Nils Ivar Agøy (note 1) og Fredrik Fagertun (note 2) retter kritiske merknader til min bok Konspirasjon og kapitulasjon. Nytt lys på forsvarshistorien 1814–1940 (2000) i HT. Før jeg kommenterer noen av de spørsmålene de reiser, skal jeg knytte noen generelle kommentarer til anmeldelse og debatt i HT. Enhver forfatter vil være glad for kritiske synspunkter, men neppe likegyldig til måten de fremføres på og hvordan de forholder seg til intensjonen med verket og dets hovedinnhold. Når HT-redaksjonen ønsker en debatt velkommen, bør man kunne vente at det skjer på bakgrunn av en anmeldelse. Det betyr selvfølgelig ikke at anmelderen ikke også kan ha kritiske merknader. Men allsidig presentasjon og kritiske merknader bør holdes fra hverandre. Først ut fra en balansert presentasjon kan leserne vurdere ulike kritiske synspunkter både når det gjelder helhet og detaljspørsmål. Dermed vil også forfatteren få mindre behov for å forklare hva han/hun egentlig har ment. En slik anmeldelse trenger i alminnelighet ikke tilsvar.
Disse synspunktene er relevante her. Fagertuns sterkt kritiske innlegg sto på trykk i HT under «Debatt» uten at Konspirasjon og kapitulasjon var anmeldt. Når jeg nå får anledning til å ta opp tråden i tilknytning til Agøys innlegg, innser jeg vanskene – et år senere – med å oppdatere leserne uten å sprenge alle rammer, fordi bokens hovedlinjer ikke har vært presentert. Noe må jeg derfor repetere, ellers skal jeg begrense meg til å kommentere noen hovedtrekk og noen detaljer i de to innleggene, hver for seg.
1. En tese på leirføtter, uten kildegrunnlag, som ikke tåler kildekonfrontasjon (Agøy)
Ovennevnte vurdering er Agøys, han finner at min tese om militær konspirasjon i unionstiden ikke stemmer. Når jeg i det følgende ønsker å se nærmere på hans kritikk, er det ikke fordi jeg benekter at boken har svake sider, men ut fra en tvil om Agøy egentlig trenger ned i bokens hovedbudskap. En viss skepsis er også berettiget fordi Agøy, som vi skal se, ikke sjelden nedsabler de bøkene han kommenterer.
Det første som slår meg ved lesning av Agøys innlegg er hans bruk av formuleringer som «fullstendig misvisende», «ikke holdbart», «suverent og konsekvent uinteressert», «tendensiøst», «uten grunnlag», «påfallende inkonsekvent», «insinuerende », «bagatelliserende» m.m. Slik gir han inntrykk av at boken inneholder en strøm av faktafeil av typen 1+1=3. Samtidig angir han forfatterens ståsted som «nasjonalistisk» osv.; i sum er det rimelig å oppfatte dette som slakt. Det er av interesse å undersøke om Agøy har dekning for dette.
Her skal vi med en gang se på et eksempel som står sentralt i hans kritikk og som kan belyse hva han mener med «feil». Det handler om skuddene i Drammen i 1881. Agøy skriver: «I forbindelse med at en person ble skutt av militæret under en streik i Drammen i 1881, hevder … Borgersrud at kong Oscar … var svært fornøyd med det som skjedde …. For ham var de drepende skuddene nødvendige midler til å knuse all ’radikalism’ og til å konsolidere ’disciplin och trohet’ i hæren. Borgersruds synspunkt savner grunnlag i kilden han viser til … ifølge Borgersrud (skulle skuddene) være et resultat av kongelig refs av det kongen skal ha betraktet som ettergivenhet overfor opphissede folkemasser i 1880. Han skal … ha utsatt de militære sjefene for press til å bruke skytevåpen neste gang. Heller ikke dette finnes det belegg for – men påstanden kan jo gi inntrykk av konspirasjoner.»
Hendingene er beskrevet av meg i 1979 (note 3) med kritisk tilsvar fra Agøy i 1993. (note 4) Det handler altså om at kongen hadde fått en gjennomgang av opptøyene på Ensjø og påla å rapportere til den norske armékommandoen at hvis man hadde utvist større «omtanke», kunne troppene gjort «Brug av sine Vaaben». Det er rimelig å se dette som en kongelig refs. Og hva skulle bruk av våpen bety annet enn å skyte, når blankvåpen allerede hadde vært i bruk? Kongens senere nedtegning om hendingen i Drammen, hvor han konkluderer med at «vid de första skarpa skotten som lossnades … slocknade upploppets låga ögonblicklig», bør ses i denne sammenhengen. Men «dødsfallet nevner han ikke», skriver Agøy, og noen ordre om å skyte en arbeider finner han heller ikke i kongens arkiv. Heller ikke i en rapport om hva som skjedde finner han «spor av noe slikt». Dermed konkluderer Agøy at det ikke forelå noe kongelig press og at vi ikke kan bevise at kongen var fornøyd. Her er det snarere Agøy som stiller nærmest juridiske beviskrav til historisk slutning. Tvert imot gir de ulike kildene godt grunnlag for min behandling.
Eksemplet reiser imidlertid også et annet spørsmål. Harde slag og høy temperatur har i mange år ikke vært uvanlig mellom forsvarshistorikerne og kanskje også enkelte andre historikermiljøer. Hvorfor det er blitt slik, berøres sjelden. Trolig har mange (av oss!) ansvar for å ha bidratt til det, men særlig tungt ligger ansvaret på sentrale forsvarshistorikere som holder stilen med harde slag levende. (note 5) Når man for eksempel tillegger sine motdebattanter at de i mangel av gyldige historiske resonnementer bedriver konspirasjonsmakerier, så er det forutsigbart at harde slag og bitterhet følger tilbake. (note 6) Teknikken med å tillegge motdebattanter motiver og vurderinger som de selv ikke er enige i, reduserer historiske argumenter til retoriske knep. Agøy er blant de som er rammet av dette, men det er ikke til å komme utenom at han også utøver det. Hans anmeldelse av Roald Bergs forsvarshistorie (note 7) i HIFO-nytt er på samme tid gnistrende, skarpsindig og drepende. (note 8) Praktisk talt alle de negative superlativene Agøy anvender mot min bok, anvender han også mot Bergs. (note 9) Det er ikke med glede jeg registrerer dette, fordi jeg ellers setter stor pris på Agøys arbeider og deler mange av hans faglige vurderinger.
La meg nå vende tilbake til utgangspunktet. Konspirasjon og kapitulasjon tar for seg forsvarshistorien 1814–1940 av grunner som er drøftet inngående i bokens forord og i første del, som verken Agøy eller Fagertun tar opp. Utgangspunktet er Forsvarets propaganda om norsk forsvarshistorie, autoritativt skrevet for de vernepliktige av (tidligere) sjef for Forsvarets krigshistoriske avdeling (FKA), generalmajor Bjørn Christophersen. Boken har kommet i stadige nye opplag siden 1965. (note 10) I den skriver han at «i Norge har hæren og flåten nesten alltid har vært innstilt på å forsvare landet». Han går langt tilbake og inkluderer både dansketid og unionstid. Han skriver videre om «vår flåte», «våre kriger» og om de danske festningene i Norge som «Forsvarets eneste lyspunkter». Det var med henvisning til denne beskrivelsen jeg skrev om disse «lyspunktene», hvor bondeopprørene ble hogd ned av danske og tyske knekter i dansketida. Et av generalmajorens hovedpunkter når det gjelder forsvarshistorien i unionstiden var at det var nedgang i interessen for Forsvaret. Ikke med et ord nevner han at den eneste bruken av Forsvaret 1814–1905 var mot Norges egen befolkning.
Boken distribueres fortsatt i Forsvaret. Men den selges ikke over disk og er ikke synlig for offentligheten. Det samme gjelder Forsvarets samarbeid med Gyldendal om en mer oppdatert versjon, hvor mye kan sies om at dansk og svensk militærhistorie forveksles med «vår», dvs. norsk, godt illustrert ved at framstillingen av Danmarks siste krig i Norge, i 1808, langt overskygger framstillingen av Norges første krig som fri stat, i 1814. (note 11) Det eneste som står om krigen i 1814 der er «Etter en kort krig i august …». (note 12) At krigen i 1814 og dens ydmykende rettslige etterspill med harde dommer mot høye offiserer ikke passer inn i historiebildet, framgår også av det 330 siders store bind 1 av Norges forsvarshistorie, hvor Terje Holm spanderer én tekstside på denne eneste krigen den norske stat førte innen hans tidsperiode, (note 13) mens Roald Berg, forfatteren av neste bind, helt utelater det.
I motsetning til slike utelatelser forsøker Konspirasjon og kapitulasjon å gå inn i det kontroversielle. Når Christophersen skriver om stolte «norske» festninger i middelalderen, minner jeg om at det faktisk ikke fantes noen norsk stat, og at de samme festningene var skapt av den danske stat for å kontrollere sitt herredømme over landet mot opprør og mot svenske angrep. Når Christophersen skriver at Forsvaret sikret demokrati og nasjonal frihet i unionstiden, minner jeg om at det faktisk ble brukt mot demokratiske bevegelser og mot den nasjonale selvstendighetsbevegelsen. Dette presenterer Agøy som at «Borgersrud skriver ut fra et klart nasjonalistisk ståsted», Fagertun at han (LB) skriver ut fra et «sterkt moralsk engasjement ».
Både Agøy og Fagertun kritiserer min bruk av begrepet «konspirasjon» som de mener er vag; Agøy nærmest harselerer over hvordan offiserene kunne konspirere uten å vite om det selv. «I stedet kommer insinuasjoner», føyer Agøy til. Dette er underlig å lese, fordi Agøy og Fagertun, etter å ha forholdt seg til temaet i over to tiår, er inneforstått med at de inntar rollene som kritikerens kritikere, uten å klargjøre for leserne hvilket forhold de selv har til kritikkens emne. Bokens definisjon av «konspirasjon» i tiden 1814–1905 kan føres tilbake til det statlige faktum at militærapparatet sto under en erobrende kongemakts kommando. I striden mellom kongemakt og storting måtte den militære ledelsen ikke bare velge side, hvilket den stadig bekreftet at den gjorde, men følge kongemakten i dens valg av taktikk og strategi. Agøy harselerer med at kongemakten like mye var «norsk», på samme måte som Christophersen, som mener at kongemakten i dansketiden var «norsk». Dermed oppløser Christophersen de reelle maktforholdene før 1814, og får det som i realiteten var en århundrelang militær okkupasjon til å framstå som et – likeverdig – militært samarbeid. I tråd med det skriver Christophersen om den dansk-norske stat, den dansk-norske flåte, den norske hær osv. som om dette var deler av et norsk forsvar. Men hvordan kunne det finnes et norsk forsvar uten en norsk stat?
Agøy viker unna dette problemet når han skriver at han ikke liker bruken av begrepet «dansketiden». Men det er ikke til å komme forbi at analysen av statsspørsmålet bestemmer rammene for militærhistorien. Det er like forvirrende å beskrive eksistensen av noe «norsk» forsvar før 1814 som å beskrive indiske militærformasjoner i den britiske hær under kolonitiden som «indiske». I rekruttering, ja, men i politisk, folkerettslig forstand? Naturligvis ikke. I Konspirasjon og kapitulasjon brukes helt presise definisjoner av «stat», «nasjon», «norsk», «forsvar» og «militær»; i tråd med disse starter forsvarshistorien i 1814 i og med opprettelsen av den norske stat. Krigen i 1814 blir følgelig noe langt mer enn en tilfeldig krig i en lang serie av kriger. Den var den første og eneste som Norges forsvar utkjempet før 1940, den politiske, juridiske, moralske effekten av kapitulasjonen og den påfølgende forræderiprosessen var stor, og bittert var det at det var erobrerkongen som reddet de dømte fra eksekveringen av de ydmykende dommene.
Bernadotte visste hva han gjorde, hans hånd i nåde og frelse var samtidig en innbydelse, uten avbudsrett, til å ta del i sikringen av maktforholdet i unionen, mot de erobredes raseri. Det konspirative lå i dobbeltrollen som offiserskorpset tvunget og frivillig inngikk i, fra å være brikker i et revolusjonært opprør til å bli redskaper for en kongelig restaurasjon i ly av erobrermaktens bajonetter. Bernadotte kjente dette spillet fra Frankrike. Nå styrte han en kongemakt som ønsket amalgamasjon. Han kunne ikke overskue at hans visjon i det lange løp ble undergravet av den nasjonaldemokratiske utviklingen i Norge, for til slutt å bli helt knust under hans etterkommere. Men for de militære var denne dobbeltheten selvfølgelig helt uavhengig av individuelle ønsker og vurderinger. Isteden for å ta opp denne problematiske dobbeltrollen, innfører Agøy sine egne kriterier for «konspirasjon». Det første kriteriet er at en konspirerende offiser må begå lovbrudd. Fordi LB ikke anfører noen tilfeller av at de militære brøt med landets lover, så konspirerte de altså ikke. Det andre kriteriet han anfører er at det må dokumenteres at de «planlegger for å bekjempe demokratisering». Det har LB heller ikke vist. Det er en logikk av typen: Fordi Hitler ikke brøt loven da han tok makten i Weimar-republikken og heller ikke planla å bryte den, så konspirerte han ikke.
Ved selv å innføre så snevre kriterier, viker Agøy utenom kjernen i vanskelighetene. Hvis han mener at det militære sjefssjiktet forholdt seg nøytralt eller indifferent til den politiske utviklingen fra 1880 til 1905 i nasjonaldemokratisk henseende, eller støttet den, så er det, ut fra det som ellers er skrevet om dette, han som er trendbryter. Hvis hans egentlige ærend derimot bare er å nyansere, er det lettere å følge ham. (note 14) Han faller av og til for fristelser til å utnytte poenger utenfor sin sammenheng, som når han anfører at fordi Bjørnson hevdet at kongemakten så visst også var norsk – et velbrukt propagandatriks for å synliggjøre ulikheten i unionen – så skulle han ikke vite at dette faktum var påtvunget Norge gjennom erobring. Hvis Agøy mener at Bjørnson egentlig ikke visste hvor kongemakten sto i striden med Norge, så er han på ville veier.
For å oppsummere dette: Konspirasjon og kapitulasjon er et innlegg mot den versjon av forsvarshistorien som Forsvaret selv har skapt. Det kan leserne knapt forstå ut fra Fagertuns og Agøys innlegg. (note 15) Agøy kritiserer enkelte av de begreper som jeg tar i bruk («dansketid»), uten å opplyse hvorfor de brukes (fravær av «dansketid » i den militære forsvarshistorien).
Her er det nødvendig å minne om at Forsvarets historieskriving etter den andre verdenskrigen har vært stor innen ulike institusjoner rundt det gamle FKA med etterfølgeren Institutt for forsvarsstudier, dessuten i regi av Forsvarsmuseet, Heimevernsmuseet og Forsvarets Forskningsinstitutt. Mange historikere har medvirket. Få av dem har problematisert at Forsvaret på denne måten har bidratt til konserverende historieforståelse. Det rokker ikke ved dette at det også er skrevet flere vellykkede militære oppdragsverk. (note 16) Poenget er at denne historieskrivingen er et resultat av militære prioriteringer, ikke sivile, og gir et annet bilde av Forsvarets historie enn andre utgangspunkt ville kunnet gi. Dette burde interessere historikere på et prinsipielt grunnlag. Forsvarets oppgave er å forsvare landet, ikke å skrive dets historie. Til det finnes andre profesjoner. Her står vi ved et voksende demokratisk problem, og for å forstå det, må vi forstå Forsvarets selvbilde, tradisjoner og historie. Det er overmodent at Forsvarets historievirksomhet selv blir et tema for forskning.
Denne helheten er ikke til stede i Agøys merknader, selv om den til en viss grad kan sies å være til stede i annet han har skrevet. Holdbarheten i hans polemikk skjemmes av en tendens til å rive eksempler ut sin sammenheng og å analyserer dem på en statisk, nesten mekanisk og formalistisk måte. Jeg skal ta opp tre eksempler på dette.
Det første er hans kritikk av min behandling av den russiske trusselfaktoren, som hadde gitt en vesentlig del av unionsforsvarets legitimitet. I spørsmålet om opprør i Norge ble Tsaren oppfattet som en støtte til Sverige, om enn en upålitelig sådan. Med den japanske ødeleggelsen av flåten ved Tsusjima og den påfølgende revolusjonen i 1905, bortfalt denne trusselen. Den svenske marinen kunne overføres til vestkysten for angrep på Norge. «Stort mer bakvendt» enn at «Russland ga Sverige støtte i unionsstriden» kan det vanskelig bli, mener imidlertid Agøy, og spør om LB ikke «kjenner til de mange anklagene om at norske unionsfiender ble betalt med russisk gull». Han kritiserer meg for ikke å ha vurdert om den russiske trusselen i vest tvert imot kunne ha økt. Begrunnelsen er at statsminister Hagerup, på linje med unionstilhengerne, mente at russerne «helt sikkert» ville sende panserskip til Finnmark. (note 17) Det er forbausende at Agøy i ettertid kan se noen realiteter i dette. Det var revolusjon i Russland, ikke bare «uro», som Agøy skriver. Flåten som Hagerup kunne frykte, fantes ikke.
At hendingene i Russland kunne virke både som fordel (bortfall av trussel) og ulempe (bortfall av en alliert), blir for Agøy en «påfallende inkonsekvens» som han mener er en del av en «bagatellisering» av russefrykten hos «unionskritikerne ». «Borgersrud vil ha både i pose og sekk», skriver han. Saken er vel heller at Agøy søker etter for enkle svar, det ser ut som at han ikke er i stand til å se at to motstridende faktorer virket samtidig, han vil ha et mekanisk enten/eller-svar.
Det andre spørsmålet er synet på sjefen for panserskipseskadren i 1905, Jacob Børresen. Børresen ville angripe Göteborg med panserskipene og framstår derfor i Agøys øyne som mer «dristig» enn kommanderende admiral Sparre mot svenskene. Hvordan kunne han samtidig være tilhenger av unionen, han som dessuten var utnevnt til admiralstabssjef under en venstreregjering, spør Agøy. Én ting er at han feier et omfattende resonnement i min bok om forbindelsen mellom marinepolitikkens ulike sider og hendingene i 1905 vekk med en håndslag. En annen ting er at Agøy med disse få setningene reduserer den såkalte «admiralstriden» mellom Sparre og Børresen til en personalsak. At Børresen kunne fremme et eventyrprosjekt i tordenskjoldsk ånd og samtidig være unionstilhenger, kan ikke Agøy forstå. At Steens venstreregjering i 1899 ikke skulle ha forutsett hva Børresen senere skulle finne på, blir et argument for å latterliggjøre at Børresen skulle være unionstilhenger.
Agøys tilspissede beskrivelse er vanskelig å følge. Både Børresen selv og kongen har bekreftet at det var sammenheng mellom hans utnevnelse og hans holdning til konge og union. At Børresen ikke sympatiserte med oppløsningen av unionen, bekrefter han selv i sine memoarer. Agøy, som ellers skriver svært kritisk om venstreoffiserer som røpet forsvarshemmeligheter, kommenterer ikke at Børresen faktisk røpet forsvarsplanen for Kristianiafjorden til pressen under mobiliseringen i 1905. Han analyserer heller ikke fenomenet Børresen i tilknytning til den sjømilitære planleggingen på norsk og svensk side, særlig de svenske planene om landgang på Vestfold-kysten. Endelig ser han ingen forbindelse mellom disse planene og endringene i 1904 av svenske krigsskips adgang til norske havner, som Sparre satte i sammenheng med den militære situasjonen som kunne oppstå. Agøy ser ikke under overflaten, han ser ikke forskjell på fenomen og vesen, form og innhold. Det handler bare om en marineoffiser som «kom i klammeri» med en annen.
Det tredje eksemplet handler om de vernepliktiges pålitelighet. Det faktum at generaladjutanten i 1851 regnet eldre mannskaper som mer pålitelige enn yngre, er i Agøys øyne uforenlig med at Georg Stang under sluttoppgjøret 50 år senere ville ha eldre mannskaper til sitt posisjonsartilleri fordi han mente de var mindre kongetro. «Uavklart og uforklart», mener Agøy, «det er ingen grunn til å tro at det stemmer». Her må man mene det ene eller det andre, noe tredje finnes ikke. Kanskje har han rett og generaladjutanten og Stang feil. Poenget er imidlertid noe annet. Begge vurderingene ble faktisk foretatt og hadde sitt rasjonelle grunnlag. Dessuten hadde mye endret seg gjennom de 50 årene. Det er ikke vanskelig å finne eksempler som belyser at det er rasjonelt å vurdere slike skifte. Agøy hører til en generasjon som er mer politisk radikal enn yngre generasjoner. Men på 1970- tallet hørte Agøy til en generasjon som var mer politisk radikal enn eldre generasjoner. Ut fra Agøys logikk skulle dette være umulig å forene.
Jeg har allerede vært inne på at Agøy radbrekker logikken i min framstilling i søken på tilfeller han kan bruke. Ett er når han skriver at LB slår konspirasjoner mot Stortinget i hartkorn med konspirasjon om å bruke våpenmakt mot folket. Det strider mot det vi ellers vet, konkluderer han, fordi offiserene var «jevnt over lite begeistret for å bli utkommandert mot indre uro uansett hvilket parti de soknet til … men de erkjente at det kunne være nødvendig av og til. Borgersrud vet nok at også flere av de mest unionsstormende og kongemaktfiendtlige offiserene betraktet indre ordensoppdrag som en nødvendig del av militærvesenets oppgaver – men han nevner det ikke for leserne», skriver Agøy. Igjen er det vanskelig å følge hans logikk. Hva de enkelte offiserene mente om dette privat, er for mange irrelevant i forhold til hvilken rolle de faktisk spilte i systemet. Det gjaldt like mye for radikale som konservative offiserer. At jeg skulle ha holdt denne selvfølgeligheten skjult for leserne, framstår på en merkelig måte nærmest som en insinuasjon.
I fortsettelsen av dette resonnementet gjør Agøy det til et stort poeng at det er «fullstendig misvisende» at veien til de høyeste offiserspostene gikk gjennom kongens gunst. Det er «ikke tilfellet», skriver han, at kongen kunne utnevne offiserer i kraft av sin grunnlovshjemlede kommandomyndighet. Så siterer han Grunnlovens § 21 om at kongen velger embetsmenn etter at innstillingene er foredratt for statsrådet. Deretter feller han en knusende dom om at jeg verken kan ha lest Grunnloven eller Jens Arup Seip, som jeg viser til.
Agøy har rett og feil. Jeg er enig i at siden begrepet «kommandomyndighet» brukes i § 28 og ikke i § 21, er det uheldig å knytte det til utnevnelsen av militære embetsmenn. Men hvis man begrenser seg til at utnevnelsene etter § 21 skulle refereres i statsråd, uten å peke på endringene i hva dette innebar fra 1814 til 1905, blir det lite presist. Dessuten er sammenhengen mellom utnevnelsene og «de egentlige Kommando-Sager» eksplisitt påpekt i loven med en henvisning i § 21. (note 18) Kongen betraktet militære utnevnelser som Stortinget uvedkommende og forsøkte å praktisere det slik, selv om han selvfølgelig ikke kunne gjennomføre det fullt og helt uten ulike politiske hensyn, sideblikk og kompromisser. Det var ingen kongelig parlamentarisme i embetsutnevnelser, som Agøy kan gi inntrykk av. Kongen tolket § 21 i tråd med § 28 om kommandosaker, hvor formuleringen er at «egentlige militære Kommando-Sager, i saadan Udstrækning, som Kongen bestemmer, undtages fra Behandling i Statsrådet.»
Det stemmer heller ikke at Seip overhodet ikke berører dette; Seip skriver nemlig:
«De to siste områder, den utøvende makt utad og innad, ble i prinsippet lagt under kongen. Grunnlovens § 25 og 26 bestemte: ’Kongen har høieste Befaling over Rigets Land- og Søemagt … Kongen har Ret til at sammenkalde Tropper, begynde Krig og slutte Fred, indgaae og ophæve Forbund …’. Christian Fredrik ble følgelig gitt hånd om all utenrikspolitikk i videste forstand; en livsviktig del av politikken var dermed plassert utenfor de folkevalgtes rekkevidde. – Dette gjaldt også kontrollen over embetsverket. § 21 bestemte: ’Kongen vælger og beskikker, efter at have hørt sit Statsraad, alle civile, geistlige og militære Embetsmænd.’» (note 19)
«Dette gjaldt også …», skriver altså Seip. Jeg har ikke avvist at kongen ble tvunget til å godta uønskede utnevnelser, tvert imot har jeg beskrevet slike. Det beviser ikke annet enn at han måtte ta taktiske hensyn. Agøy konkluderer med at «Borgersruds forutsetning … ansees ikke holdbar», det er ikke holdbart at veien til de høyeste postene gikk gjennom kongens gunst. I Agøys øyne er unntaket regelen, i stedet for at unntaket bekrefter regelen.
Agøy tar av og til kraftig i når han skal beskrive noe «grotesk», som i følgende kraftsalve:
«Den nasjonalistiske forvrengningseffekten (hos LB) blir i enkelte tilfeller grotesk. Leseren får … opplyst at ’Høyre-regjeringen’ (sic, det siktes til Francis Hagerups samlingsministerium fra 1903) i og med en kongelig resolusjon fra 1904 ’åpnet … norske havner for svenske krigsskip’, ifølge Borgersrud ’et kupp’ som kunne la den svenske marine i ro og fred seile inn i norsk havn uten varsel.»
Én ting er at leseren må forstå hvor latterlig dette er når Agøy kan opplyse at endringen var anbefalt av «ultranasjonalisten Georg Stang», en av LBs «helter». Det ville kanskje blitt mindre latterlig hvis Agøy også hadde nevnt at det var kommanderende admiral Sparre som beskrev endringen som et kupp, at han truet med å sette sin stilling inn mot forslaget og forlangte det behandlet av Stortinget.
Sannheten er litt mindre grotesk enn Agøy vil ha det til. Ett sted (s. 114) skriver jeg at forslaget kom under «den høyre-liberale koalisjonsregjeringen under Georg F. Hagerup», et annet sted (s. 119) at forslaget kom under «Høyre-regjeringen». Agøy har rett i at det siste ikke stemmer, men det kan diskuteres hvor «grotesk» feilen er når regjeringen var ledet av høyremannen Hagerup. Agøy kunne selvfølgelig også kommentert dette som en unøyaktighet av mindre dramatisk format. Men Agøy har også rett i at jeg to steder (s. 118/119) skriver at Wilhelm Olssøn ble forsvarsminister i 1903, noe som ikke stemmer. Olssøn hadde vært forsvarsminister i Stangs konservative regjering fra 1893 og fortsatte etter en avbrytelse i 1894–95 som dette i Hagerups samlingsregjering i 1895–1898, og ble det igjen i 1905. Agøy peker videre på en tilsynelatende forveksling av Johan G. Ræder med Hans J. Ræder (s. 97). Men på nevnte side står det vitterlig bare «generalmajor Ræder». Siden senior, Johan G., var generalløytnant i 1893 og junior, Hans J., var generalmajor, er det rimeligvis ingen forveksling her. (note 20) Når Agøy likevel har litt rett, ligger forklaringen i personindeksen bak i boken. Der er kun Johan G. oppført, med henvisning til nevnte side, mens Hans J. ikke er kommet med. Her har jeg ikke kontrollert indeksen grundig nok. Sluttelig peker Agøy på at jeg har utstyrt verftssjefen Otto i Horten (s. 97) med feil fornavn, Edgar, i stedet for Søren G. Der har han helt rett. (note 21) Agøy har altså funnet noen småfeil, og det finnes sikkert flere. Om det berettiger hans drastiske kritikk, er jeg i tvil om.
Trolig er det riktigere at ulikt ståsted gir ulik vektlegging. Bokens ståsted er «innenfra og nedenfra, fra opprørernes og kritikernes ståsted, ut fra den lille mann og kvinnes syn, fra den nasjonale selvstendighetsbevegelsen og arbeiderbevegelsens ståsted.» (note 22) Agøys ståsted er mer uklart. Roald Berg antyder at hans argumentasjon bærer preg av kongelige resonnementer, kanskje ut fra et inngående – og prisverdig – studium av de kongelige kildene. Dette bør nevnes, fordi Agøy avslutter sin kritikk ved å peke på at jeg ikke har oppdaget det han mener er det fundamentale sviket fra offiserenes side i 1905: «Han (LB) lar til og med være å gi noen forklaring på hvorledes det offiserskorpset han ser som så nasjonalt upålitelig, faktisk brøt sine eder til så vel konge som konstitusjon i 1905».
Dette er et «aparte» syn, mener Berg. (note 23) Det er lett å gi ham medhold i at Agøy her løsriver formalitetene rundt eden fra de politiske realitetene. Ut fra kongens synspunkt var det et forræderi. Men ikke sett fra opprøret i Norge. Tvert imot, noe annet ville blitt sett på som et forræderi mot folkestyret. Den dobbeltfunksjonen som tvang de militære til å konspirere med sin konge i hans motstand mot den sosiale og nasjonale bevegelsen i Norge, var endt i en kollektiv befrielse for de militære, fordi de politiske premissene ble lagt på nytt. Det spiller ingen rolle hva de aktuelle offiserene individuelt mente. Men Agøy velger her en formell betraktningsmåte, hvor de militære med edsavleggelsen «tiltok seg rett til å endre sine politisk-juridiske rammebetingelser», som om det var snakk om et regulært militærkupp. Dette er mest forståelig innen rammene av kongelig formalisme. I realiteten gjorde offiserene det de måtte gjøre hvis de ville fortsette i sine stillinger. Det eneste som kunne ha reddet dem var et kongelig kupp, et svensk angrep kunne gjort det enda verre; revolusjoner har en lei tendens til å føre med seg standretter mot desertører, og da er det massene som rår. Agøy mener at kongen kun forholdt seg til edsbruddet som et «moralsk svik». (note 24) Det rimer med det inntrykket vi får at Agøy ikke ser krigstrusselen i 1905 som særlig reell. Her skiller nok også våre vurderinger. Etter mitt syn var krigstrusselen høyst virkelig, slik ble den også vurdert i samtiden og i de påfølgende årene. Militære befestninger rettet mot svensk angrep ble også bygget så sent som på 1920-tallet.
Oppsummeringsmessig kan det sies at tesen om den konspirerende militærledelsen i unionstiden hviler på en bestemt analyse av kongemaktens intensjoner. Uten en slik kan Agøy ha rett i at den hviler på «leirføtter».
2. Ideen om militærvesenet og offiserskorpsets «konspirasjon» mot folk og nasjon stemmer ikke (Fagertun)
Fagertun forholder seg i sitt innlegg i HT 2001/3 heller ikke til bokens prosjekt og berører som Agøy ikke Forsvarets egenbilde. Fagertun er særlig opptatt av min behandling av sosialdemokratiets rolle og mobiliseringsordningen før 1940. Han fremmet liknende synspunkter i sin hovedoppgave i 1983 og året etter i en popularisert versjon utgitt av Institutt for Forsvarsstudiers forgjenger Forsvarets Forskningssenter. (note 25) Fagertun opplyser ikke at hans synspunkter ble imøtegått i min prøveforelesning til doktorgraden, som senere lå til grunn for en bred behandling her i HT 3/1996, (note 26) og at konklusjonene i boken refererer til den behandlingen. (note 27)
Et hovedpunkt hos Fagertun er at jeg har misforstått hvorfor den delvise mobiliseringen i 1940 måtte bli stille. Det var slett ikke noe merkelig i det hele tatt, skriver han, ren «sunn fornuft» tilsier at det måtte bli slik, og det hadde slett ikke noe med den hemmelige indre mobiliseringsordningen fra mellomkrigstiden å gjøre. Og forklaringen er så enkel at selv et barn kan forstå: Ved innkalling av enkelte mannskaper måtte man «rent logisk» bare bruke individuell innkalling, ellers ville det bare bli rot. Fagertun mener at jeg har enten «avfeid» eller «oversett» dette, ja, han skriver at «han (LB) ikke kommenterer det overhodet». (note 28) Han kan vise det samme også ved å se på hva som skjedde i 1938, skriver han videre, for da ble ordensvernalternativet rett og slett «avviklet». Dermed blir konspirasjonsaspektet irrelevant for å forklare mobiliseringen i 1940.
Behandlingen av disse forholdene i 1938 går over sidene 193–207 i min bok, og viser til HT 3/1996. Det Fagertun mener ikke blir behandlet er selve livsnerven i framstillingen på disse sidene, beskrevet som en indre, logisk dynamikk i utviklingen, hvor tiltakene skritt for skritt leder fram til mobiliseringskaoset i april 1940. Når slikt kan skrives, må jeg bry leserne med noen detaljer her.
Kommanderende general (KG) Laake sto ved innledningen til den internasjonale krisen i 1938 med et komplisert mobiliseringssystem hvor han hadde to separate mobiliseringsordninger, en indre for opprør, som var godt forberedt og innøvd, og en ytre for krig, som ikke var øvd siden den første verdenskrigen. Nå ville han forenkle systemet ved å slå ordningene sammen til en ny, delvis mobilisering, som skulle kunne brukes både til indre og ytre formål. For å få det til måtte han løse mange problemer: Opprørsordningen kunne bare innkalles hemmelig, med individuelle ordre i personlige brev. Den ytre mobiliseringen kunne derimot skje offentlig. Ordningene hadde ulike mobiliseringsoppgjør som foregikk på ulike tidspunkter av året og omfattet ulike deler av avdelingene. De hadde forskjellige mobiliseringsterminer. De omfattet ulike antall mannskaper og ikke minst ulike mengder utstyr og transportmidler, som var vanskelig å forenkle. Dessuten skulle ordningene innkalles med forskjellige mobiliseringsskjema. Hvordan skulle KG få til en og samme innkallingsmåte for så ulike formål?
Den 14. oktober 1938 bestemte Laake at de to mobiliseringsoppgjørene ble slått sammen til ett fra og med mobiliseringsoppgjøret i 1939, med samme mobiliseringstermin «under forutsetning av at det vanlige mobiliseringsoppgjør utarbeides slik at der ved en eventuell delvis mobilisering kan skaffes politiet den nødvendige assistanse.» (note 29) Han understreket spesielt at bestemmelsene skulle «tilfredsstille kravene såvel til opsetninger av avdelinger for nøitralitetsvakt som opsetning av avdelinger for ordensvern.» Laake skrev videre at formålet var «å forene disse to hensyn, behov for et eget ordensvern og behov for en nøytralitetsvakt ved å fastsette at en og samme avdeling kan ha begge oppgaver». Formålet var å ende opp med ett og samme ordresett, til bruk i en og samme konvolutt, for en og samme mann. (note 30) Dermed var stille og delvis mobilisering blitt en realitet.
Laake fulgte konsekvensene av sammenslåingen med ulike tiltak, han forsøkte virkelig å rydde opp. Det oppsto likevel rot under mobiliseringen under vinterkrigen 1939–40, fordi stabene brukte ulike mobiliseringsskjema. Det hang sammen med at selv om Laake hadde slått de to ordningene sammen, hadde han ikke latt et helt nytt mobiliseringsreglement utarbeide. Fortsatt gjaldt derfor reglementet for ordensvernordningen og den innkallingsmåte som der var beskrevet, hvor det sto at de individuelle ordrene til hver enkelt mann skulle sendes i umerket konvolutt, uten utstyr som gjorde at den kunne bli gjenkjent som militærsak. (note 31) I henhold til de offentlige mobiliseringsreglene skulle innkallingsordren legges i en militær konvolutt. Det var helt i tråd med de to reglementene for henholdsvis indre og ytre mobilisering, som fortsatt var gjeldende. Stabene oppfattet altså reglene forskjellig. At ordensvernordningen fortsatt fantes og fortsatt skulle sikres gjennom sammenslutningen, var selvfølgelig grunnen. Det er heller ikke den minste tvil om at ajourførte reglementer for både Hærens og Sjøforsvarets ordensvern foreligger i arkivene. Det var altså en omstendelig prosess som førte fram til at Laake endelig, kort tid før 9. april 1940, kunne betrakte ordningene som sammenslått og vi kan følge prosessen.
Men, spør Fagertun, det står jo i Mobiliseringsreglementet av 1935 at delvis mobilisering skal være stille mobilisering, da må stille mobilisering finnes tre år før 1938? Ja, på samme måte som reglementet beskriver eksistensen av delvis mobilisering – som ikke fantes i 1935. Her må vi holde formaliteter og realiteter fra hverandre. Det offentlige mobiliseringsreglementet beskriver hvordan ting skal foregå, men er selvfølgelig ikke tilstrekkelig til at ordningene rent faktisk finnes. Det var det bevilgningspolitikken i Stortinget som avgjorde. Og her var realitetene andre enn formalitetene. Det var nettopp dette som var utgangspunktet for diskusjonen om sammenslåingen på divisjonssjefsmøtet i 1938, hvor generalene sammen med Laake beklaget seg over at en delvis mobilisering ikke fantes. Det var det som var selve hovedproblemet: delvis mobilisering fantes ikke i 1938, den måtte skapes ut av noe som fantes. Paradoksalt nok bekrefter også Fagertun at han er klar over dette et annet sted i sin artikkel. (note 32) Eksistensen av reglementet i seg selv beviser ikke noe om hva som fantes.
Det var etableringen av nøytralitetsvernet som satte i gang prosessen med forenkling; hvis ikke, ville kostnadene til stabsarbeidet øke drastisk, all den tid man ikke opphevet den indre mobiliseringsordningen. Mye av det rotet som oppsto kunne vært unngått, det var praktisk mulig å ta i bruk telefonvarsling og telegraf, hvis KG ga ordre om det. Det ble også foreslått, men KG avviste slike forslag. KG kunne forenkle systemet ved å påby bruk av offentlig mobiliseringskonvolutt. Det var det til slutt faktisk Postverket som tvang igjennom. Men det var bare dager før 9. april.
«Det finnes ikke belegg for at mobiliseringsberedskapen 9. april hadde noe med den indre mobiliseringsberedskapen i mellomkrigsårene å gjøre», skriver Fagertun. Det skrev han også i 1983. (note 33) Hans egen forklaring på hvorfor det ble stille mobilisering er at det «I ettertidens forklarende lys er … lett å svare at det var en grov tabbe.» Han forklarer at han har spurt flere offiserer «med bakgrunn fra denne perioden» om den indre mobiliseringsordningen hadde noen konsekvenser for det som senere skjedde, og de avviste det alle.
Hvorfor er dette så viktig? Da Stortinget etter krigen gransket regjeringens ansvar for mobiliseringsrotet 9. april, var et nøkkelspørsmål nettopp hvorfor det ble stille mobilisering 9. april, fordi de fleste var enige i at dette var fatalt for den videre forsvarskampen. Men ingen fant på å spørre om det kunne ha noe med den indre mobiliseringsordningen å gjøre. Ingen militære eller politikere røpet ordningen, ut over de antydningene Monsen kom med i 1948 om at det hadde eksistert hemmelige og ulovlige avdelinger rettet mot arbeiderbevegelsen innad i Forsvaret. Offiserene og Høyre skyldte på Nygaardsvold-regjeringen og «det brukne gevær» for å ha ødelagt Forsvaret. I Konspirasjon og kapitulasjon forsøker jeg å vise hvordan de ulike aktørene forklarte seg for granskerne i forsøk på å unngå å røpe hemmelighetene rundt sammenslåingen i 1938 da stille og delvis mobilisering oppsto. Representanter for Gerhardsen-regjeringen gikk klokelig stille i dørene. De ønsket ro om Forsvarets historie for å samle flest mulig i den nye kampen mot kommunismen hjemme og ute; deres agenda for å skape forsvarshistorisk konsensus var en annen enn politisk og rettslig gransking. Det ble også en vellykket operasjon. Først på 1970-tallet kom avsløringen. Denne striden trenger ikke Fagertun ned i, på punkt etter punkt gjentar han den tradisjonelle versjonen etter Nygaardsvold-regjeringen. (note 34)
Fagertun hevder at jeg har endret oppfatning i de tredve årene jeg har skrevet om dette, selv om det ikke er grunnlag for hans merknad om at «Det er synd at Borgersrud ikke lenger er opptatt av sosialdemokratiets rolle i mellomkrigstidens indre beredskap. Men jeg konstaterer at han trolig ikke lenger mener at Nygaardsvold- regjeringen var en del av den militære konspirasjonen som han hevder kan følges helt fram til 1940». (note 35) Jeg antar at Fagertun her er ironisk. Konspirasjon og kapitulasjon handler nettopp om den sosialdemokratiske militærhistorien, ført i pennen av Christophersen med flere.
Hva så med realitetene: visste de aktuelle sosialdemokratiske ministere om den hemmelige militære beredskapsordningen, eller gjorde de det ikke? Med andre ord, var de del av den militære konspirasjonen? Hva Fagertun mener om det er uklart, men han bør ikke skape forvirring om hva jeg skriver om dette i boken, nemlig at det neppe kan være tvil om at de var orientert av de militære uten å rydde opp. Jeg skriver: «Fra denne dato 14. oktober 1938 er det umulig at justis- og forsvarsministeren var uvitende om hvorfor delvis mobilisering nå var kombinert med stille mobilisering.» (note 36) Fagertuns manglende framheving av så sentrale oppfatninger kan bidra til å skape et merkelig, kaotisk inntrykk av min bok.
Konklusjon
Helt til slutt: Konspirasjon og kapitulasjon beskriver den norske militærtradisjonen i en epoke med to militære kapitulasjoner, med etterfølgende ydmykende forræderiprosesser som ytterpunkter. Mellom disse to eneste – og tapte – krigene, og med unntak av et kort tidsrom rundt 1905, har Forsvaret kun vært i bruk mot egen befolkning, først som redskap for den erobrende kongemakten, dernest for vekslende makthavere, inklusive sosialdemokratiske. Det skjedde i hemmelighet og på kanten av loven, i strid med de sosiale og politiske bevegelsene som formet det moderne Norge. I 1938 og 1940 fikk det som konsekvens at mobiliseringsordningen ble ødelagt, med – som det viste seg – drastiske følger for landets beredskap mot ytre angrep.
I motsetning til Sverige, Danmark og kontinentale makter har Norge ingen lysende militærtradisjon å vise til, men lærte gjennom tapte kriger og århundrelang erfaring med opposisjon mot makthaverne. Det skaper en annen type forsvarstradisjon, basert på den politiske overbevisningens frivillighet. Takket være den gikk folk likevel mann av huse for å slåss 9. april 1940, da regjering og storting innledet forhandlinger med fienden. Takket være den, fortsatte motstanden lengre enn i Polen, Danmark, Nederland, Belgia og Frankrike.
I det historiske spennet 1814–1940 gir de to kapitulasjonene og konspirasjonen mellom dem et grovtegnet, men begripelig bilde, selv om det ikke må radbrekkes eller mistolkes som om det skulle gjelde uten unntak og nyanser.
Forsvaret har brukt store ressurser på å skape en sosialdemokratisk konsensus rundt en ganske annen forsvarshistorie, hvor det leie og vanskelige i militærhistorien er feid under teppet. Det er mot denne bakgrunnen Konspirasjon og kapitulasjon må vurderes. Agøy har pekt på enkelte feil og unøyaktigheter som grunnlag for å avvise konspirasjon med kongemakten i unionstiden. En tilsvarende oppfatning har Fagertun når det gjelder forløpet for 9. april. For øvrig er deres kritikk forskjellig. Fagertun legger stor vekt på å forklare Nygaardsvold-regjeringens befatning med den indre beredskapen og oppløser forbindelsen mellom det som skjedde med mobiliseringsordningen i 1938 og mobiliseringen i 1940. Han sitter igjen med et problem: en uforklart, stille mobilisering 9. april («grov tabbe»). Agøy fragmenterer empirien 1880–1905; han stiller nærmest juridiske krav til bevisførsel på bekostning av sammenheng og helhet og tillegger kongens forklaring stor vekt. Han ender med et annet – kongelig – problem: Han tolker offiserenes edsbrudd og nye ed i 1905 som ukonstitusjonell («fundamentalt normbrudd »). Men spørsmålet er om den form for offiserskonspirasjon han dermed innfører er egnet til å svekke hans bastante avvisning av bokens.
Både Agøys og Fagertuns lesemåte er fundamentalt annerledes enn bokens. Mens denne forsøker å se militærhistorien ut fra forholdet til det sivile samfunns sosiale og politiske bevegelser, forsøker de å analysere den ut fra den militære profesjonen og den militære ledelsens ståsted, med de respektive makthaveres betraktningsmåter. Kanskje er det her, mer enn i synet på empirien, veiene skilles ad.
Lars Borgersrud, f. 1949, dr.philos., forsker ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo.