To underlige kriger

av Lars Borgersrud

Publisert i Klassekampen 4. januar 2007


I en kommentar til Tore Prysers anmeldelse av Alf R. Jacobsen og Asbjørn Jaklin i Klassekampen 2. januar, mener SVs Vidar Eng at Jacobsen er altfor kritisk til regjeringen Nygaardsvolds utenriks- og forsvarspolitikk før 9. april 1940.

Jeg skal ikke ta ordet ut av munnen på Alf R. Jacobsen, men føler likevel et behov for å sette et utropstegn når Eng skriver at Nygaardsvold samlet nasjonen overfor det som skjedde 9. april, at regjeringen skaffet masse nye penger til forsvaret, at den sendte flere bataljoner til nord da «vinterkrigen truet med å forplante seg til Nord-Norge» (smak på ordet «forplantet») der de fikk trening som kom til nytte under kampen mot tyskerne, og at regjeringen tok «vanskelige og riktige beslutninger både 9. april, 10. april og 7. juni 1940».

Samlet Nygaardsvold-regjeringen nasjonen? Ja, den samlet i alle fall en del av nasjonen, da den gjorde det straffbart å delta på republikkens side i Spania, men ikke i Finland, da den fortsatte en intens kommunistovervåking og etterlyste kommunister for Gestapo, da den sendte artilleri og ammunisjon som hemmelig våpenhjelp til Finland, da den sørget for at Norge gikk i spissen for «Oslo-statene» for å unngå å støtte Sovjets bestrebelser på å etablere en alliert militærallianse mot Hitler etter «Anschluss». Og ikke å forglemme da den fortsatte forsvarets hemmelige indre militære beredskap mot den indre fienden i arbeiderbevegelsen, og sørget for at «stille mobilisering» var den eneste mulige mobiliseringsmåten 9. april 1940. Og de pengene som ble bevilget, førte de til noe som helst annet enn å finansiere tropper, fly og marinefartøy på grensevakt mot Sovjet i Finnmark? Og når det gjelder grensevakten som ble overmobilisert i nord – de fleste ble ikke demobilisert etter at vinterkrigen var over – så ble de liggende uvirksomme i Sør-Varanger under hele felttoget, inntil de med regjeringens velsignelse etter 7. juni ble stilt under tysk kommando, fortsatt som grensevakt mot Sovjet. Ja, det var trening til nytte.

Og hva med de viktige beslutningene i april? Tenker Eng på vedtaket om «stille mobilisering» 9. april, etter at fienden sto på norsk jord, at regjeringen klokelig valgte ikke erklære krig mot angriperne, men i stedet ville forhandle med tyskerne inntil kongen tvang fram et «nei»? Det var sikkert «vanskelig», men var det riktig? Og var det særlig klokt av regjeringen da felttoget var over 7. juni å la sin øverstkommanderende gi ordre til samtlige av landets offiserer om å avgi æresord til tyskerne om ikke å gjøre videre motstand?

Sannheten om alt dette er vel tvert i mot at det var en særdeles uklok utenriks- og sikkerhetspolitikk inntil de britiske truslene om angrep vestfra kom 5. april med den påfølgende mineleggingen 8. april. Vedtakene om stille mobilisering og forhandlinger var katastrofale og gjorde det umulig å føre en ordnet forsvarskrig. Da hjelper det ikke at Nygaardsvold – selvfølgelig og prisverdig – hadde øket krisebevilgningene for arbeidsløse i 1935 og årene etterpå.

Alle vil være enige i at fiendebildet er temmelig avgjørende i krig. Man selger ikke detaljkarter over eget område til en fiende man frykter skal angripe, slik Nygaardsvold-regjeringen, særdeles uklokt, gjorde til Tyskland vinteren 1940.

Som for Nygaardsvold-regjeringen den gang må fiendebilde åpenbart være en aktuell problemstilling for Engs parti i dag. Nå fører som kjent trepartiregjeringen Stoltenberg krig i Afghanistan med det tidligere pasifistiske SVs støtte. Fiendebildet heter Taliban denne gang, Eng må tilgi meg for å gi ham et demagogisk råd. For alle vet jo at Taliban truer våre grenser, våre kvinner, våre barn og vår sivilisasjon. Likevel ligger våre gutter i Afghanistan på brakka og kjeder seg isteden for å hjelpe til i sør. Tro om ikke Eng burde bekymre seg mer for om våre gutter kunne få like nyttig «trening» i Afghanistan som Jonas Lies gutter fikk i Kirkenes i 1940?