Skulle Finland innlemmes?

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 18. februar 2006


I Klassekampen 14. februar antyder Olav Rovde at den egentlige grunnen til at Sovjet angrep Finland under vinterkrigen, var et ønske om å innlemme landet.

Det er selvfølgelig et legitimt spørsmål å diskutere, og Rovde anfører en passus fra Ohto Manninens artikkel «Sovjetunionens målsättningar i Norden 1939–1945», i antologien Sovjetunionen og Norden fra 1997, som taler for en slik slutning.

Mye kunne vært sagt om Manninens artikkel. Den behandler Sovjets finlandspolitikk som uttrykk for en generell sovjetisk ekspansjonisme på 1930-tallet, som om den nazistiske verdenstrusselen ikke fantes. Mikroskopet ligger med stor oppløsning over finsk nasjonshistorie. Erfaringene fra Etiopia, Kina og Spania, med perspektivet på den antifascistiske kampen og vestmaktenes forræderi i München, er like fraværende som i Rovdes innlegg i KK. Verdenskrigen er bare en kulisse for den finske heltetragedien. Den beskriver Manninen, med ulike henvisninger, slik at hele Finland skulle erobres, «folkets fiender» skulle fengsles, befolkningen deporteres og landet innlemmes.

Når Manninen begrenser seg til å antyde – og ikke fastslå – slike drastiske framtidsutsiktene for Finland i 1939, så er det fordi han vet at ulike innvendinger kan anføres mot gyldigheten eller relevansen til de kildene han bruker. For eksempel var kilden til planene om angrep på hele Finland med tanke på okkupasjon, sovjetiske plandokumenter utarbeidet med tanke på utbruddet av en storkrig. Og kilden til opplysningen om planene for deportasjon av den finske befolkningen er marskalk Ivan Konjev, som skal ha husket at Stalin engang skal ha fortalt noe om dette til marskalk Vorosjilov og admiral Isakov. Manninen anfører i en note at han har hentet det fra Edvard Radzinskis Stalin-biografi (1996).

Når det så gjelder kilden til at «(sovjetleiinga) hade för avsikt, i ett idealfall» å innlemme Finland i Sovjet, så refererer Manninen til sin egen behandling av et «särskilt belysande dokument» i det finske historetidsskriftet Historiallinen Aikakauskirja 3/1993 (side 212–216). Det beskrives som «den plan för en ändring av det finska statskicket som passerat Zjdanovs, Molotovs og Kuusinens händer.» Selve dokumentet presenteres ikke nærmere. For øvrig viser Manninen til et privatbrev fra Stalin fra 1929 der han reflekterer over Mandsjurias sovjetisering. At den siste kilden overhodet kan være relevant for 1939, må vel være basert på den velkjente stalinistiske clairvoyance eller et særdeles innsiktsfullt induktivt bevis. Men for øvrig får vi ikke vite noe om hva Manninen legger i «et idealfall», mer enn at bak her ligger Terijoki-affæren og de kilder som denne sovjetiske manøveren kan ha etterlatt seg, men som ennå ikke er fullt tilgjengelig.

Rovde mener (som Manninen og Henrik Meinander) at det var den hardnakkede motstanden som gjorde at fengslingen, innlemmelsen og deporteringen ikke ble noe av, tross nederlaget i mars 1940. Mange finske historikere har valgt å se det slik. Vi kan ikke se bort fra at det kan være riktig. Det kan også være grunnen til at de sovjetiske kravene ikke ble dramatisk strengere etter nederlaget. Men siden historiefaget er basert på kontrollerbar empiri, er det ikke tilstrekkelig, det må belegges. På den andre siden, det uomstridte faktum at sovjeterne satte i gang med å få i orden de befestningsplanene de hadde krevd for å sikre Leningrad, kan minst like mye tyde på at de hadde ment det de hadde sagt hele tida.

Et siste tankekors til Rovde. Hvis de finske historikerne har rett, hvordan skal man da forklare at sovjetlederne ikke realiserte sine innerste planer om innlemmelse av Finland høsten 1944, da landets militærmakt etter tre års krigsinnsats på Hitlers side var knust av Den røde hær? I realiteten sto det vel da sovjetlederne helt fritt å innlemme, deportere og fengsle, med et Tyskland på flukt, vestallierte med aksept for en sovjetisk interessesfære, og med mye å hevne etter finnenes herjinger på gammel russisk jord. Men fasit er klar: Heller ikke denne gang ble Finland innlemmet. Kan det være at våre finske historikere er mer opptatt av kartet enn terrenget?