Undergraver Rødt antikrigsarbeidet ved å støtte Langtidsplanen for Forsvaret (LTP)? Det mener et Rødt-medlem i Klassekampen 31. september 2024. Innlegget er bare ett av flere antimilitære innlegg fra Rødt-medlemmer. Årsmøtet i Bergen Rødt 10. mars 2024 vedtok å gå inn for nedrustning. Noen etterlyser til og med "det brukne gevær" fra 1920-tallets sosialdemokratiske retorikk i den daglige klassekampen.
Men norsk historie er ikke bare historien om klassekamp. Norge var i flere hundre år så fattig at det ikke var råd til en egen stat. Vi hadde ingen nasjonal sjølråderett. Nå har vi råd til en stat og et forsvar. Hvordan bør Forsvaret være for å sikre sjølråderetten og trygge framtida? Er virkelig svaret på USA og NATOs politikk at Norge bør bygge ned egen forsvarsevne? Her er noen tanker om dette ut fra et historisk blikk. (Note 1)
Den nasjonale frihetsbevegelsen som endte med at Norge rev seg løs fra Sverige og etablerte en sjølstendig stat i 1905, kunne ikke skjedd uten militære midler. Opposisjonen på Stortinget hadde fram til 1884 satset på de frivillige skytterlagene. Men etter avsløring av statskupplaner mot Stortinget, satset partiet Venstre for fullt på å bygge ut Forsvaret. Det blei den største satsingen på Forsvarets siden krigen i 1814, større enn dagens LTP. Det dreide seg om byggingen av fire store og noen mindre panserskip, bygging av festninger langs grensa mot Sverige og på kysten, innkjøp av et moderne feltartilleri og festningsartilleri. Dessuten om å svekke kongens kontroll og å inkludere alle menn i vernepliktssystemet. Dette kostet mange penger som kongemakta godtok. Men på tross av at kongens kommandoapparat kontrollerte det norske forsvaret, så var han bekymret for at formålet med opprustningen var å fri landet fra Sverige.
For å forstå hvorfor de svenske makthaverne ikke var i stand til å hindre denne opprustningen må vi se på det krysspresset som styrte svensk politikk. (Note 2)
Sverige hadde vært en militær stormakt siden 1600-tallet. Men i 1809 tok Tsar-Russland Finland og landsatte tropper på den svenske Østersjø-kysten. Adelen avsatte da kongen og utnevnte en av Napoleons offiserer til ny konge, som benyttet anledningen til å erobre Norge ved hjelp av et kort felttog sommeren 1814. Vår felles konge var mektigere i Sverige enn i Norge. Han fryktet i mange år framover smitten fra norske krav om stemmerett, parlamentarisme og borgerlig demokrati. For kongemakta var nok forholdet til Norge viktig, men likevel mindre viktig enn det endelige oppgjøret med Russland om kontrollen over Østersjøen.
For å forberede seg på en ny krig ble det lagt store planer. Arbeidene pågikk under hele 1800-tallet og inkluderte mesteparten av den skandinaviske halvøya. De fremste forsvarslinjene lå på Østersjø-kysten, mens de bakre lå i Norge. Hovedkvarteret hvor alle myndigheter skulle ta opphold og dirigere kampen fra, skulle ligge i nye festningsbyen Karlsborg midtveis mellom Stockholm og norskegrensa. Hvis det ble nødvendig skulle man falle tilbake i Norge. Derfor ønsket man opprustningen i Norge velkommen.
Så kom 1905. Europa var svanger med storkrig. Første verdenskrig sto for døra. De store politiske jordskjelvene ble innledet med at den russiske tsaren sendte sine panserskip verden rundt for å knuse Japan, som truet de russiske besittelsene i Fjerne Østen. Men det uventede skjedde. Japan senket de russiske panserskipene. Katastrofen utløste den første russiske revolusjonen. Plutselig var ikke lenger Russland en trussel og Sverige kunne konsentrere seg om å ta et oppgjør med Norge. Men da var det for seint. De svære forsvarsbevilgningene i Norge hadde da skapt landets første moderne forsvar. Men kongemakta hadde fortsatt kontroll over militærledelsen og offiserskorpset. Nye militære ledere sto fram med patriotiske tanker som utfordret kongemaktas kontroll. Kanskje bekymret arbeiderbevegelsens solidaritet med Norge kongen mer enn de norske kanonene? Også Lenin og den internasjonale arbeiderbevegelsen støttet Norge. Kanskje fikk ikke svenskene lov av Tyskland og Storbritannia til å angripe, fordi ingen av dem var modne for en europeisk storkrig?
Hva kan disse hendingene lære oss? Viktigst er vel at opprustningen av et norsk forsvar, som altså sto under kontroll av den svenske kongemakta, ble helt avgjørende for utfallet. Og under Første verdenskrig var Forsvaret sterkt nok til å holde stormaktene unna. På tross av at både Tyskland og Storbritannia planla å etablere bruhoder på norsk jord. Det ga ingen garanti for framtida. Som vi alle veit, så kom det til å endre seg. Fra 1918 ble det klassekrig og militært forfall fram mot 1940.
Man kan ikke slavisk overføre disse erfaringene til vår tid. Men noen elementer kan være nyttig å huske. Det at opprustningen før 1905 skjedde med svensk støtte, ble ingen garanti for at det som skjedde i 1905 ble i svenske interesser. At NATO og USA ivrer for opprustning idag, er ikke noe bevis på at Forsvaret i framtida vil være under deres kontroll eller ikke kan brukes for norske interesser.
Etter slutten av den kalde krigen avviklet Norge invasjonsforsvaret for bedre å kunne tilpasse seg amerikanske operasjoner på Balkan, Libya, Irak og Afganistan. Dessverre investerte Norge også enorme beløp i kjøp av jagerbomberen F 35, som egner seg godt til å bombe i Gaza og i Libanon, men lite for norske forhold.
Akkurat som svenskekongen støttet opprustningen før 1905 for å kontrollere Norge, støtter USA LTP i dag for å binde Norge. USA prioriterer sine ressurser til Kina og det fjerne østen. De håper at Norge skal ruste opp såpass at landet klarer seg uten vesentlig amerikansk bistand, men under amerikansk kontroll. USA ønsker ikke et EU-forsvar eller et nærmere nordisk forsvarssamarbeid utenfor amerikansk kontroll. Derfor er Norge lagt under USAs Norfolk-kommando, men ikke Sverige og Finland.
USA har flyttet frontlinja østover til Østersjøen og trenger det norske forsvaret for å kunne overføre tropper dit. Men de ønsker fortsatt at Norge skal overvåke nordlige farvann og kystområder fra eksisterende baser. Det er logisk å vente at amerikanerne i andre omgang også vil ønske å operere lengre øst i Norge, for å øke rekkevidden mot Nordishavet og de russiske atomubåtbasene.
I et lengre historisk lys kan man si at de nye mulighetene som nå åpner seg i Østersjø-området for USA via Norge, var de samme som Storbritannia forsøkte å oppnå under "The Phoney War" 1939–40, da de ønsket å okkupere Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik for å gå inn i Sverige og derfra til Finland. (Note 3) Dermed kunne de ha håp om å gå inn i vinterkrigen på finsk side, uten å ha tilgang til Østersjøen direkte via de danske stredene, og gjennom den prosessen forflytte hele tyngdepunktet i verdenskrigen nordover.
LTPs hovedformål er å styrke Forsvarets evne til å ta imot og sikre alliert utstyr og personell, som skal fraktes videre i stort omfang til Sverige, Finland og de baltiske statene. Det betyr stor ny satsing på tre tyngdepunkt. For det første å sikre jernbanen og veiene til Midt-Sverige fra Trøndelag. Det andre å bygge ut malmbanen fra Narvik til Kiruna, slik at allierte tropper kan fraktes inn til Nord-Sverige fra Narvik. Fra Kiruna sikre videre jernbanetransport til Finland over Haparanda-Tornio. Det tredje er Oslofjord-området, med tyngdepunkt på Rygge, som skal ombygges til å bli en flybase for US Air Force. Her er jernbane og gode veier til Sveriges største havn i Göteborg, og til midt- og Sør-Sverige.
En annen nyhet handler om flystasjonen på Andøya, som tidligere er vedtatt nedlagt. Nå ønsker USA å etablere en avdeling amerikanske overvåkingsdroner der, for å kunne øke kontrollen over havområdene i vest mot Grønland, samt mot nord og russisk territorium. Det betyr ny satsing og stasjonering av amerikansk personell, slik som i Bodø på 1960-tallet, med amerikanske spionfly av typen U 2. I tillegg ser det ut til at Forsvaret overtar all virksomhet ved romsenteret, som nå heter Andøya Space Center og er operert av etterretningstjenesten. Formålet skal være å betjene Forsvaret med spionsatellitter. Dette betyr trolig at amerikansk personell også overtar dette tidligere sivile romprosjektet og de anleggene på Andøya som hører til.
LTP lanserer en stor nybyggingsplan for marinen, av 5 fregatter, 5 ubåter, 10 andre store fartøyer samt 18 mindre. I tillegg kommer kjøp av stridsvogner og pansrede personellkjøretøyer. Så kommer nyetablering av to brigader. Den viktigste går ut på å omskape Finnmark landforsvar til Finnmarksbrigaden. Dette må forståes som en stående brigade, i motsetning til en ny "Brigade Sør" i hovedstadsområdet som skal være en "reservistbasert brigade", altså en mobiliseringsavdeling. (Note 4) Men også en slik må ha offiserer og befal, lokaler, transportmidler, lagre osv. osv.
Disse nyanskaffelsene krever kjøp av en mengde helikoptre og andre transportmidler. Flykjøpet krever allerede nå ganske omfattende oppdateringer og vedlikehold. Men ifølge LTP vil det ikke belaste personalsituasjonen, fordi man skal få hit amerikanere til dette arbeidet. Det går i retning av fast stasjonering av amerikansk personell for å betjene den nye flyparken. Men personellkrisa er det største problemet med LTP. Uten en vesentlig øking av vernepliktstyrken i forhold til planlagt øking med 4600, er det små utsikter til å kunne bemanne mer enn en fregatt og en ubåt, samt en viss realisme i betjeningen av stridsvognparken og annet utstyr som allerede er innkjøpt, men som ikke kan bemannes idag.
Vi må legge til grunn at det er en norsk oppgave å unne utøve kontrollen over de områdene som vi mener er norske. Det gjelder de store havområdene mellom delelinja i Barentshavet i øst, Svalbard og Jan Mayen i vest og grenselinjene i sør i Nordsjøen. For å kunne gjøre dette effektivt mot fornyet interesse fra stormaktene, trenger vi havgående fartøyer og en langtrekkende flypark. Uten slike maktmidler vil det være umulig å hindre at andre makter tar seg til rette.
Det kan oppfattes som paradoksalt at vi på den ene sida anerkjenner behovet for å fylle våre nasjonale hav- og landområder med maktmidler som fregatter og store droner, og på den annen side samtidig være mot NATO og forsvarssamarbeid med USA. For USA er den makta som i praksis er troende til å fylle dette området hvis Norge ikke gjør det. Vi må bare godta at dette er et paradoks vi må leve med. Akkurat som at det var et paradoks at norske og svenske panserskip krysset sammen i 1905 mens krigstruslene haglet fra svensk side. Men slik er det med krigshistoria. Det er egentlig ikke mer oppsiktsvekkende enn at USA bygde opp militsene i Afganistan, før våpna ble snudd mot USA.
Vi må ikke forveksle behovet for å kunne håndheve norsk sjølråderett i disse områdene i dag, med hva som er nødvendig for landforsvaret i krig. Her må vi minne om nok et paradoks; at ingen av fregattene i 1940 skjøt mot fienden, heller ikke ubåtene. I mer moderne kriger, som den i Ukraina, bruker ikke forsvarerne store fartøyer i det hele tatt. De bruker heller ikke sine fly, fordi de nokså umiddelbart vil bli ødelagt. I en situasjon med krig vil Norge ha mer nytte av små og raske fartøyer enn få og store. Vi vil ha mer nytte av et mobilt og desentralisert flyvåpen enn det sentralstyrte F 35. Mer nytte av ATV-er enn av stridsvogner.
For framtida er vel alle i Rødt tilhengere av nedrustning. Alle er motstandere av NATO og mot at norske fregatter sendes mot Kina. Men nå er situasjonen at Norge har inngått en bilateral forsvarsavtale med USA og en trilateral med USA og Storbritannia, som gjør at USA i en krigssituasjon vil måtte forsøke å overta alle militære ledelsesfunksjoner i Norge uansett hva vi mener og uansett om vi er med i NATO eller ikke. Områdene de omfatter skal utvides med åtte nye, varsler LTP.
Rødts alternativ er å gå inn for et sterkt nasjonalt forsvar, basert på tankene om folkevæpning slik den franske revolusjonen i 1789 og den norske frihetskampen i 1814 og 1884–1905 og 1940 la opp til. Alle borgere uavhengig av klasse og stand, har plikt og rett til å bære våpen, uansett skiftende politiske forhold. Bare gjennom et slikt prinsipp vil vi kunne oppnå politisk oppslutning om de byrdene Forsvaret vil bringe med seg.
Dette står i motstrid til en liten hær av vervet eller ansatt personell. Men også i motstrid til et forsvar for stormaktsinteresser eller et militærapparat rettet innad, mot arbeiderbevegelsen, slik vi hadde 1918–40. Idag har vi i teorien et mobiliseringsforsvar på 70 000. Men det finnes ikke utstyr eller innkvarteringsmuligheter for en slik styrke.
Det er her den virkelige utfordringen for Forsvaret ligger. Det er bare "et folk i våpen" som kan utgjøre en troverdig, langsiktig trussel mot en angriper. Vi støtter LPT fordi den vil kunne gi et grunnlag for å håndheve kontrollen av våre områder også i framtida. Hvis vi vil nedrustning nå, er alternativet på sikt å avstå sjølråderett. Er de som vil ha nedrustning forberedt på det?
(1) En gjennomgang av norsk forsvarshistorie er gitt av Lars Borgersrud i Konspirasjon og kapitulasjon, Oktober 2000
(2) Roy Andersen: Opprustning og unionsstrid, hovedoppgave UiO IfS 4/1998
(3) Om det britiske "R4"-prosjektet, se Borgersrud, Lars «9 April revised: on the Norwegian history tradition after Magne Skodvin on Quisling and the invasion of Norway in 1940», Scandinavian Journal of History, 39: 3, 28/5-14
(4) Langtidsplanen for Forsvaret, St. prop. 87 (2023–2024): 57