Slaget om historien

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 18. februar 2006


Den britiske historikeren Antony Beevor fått en kjent navn i Norge, med flere utgivelser i store opplag. Anmelderne omfavner ham. Det er lett å forstå; han populariserer trygg britisk historievitenskap i en lettfattelig form, med passe doser av dramatikk og gru til dem som elsker det.

Beevor er født i 1946, utdannet ved Winchester og militærakademiet Sandhurst. Han fører videre en lang britisk tradisjon med militærhistorikere i media og akademia. Etter sine første militære svennestykker, har Beevor med sjeldent talent gått denne veien. I utgangspunktet har Beevor vært opptatt av den militære profesjonen, imperiets generelle militærhistorie og forholdet til den tyske rivalen. Det som har skapt hans internasjonale gjennombrudd er imidlertid at han har utvidet dette med et blikk for kommunismens bestialiteter, som gjennomsyrer alle hans senere arbeider. Kortfattet og kanskje litt urettferdig kan man si at hans ståsted dermed blir de «rasjonelle» tyske generalenes, snarere enn den uavhengige og kritiske akademikerens. Dette gjelder så vel kampene i Stalingrads forsteder, i Berlins ruiner, ved Ebro-fronten i Spania eller i Paris gater i 1944.

Beevor formidler viktig kunnskap om nazismen og Wehrmacht. Men fordi han i Sovjet, med ytterst få unntak, ikke finner noen militærprofesjon etter utrenskningene i 1937–38, avskriver han Den røde hær i sin alminnelighet. Kritikken går over hele skalaen, som at seirene på østfronten skyldes terror mot egne soldater, at sovjetsoldatene begikk grenseløse masseovergrep mot egne og fremmede folk, til at sovjetiske militære ledere begikk de mest latterlige fagmilitære feilgrep. Grunnene var Stalins psykologi, den kommunistiske overbevisning eller mangel på profesjonalitet. Hans bilde av sovjetiske militære ledere er at de var forfyllete og uvitende.

Bildet av sovjetsoldaten er mer sammensatt. Vi finner av og til en skikkelig person, men nesten aldri en ærlig kommunist. Mest utrert er kanskje hans tese om at Den røde hær med sovjetgeneralenes vitende og vilje forvandlet seg til et røverpakk så snart de krysset inn i Tyskland, at praktisk talt alle tilgjengelige tyske kvinner ble voldtatt, og at svært mange vanlige frontsoldater var voldtektsmenn.

Det er ikke underlig at det etter tyskernes herjinger foregikk hevn og overgrep fra sovjetsoldater. Men at det kan ha foregått i et slikt voldsomt omfang er lite troverdig, og ikke minst at det nærmest foregikk systematisk og var tillatt. Beevors anvender en helt annen mal på andre lands hærer. Han tar det for gitt at «vi» (den britiske soldat eller britiske avdelinger) ikke begikk overgrep. Men hvor sikre kan vi være på det? Det er kanskje ikke tilfeldig at slikt i det hele tatt ikke er fokusert på i vestlig militærhistorie.

Siden 1998 har Beevor utgitt de fire store bøkene Stalingrad (1998), Berlin 1945 (2002), The Mystery of Olga Chekhova (2004), redigert A Writer at War: Vasily Grossman with the Red Army 1941–1945 (2005), og bidratt i flere andre, som i The British Army, Manpower and Society into the Twenty-First Century (red. Hew Strachan, 2003). Alle hevder å basere seg på arkivstudier, intervjuer og litteratur. Det betyr et verk på hundrevis av sider praktisk talt hvert år. Ingen anmeldere har spurt hvordan det er mulig. Har han en stor stab? Eller tar han seg slett ikke tid til alle de grundige undersøkelsene han hevder?

I Beevors hovedverk til nå, Stalingrad, skal man ikke lese mange sidene før man blir slått av en sentral metodeteknikk; handlingene til de sentrale aktørene på sovjetisk side forklares med deres persontrekk, gjerne lattervekkende og usympatiske, ikke gjennom funksjonalitet, slik han gjør med de fleste sentrale tyske motaktørene.

Om den sovjetiske ambassadøren i Berlin i 1941 leser vi for eksempel at han «har et lite nebb av en nese og noen sorte hårstrå klistret over hodet». «Han var kjent som bøddelen fra Baku», med torturkammer i ambassadekjelleren, «som et dyr i bur». Beevor vet til og med hva «dyret» tenkte (norsk utgave, side 18). Hvor relevant dette er i forbindelse med meldingene om det tyske angrepet i 1941, kan vi nok lure på. Men med liknende teknikker beskrives Stalin, «som var mest berømt for sine hensynsløse knep», da han mottok meldingene ut fra sine «tvangspregede feilberegninger» og «hvis bøllete vesen også omfattet et sterkt innslag av feighet» (side 20), eller, hvis «mangel på omtanke for den sultende befolkning var like kynisk som Hitlers» (side 45).

Vi leser om hans «uhyggelige instinkt» (side 46) og så videre side opp og ned. Beevor ville aldri skrive slik om Guderian, Manstein eller Montgomery. Selvfølgelig kan personkarakteristikk av og til være nødvendige som ledd i historisk forklaring, men politiske og militære forhold og aktører krever en samfunnsmessig tilnærming for å bli begripelige. Men Beevor søker så ofte til det private når han møter problemer, at det framstår som en psykologistisk forklaringsmodell.

Noen poenger blir da også så tullete at de blir vanskelige å forstå. I forbindelse med kunngjøringen fra Stalin om ikke å forlate Moskva høsten 1941, forsøker Beevor å formidle et poeng av utseendet til den som kunngjorde nyheten «med sitt uttrykksløse Buddha-ansikt, med tykke hornbriller som hvilte på den lille oppstoppernesen» (side 46), men ikke med den størst velvilje forstår vi hva. Også enkelte tyske aktører beskrives slik. Men politiske og militære beslutninger kan ikke forklares med slike årsaker. Det er myteskapende og intetsigende.

En annen ting er at Beevor bare sjelden kjenner nok til disse menneskene, og kan heller ikke kjenne dem, annet enn gjennom tilfeldige bemerkninger i litteraturen. Trolig er det en teknikk han bruker for å sprite opp persongalleriet, og for å føre inn ondskapen og dumskapen som drivende krefter. I tråd med dette er Beevors årsaksforklaringer; helt konsekvent er alle nederlag og feildisponeringer på sovjetisk side direkte tilbakeført til Stalins beslutninger eller mangel på slike, Stalins personlighetstrekk eller mangel på slike, mens framgang forklares ut fra inngripen av de få sovjetiske generalene som faller i nåde for Beevors blikk – eller tyske feilvurderinger. Disse igjen forklares like konsekvent ut fra Hitlers tro på sin ufeilbarlighet. Her kan det gis en mengde eksempler som jeg ikke skal trette leserne med.

I bunn og grunn er dette klassisk, borgerlig historieskriving, hvor all fokus legges på de store menns vilje og personlighet, mens de komplekse drivkreftene i historien forsvinner (Brecht: «Cesar erobret gallerne. Hadde han ikke engang med seg en kokk?»). I dette henseende er Beevor «modernist» i forhold til sin lærer ved Sandhurst, John Keegan, og dennes inspirator og forgjenger, Liddel Hart, hvor ressurser, militærstrategiske og taktiske motsigelser, økonomiske og politiske forhold tillegges langt større vekt. Selve modellverket, Liddel Harts klassiker Andre verdenskrig legger langt større vekt på rasjonaliteten i Hitler beslutninger og kontinuiteten i sovjetisk forsvarsstrategi fra Napoleonskrigenes tid.

Keegan og Hart skrev sine bøker uten tilgang på sovjetiske kilder. Annerledes er det med Beevor. Nå er et vell av sovjetiske kildebestander tilgjengelig, og det kan se ut som at han har utnyttet slike. Likevel er inntrykket at han henter alt vesentlig fra et nokså lite antall vestlige historikere og tysk memoarlitteratur. I tillegg til disse er det særlig en sovjetisk forfatter som preger hans noteapparat, krigskorrespondenten og forfatteren Vasili Grossmann.

Fordi det tilsynelatende gir Beevor et preg av å også målbære den sovjetiske versjonen av krigen, skal vi se litt nøyere på hvordan han bruker Grossmann. Hvem var så Vasili Grossmann? Grossmann (1905–64) var forfatter med jødisk bakgrunn fra Berdisjev i Ukraina. På grunn av sine arbeider på 1930-tallet ble han i krigens første år knyttet til Den røde hærs avis Krasnaja Zvezda (Røde stjerne). Under sin redaktør David Ortenberg, og med kolleger som Ilja Ehrenburg, Pavel Trojanovskij og Konstantin Simonov, ble denne avisa en av de viktigste informasjonsorganer fra østfronten, ikke bare for soldatene og sovjetborgerne, men også for vestlige korrespondenter.

Grossmann ble en elsket krigskorrespondent, fordi han ikke bare skrev om de store hendingene, men om soldatens nære liv og problemer, savn og slit. Han var til stede på alle viktige frontavsnitt, fra kampene foran Moskva i 1941, den mislykkede sovjetiske motoffensiven i 1942, han oppholdt seg fire måneder blant de innbitte forsvarerne i Stalingrad i 1942/43, var vitne til historiens største stridsvognslag ved Kursk sommeren 1943 på nært hold og fulgte med Den røde hær under den store vestoffensiven i 1944 og 1945. Grossmann var den første som brakte sannheten fra utryddelsesleirene i Polen til verdensopinionen. Hans rapport fra Treblinka ble bevismateriale under Nürnberg-prosessene. Etter krigen skrev han flere bøker med stadig sterkere innslag av kritikk av sovjetstyret. Bare to er utgitt på engelsk, Forever Flowing (1972) og hans mesterverk, romanen Life and Fate (1980).

Life and Fate er aldri utgitt i Russland. Men det er ingen antikommunistisk eller antisovjetisk bok. Grossmann skriver med all den kunnskap om sovjetsamfunnet fra topp til bunn som et intellektuelt liv på innsida ga ham. Hans blikk er kritikeren, men ikke dissidenten som den mystiske nasjonalisten Solsjenitsyn. Life and Fate er et av de mest dyptpløyende skjønnlitterære arbeidene om andre verdenskrig og hører til i verdenslitteraturen. I sin klassiske, monumentale form og bredde har det mye til felles med Leo Tolstojs Krig og fred, men i motsetning til hos Tolstoj er nøkkelhendingene til Grossmann nært knyttet til det han selv personlig opplevde.

Jeg har ikke plass til å gå nærmere inn på Grossmanns forfatterskap, men skal begrense meg til berøringspunktene med Beevor. Beevors Stalingrad er nært knyttet til Grossmann. Under arbeidet med boka kom han (eller kanskje hans assistent Luba Vinogradova?) over Grossmanns notater fra andre verdenskrig, som er arkivert i Moskva. Notatene er verdifulle fordi de gir en fortettet informasjon om krigsbegivenhetene som kunne leses sammenhengende, ja, så verdifulle at Beevor så muligheten for å utgi nok en bok. Det ble til A Writer at War. Vasily Grossman with the Red Army 1941–1945, som kom i 2005. Det fortjener Beevor i og for seg ros for, for ellers ville vi neppe fått tilgang til disse notatene.

Men under lesing av A Writer at War med sideblikk på Stalingrad, er det slående at det her foreligger nesten en oppskrift for Stalingrad. Grossmanns notater er skrevet med journalistens blikk for soldaten i øyeblikket og i situasjonen, i følelsene til høy og lav, stridsvogngeneralen såvel som snikskytteren, sykepleieren såvel som liaison-offiseren, den sibirske infanteristen såvel som den moskovittiske kommissæren. I intervjuene er det ikke bare mennesket bak soldaten han interesserer seg for, men sovjetmennesket bak sovjetsoldaten. Han deler ut personkarakteristikker slik at de gir mening i hans sammenheng.

Og i avisa Krasnaja Zvedza ble notatene omformet til journalistiske blinkskudd. Det er disse intervjuene Grossmann senere brukte i persongalleriet i Life and Fate, hvor de er vevd sammen med en inngående analyse av sovjetsamfunnet. Mye tyder på at det er nettopp disse notatene som har gitt Beevor mange av hans poenger, men løsrevet fra Grossmanns helhet.

At dette ikke bare er påstander, men i all fall et stykke på vei realiteter, gir Beevor selv ufrivillige beviser på i komposisjonen av A Writer at War. Boken er nemlig bygget opp av Beevor på en ganske spektakulær måte. Etter en innføring har han ordnet kapitler og underkapitler sammen med egne tekster, etterfulgt av korte eller noen lengre sitater fra Grossmanns notater. Notatene er dessuten stykket opp med kommentarer av Beevor hvor han forteller leseren hva Grossmann egentlig mener. Det er gjort slik at utvalgene fra Grossmanns tekst ser ut til å bekrefte Beevors poenger.

Her skal vi se på noen eksempler. I en kommentar til retretten i 1941 i retning av Kiev skriver Beevor at «Grossmann oppdaget at Den røde hærs stabsoffiserer ikke tok faren alvorlig. I Kreml nektet Stalin å innse realitetene i truslene» (side 22). Hva skriver så Grossmann, som Beevor tolker slik? Sitatet viser til følgende: «Alvorlige saker ble diskutert, ikke et unødvendig ord ble sagt ... Ponomarenko – sier til en militær avdelingssjef: 'Du må ikke skjelle ut et medlem av sentralkomiteen'. Generalen ble redd: 'Jeg forbannet ham ikke. Jeg var forbannet over hele situasjonen.'» Med andre ord noe helt annet.

Under motoffensiven i 1942, som Beevor gir idioten Stalin skylden for mot Sjukovs råd, skriver Beevor at Grossmann noterte opplysninger om liknende feilvurderinger fra første verdenskrig, som kunne blitt «farlige» for ham, underforstått, fra NKVD eller Stalins side (side 93). Men Grossmanns ord handler slett ikke om «farlige» feil; de er betraktninger om nyttesløse, taktiske seire, som i annen omgang kunne føre til nye tilbaketog. Selvfølgelig studerte militærledelsen første verdenskrig.

Når Grossmann forteller om materiellmangel og improvisasjon blant flygerne, som i en hvilestund over et glass vodka kom med sine hjertesukk til ham, skriver Beevor at «den eneste måten å få erstatninger på var å bestikke en kvartermester med vodka», som om det fantes materiell likevel og at mangelen som gikk ut over soldatene skyldes en slags sammensvergelse (side 94). Når Grossmann samme sted skriver om en pilot som ammunisjonsløs fløy sitt eget fly inn i et tysk, skriver Beevor som om Grossmann mente at det var helt vanlig i første del av krigen at de sovjetiske pilotene brukte sine jagerfly til å ramme tyske jagere, i stedet for å skyte på dem.

Et annet sted skriver Grossmann om en løytnant som begikk selvmord fordi han ikke ville leve som krøpling (side 233). Beevor henger på en lang forklaring om at sovjetsoldatene var mye mer redd for å bli krøplinger enn for å bli drept. «Den grusomme sannheten om deres skjebne kom ikke for en dag før etter krigen, da forkrøplede soldater ble behandlet med utrolig ubarmhjertighet av sovjetmyndighetene. De som hadde mistet sine lemmer ble kalt samovarer. Etter krigen ble de samlet sammen og sendt til byer i Arktis slik at den sovjetiske hovedstaden ikke skulle bli full av veteraner uten lemmer.» Selv om jeg ikke vet noe om dette, høres det lite troverdig ut. Uansett hvor ubarmhjertig Stalin kan ha vært, så finnes det ikke belegg i Grossmanns tekst for at sovjetsoldatene heller ville dø enn å bli såret.

I et notat om Kursk-slaget noterte Grossmann at mange avdelingssjefer ikke tok nok hensyn til sine soldaters mat og daglige tilværelse, at de ikke snakket med dem etter kamp, og ikke stilte spørsmål til dem. «Det er ofte fordi de er så unge», noen ganger til og med yngre enn sine soldater, forklarer han (side 237). Beevor utlegger hans ord slik: «Grossmann finner nok en gang at ... avdelingene i Den røde hær led av (offiserenes) manglende evne til å tenke ting igjennom». Mens Grossmann altså reflekterte over en bestemt gruppe i en bestemt situasjon, vrir Beevor det til en generell vurdering av hele Den røde hær.

Grossmanns notat etter frigjøringen av hans hjemby Berdisjev i Ukraina omhandler hvordan jødene der var blitt myrdet av tyskerne, inkludert hans egen mor (side 256). Beevors kommentar er at en artikkel som Grossmann skrev i denne forbindelsen var blitt sensurert av myndighetene for å redusere inntrykket av jødene som ofre og for å kamuflere hvor mange ukrainere som hadde deltatt i grusomhetene. Hvordan Beevor vet det, opplyser han ikke noe om. Kanskje han har det fra andre kilder? Vi får ikke vite mer. Men Grossmanns interessante opplysning om at hans egen bror hadde overlevd fordi han hadde sluttet seg til partisanene, kommenterte Beevor ikke. Det er neppe tilfeldig, fordi de over 1,5 millionene partisanene stort sett ikke finnes i Stalingrad. Beevor mener vel at de var tvunget av Stalin med trussel om dødsstraff.

I et notat om frigjøringen av Odessa skriver Grossmann rosende om utviklingen av Den røde hærs offiserer (side 266). Beevors kommentar: «Nå ser det ut til at han har forstått at stalinismen ikke ville forandre seg » Grossmann skriver om overgrep og voldtekter han ble vitne til med voldsom indignasjon. Men mens det for ham var brudd på reglementer og ordre, er det for Beevor nært knyttet til stalinismen og hvordan Den røde hær egentlig var. Her ser vi nok et trekk i Beevors metode. Han ikke bare overtolker Grossmann, men han polemiserer direkte mot ham i sine innskutte tekstsnutter, der han ikke synes at de er anti-stalinistiske nok.

Man skal lese Grossmanns tekst nøye for å se det i selve boken. I etterordet med det talende navnet «Seierens løgner», tar Beevor skrittet helt ut og polemiserer mot Grossmann at anti-semittisme var uløselig knyttet til stalinismen som system, en påstand Grossmann helt sikkert ville si seg uenig i. Beevor mener at Grossmann måtte bli utsatt for Stalins mistenksomhet, fordi han hadde deltatt i Den jødiske anti-fascistiske komité; «Men Stalins anti-semitisme var ikke helt lik nazistenes. Den var mer basert på fremmedhatets mistenksomhet, enn på rasehat» (side 344).

Det er kanskje litt underlig å si dette om georgieren Stalin. Beevor mener stalinismen og nazismen i grunn var like, og kritiserer Grossmann for mangel på politisk dømmekraft. Det er litt underlig med angrep på en forfatter man utgir i samme bok. Men forklaringen på både utgivelsen og distanseringen kan være Beevors gjeld til Grossmann for Stalingrad. Det ser ut til at det er Grossmanns notater som har gjort boka mulig. Beevor kommentarer i A Writer at War viser hvordan han har gått fram, med overtolkinger, løsriving av enkeltpersoner og sammenhenger.

Det betyr ikke at Stalingrad ikke står på egne bein. Men det kan forklare hvordan Beevor kunne produsere boka så raskt og framstå som en fremragende kildegransker også ut fra sovjetiske kilder og ståsted. Grossmann var trolig snarveien. Det er ikke sikkert at dette er riktig. Kanskje er det urettferdig mot Beevor. Kanskje russiske forskere vil ha en mening om det?