnes. Saborg fikk nå skylden for det meste av det som foregikk.

Både Kommunistpartiet og andre grupper ble revet opp. Saborg ble også rammet. Helge Hansen, som nesten ble tatt, kom seg ut av byen for å ta seg over til Østlandet, ski over Hardangervidda. I området sør for Haukeliseter kom han intetanende midt opp i SOEs base «Varg», et av tre etableringer i Sør-Norge  seinvinteren 1945. Der ble han først «arrestert», for så å bli rekruttert til nok en innsats før krigen sluttet.

Ryktene lever videre

Vetlesens bok er den første bare om Saborg i Stavanger. Foruten sine egne erfaringer, bygger hun  tidligere bidrag av Anders Johansen (Særoppgave livssyn, 1999), Torgrim Titlestad, Frode Færøy og andre, som først og fremst beskriver moderorganisasjonen i Bergen. Vetlesen peker selv  behovet for mer forskning. Særlig for å komme til bunns i rykter om at norske utemyndigheter hadde utstedt ordre om å likvidere Helge Hansen og andre for å få slutt aksjonene. En navngitt person har faktisk bekreftet at han fikk en slik ordre. Vetlesen mener at det ikke er hold i ryktene. Kanskje har hun rett. Det henger likevel noe igjen her, som ikke helt er klarlagt.

Hendingene i Stavanger hadde mye å gjøre med det som skjedde i Bergen, hvor Saborg ennå ikke er forskningsmessig beskrevet. Et nytt prosjekt om Saborg i Bergen, som er lagt under Museum Vest og som starter i 2009, vil ventelig fremskaffe ny kunnskap også om Stavanger.