Som en av de som har reist debatten sammen med Terje Kollbotn og Boye Ullmann, så takker jeg for invitasjonen. Som historiker har jeg hatt anledning til å studere krigshistorien i mange lands arkiver, inklusive Russland. Derfor har jeg en viss bakgrunn for å mene noe om russisk politisk og militær tenkning. Som samfunnsborger og som politisk menneske støtter jeg selvfølgelig Ukraina, akkurat som jeg støttet Tsjekkoslovakia i 1968 og vietnameserne under Vietnam-krigen. Men jeg hører ikke til dem som mener at denne krigen måtte komme og at utfallet er forutsigbart. Eller dem som mener at Russland er en slags ny utgave av Hitlers Tyskland og at det neste er en kjernefysisk verdenskrig.
Våre forslag om at Rødt bør gå inn for å hjelpe Ukraina med enkle og nære forsvarsvåpen som luftvern og panservern, har blitt møtt med motinnlegg om at Ukraina-krigen ikke først og fremst må forståes som en forsvarskamp mot et aggressiv og imperialistisk Russland, men først og fremst må forståes som en stedfortrederkrig ("Proxy") fra særlig USAs side mot Russland. De som særlig har lagt vekt på det, er Pål Steigan i et utall av artikler, Sigurd Allern i KK 4.3.23, Marielle Leraand i en rekke artikler, samt KKs Peter M. Johansen og Glenn Diesen i flere artikler.
Steigan, Leraand og Johansen har ved flere anledninger uttalt at de anser den 3. verdenskrig allerede for å være i gang, og at det er en målbevisst politikk fra USA, UK og de vestalliertes side å hindre våpenstillstands- og fredsforhandlinger ved å dra ut krigshandlingene mest mulig gjennom stadige våpenforsyninger til Ukraina. Vi som er tilhengere av å hjelpe Ukraina med enkle forsvarsvåpen også fra Norge, blir beskyldt for å støtte NATO og imperialismen og å være motstandere av fred.
Det er betimelig å spørre: Er det sant at USA, UK og de allierte virkelig ikke ønsker avslutning på krigshandlingene? At USA har sabotert alle forsøk på fred? Er det sant at de ønsker å bruke Ukraina-krigen til et sluttoppgjør med Russland? Vel, jeg tror ikke det. Selv om slike synspunkter åpenbart finnes, hvilket også jeg, Kollbotn og Ullmann har gjentatt og gjentatt, så gir de ikke uttrykk for et korrkt helhetsbilde. Som Viktor Blichfeldt viser i sin analyse i KK 1.3.23 "Natos krig?" av Glenn Diesens påstander i KK 23.2.23 og tidligere, gir disse analysene av veststatenes såkalte intensjoner i krigen ikke et riktig bilde av realitetene, selv om de selvfølgelig finnes. Tvert i mot, det ser ut til at disse stormaktene anført av USA er mer og mer bekymret for at krigen drar i langdrag og er innstilt på å legge press på Zelensky for å avgrense Ukrainas krigsmål.
Ola Tunander tar så langt jeg kan forstå til orde for en avart av slike syn i Ny Tid 5. april 2022 om en "lenge-varslet-krig" og skriver at "Prinsippet om suverene staters selvbestemmelse kan ikke gå på bekostning av andre staters sikkerhet." Tunanders syn reiser spørsmål om hvem skal vurdere hva som er en bestemt stormakts interessesfære? Spesialister på geopolitiske analyser? Politiske ledere i den stormakten som hevder retten til en slik vurdering? Skal et land måtte finne seg i at en stormakt definerer landet som en buffersone?
Jeg er helt uenig i et slikt utgangspunkt for å analysere denne krigen. Utgangspunktet må heller være en analyse av hvordan slags land dette er. Vi snakker her om to av de mest korrupte statene i den vestlige verden, hvor oligarker har stor innflytelse, land stort sett uten velferdsnettverk, uten fri og uavhengig fagbevegelse, men med stor privat rikdom i hendene på en liten krets rundt maktapparatene. Ingen av landa er demokratiske i vår forstand, selv om begge avholder valg. Begge kappes om å lyve om sin historiske arv fra henholdsvis den øst-ortodokse byzantinske sivilisasjon rundt Svartehavet og "Rus-riket" rundt Novgorod og Kyiv, for å knytte seg an til en slags nordisk kulturkrets. Begge gjør det for å legitimere sin historiske arv som bærere av den europeiske sivilisasjon. Men det er en stor forskjell mellom de to landa. Den ene bruker alt dette for å legitimere sitt angrep mot den andre.
For å forstå hvorfor en så nært beslektet stat angriper en annen, må vi forstå dens indre historie. Omsider har Vesten forstått at en russisk soldat ikke lenger er 3 meter høy og uovervinnelig, som sjefen for Garnisonen i Porsanger uttalte på en TV-debatt i fjor høst. Vi her i vest har ikke forstått de russiske realitetene etter 30 år med propaganda om hvor farlige russerne er. Det kom som en overraskelse at Sovjetsamfunnet brått brakk ryggen etter den tapte Afganistan-krigen. De militære kostnadene hadde brakt landet over bristepunktet.
Det fulgte en brutal privatisering under Jeltsin. Med ny fattigdom, økt dødelighet og lovløshet, ja total oppløsning og sammenbrudd, for den vanlige russer. Da Putin ble skjøvet fram som representant for den eneste institusjonen som representerte en form for kontinuitet og stabilitet, nemlig FSB, ble det – om en ganske sakte – håp om en vei ut av kaoset. Han ble fort populær, også fordi han med handlekraft resolutt stoppet videre oppløsning med å knuse opprøret i lille Tsjetjenia, som han med kløkt propaganderte var arnestedet for verdens islamistiske terrorisme, og inngripen i Georgia, hvor han kunne etterape USAs retorikk om kamp mot terrorisme og folkerettsbrudd i Kosovo-krigen.
Putin er ingen demokrat. Som en russisk kopi av Napoleon, som søkte å legitimere sin makt og sine kriger med det romerske keiserriket, måtte han konstruere en ideologi som stadfestet en ny russisk referanseramme. Det ble det jeg har kalt "putinismen", hvor grunnpillaren ble en nykonstruksjon av "det gamle, hellige Russland". Kombinert med en revansjistisk oppfatniung om at Vesten har all skyld for elendigheten. Det var et Russland som strakte seg tilbake til tida før sovjetperioden, til den største utstrekning som tsarriket hadde hatt ved starten på Første verdenskrig i 1914. For å få det til måtte han hoppe over bolsjevikperioden 1917–89. Først forsiktig. Men etterhvert har han i tale etter tale framhevet at det var Lenin og bolsjevikene som ødela alt det gamle, som han elsker.
Tsarrikets brutale kriger på 17- og 1800-tallet, som innlemmet kosakkene, kaukaserne, kasakherne, uzbekerne, tartarerne og mongolene i riket med ild og sverd, ble i Putins bilde beskrevet som sivilisasjonsutbredelse, som mange av oss leste og trodde på i ungdommen –i Jules Vernes Tsarens kurer. Men dette var ren kolonisering, som Franskrike, Spania og England gjorde i Afrika, Sør-Amerika og Asia. Det tsarriket som bolsjevikene angrep for å være "nasjonenes fengsel", ble i retorikken forvandlet til "det gamle hellige Russland". Hellig også fordi det var nødvendig å alliere seg med den mektige ortodokse kirken, som bolsjevikene hadde søkt å erstatte med vitenskap og sekularisering.
Ikke alt i Putins verdensbilde er vanskelig å forstå. Det stemte på et vis at bolsjevikene hadde ødelagt tsarriket. Det hadde de gjort ganske bevisst, ved ikke bare å gjøre Finland og Ukraina til egne republikker, men en lang rekke av tsarrikets anneksjoner og innlemmelser. Det stemte også at Russland kunne søke seg et slags kulturelt opphav i "Rus-riket", selv om Putin hoppet over at det faktisk var mongolene som skapte fyrstedømmet Moskva, som ble opphavet til tsarriket. Det stemte også at det gamle "Rus" var angrepet fra vest av Litauen og det tysk-østerrikske keiserriket, senere keiserdømmet Østerrike-Ungarn, og at tysk-polsk adel hadde spist seg innover og føydalisert de vestlige områdene. Det stemte også at krigerstaten Sverige hadde angrepet fra vest på 16- og 1700-tallet. Det stemte at Napoleon hadde forsøkt det samme, og at 11 vestlige stater hadde invadert etter revolusjonen i 1917, noe som hadde ført til det som vi kaller "borgerkrigene 1918–21", men som russerne med rette kaller "intervensjonskrigene". Det kostet millioner av menneskeliv. Men aller viktigst – og nærmest – Hitlers invasjon, som kostet omlag 30 millioner sovjetborgeres liv.
Putin kunne med troverdighet hevde at Russland gang på gang har vært utsatt for angrep fra vest fra ulike aktører, som har hatt det til felles at det ikke bare har vært ekspansjon, ikke bare vært ødelegging av russisk statsdannelse som har vært på dagsorden, men også utryddelse av den russiske befolkningen. Vi må forstå dette bakteppet for å forstå hvorfor putinismen står sterkt blant vanlige russere.
I det putinistiske bildet er dagens stat Ukraina bare et nytt ledd i vestens innringing av det ur-russiske området, som defineres til å omfatte i grove trekk 1914-grensene til Russland. Altså inklusive hele dagens Ukraina og Belarus. Det finnes etter hans syn ikke noen egen ukrainsk nasjon, bare ulike nasjonale minoriteter. Særlig truende er det tysk-dominerte Vest-Ukraina, med det gamle tysk-østerrikske Galicia med det daværende tysktalende Lemberg, dagens Lviv, som sentrum, og det gamle Rutenia i dagens Sør-Polen.
Dette var koloniserte områder fra senmiddelalderen, områder som var sterkt naziinfisert under Andre verdenskrig. Det var her den nazistiske UPA-hæren under Stephan Bandera rekrutterte anslagsvis 250 000 mann, som inngikk i Waffen-SS. UPA ble brukt til de mest bestialske utryddelsene av jøder og kommunister. Minnene om dette står sterkt i den russiske befolkningen, hvor praktisk talt alle familier mistet noen av sine kjære, og blir rippet opp gang på gang når Zelenskijs regime hedrer Bandera med nye statuer og endog vedtar lover som forbyr negativ omtale av dette nazimonsteret. Det ville vært som å reise statuer av Rinnan og Quisling her hjemme. Det er dette som er referanserammen når russiske soldater snakker om fiendene som "nazister" og når russisk TV fanger opp bilder av ukrainske soldater som bærer skuldermerker fra UPA, som i Mariupol.
Men dette er ikke hele virkeligheten. Bak forestillingen om at vanlige ukrainerne egentlig støtter Russland ligger også det faktum at millioner av dem deltok i Den røde hær mot nazismen og at ytterligere 500 000 kjempet som partisaner. Det er jo sant. For støtten til nazi-Tyskland var marginal i sammenlikning. Men i den russiske retorikken blir det ofte utelatt at de gjorde det som sovjetborgere, ikke som russere. Det blir også utelatt at russerne hadde sine egne nazister under Fedrelandskrigen, der innpå 200 000 russere ble rekruttert til tysk tjeneste under den deserterte sovjetgeneralen Andreij Vlassov. De ble brukt til å bekjempe partisaner og å vokte fanger, i stort omfang også i Norge, blant annet her på Ringerike.
Jeg har vært inne på at vi i Vesten har blitt systematisk forvillet til å tro av media med årvisse oppslag om at det russiske militæret har vært sterkt, ja stadig sterkere år for år. At trusselen skal ha økt stadig. Å påpeke at dette slett ikke var tilfellet, har vært som å pisse i motvind. Sannheten har vært at etter Jeltsin-perioden har forsvarsbudsjettene stadig minket i realverdier, til de nå er på nivå med Frankrike med et BNP på størrelse med Texas. Stadig større deler av det gamle russiske mobiliseringsapparatet ble lagt i møllposen. Desto større har sjokket over tilstanden i krigen vært for våre kommentatorer. Som nå konkurrerer om å bevise hvor elendig det står til med de russiske militære. For dem er erfaringshorisonten tydeligvis svært kort. For oss er det mest interessante å peke på at de realitetene som krigen har dokumentert når det gjelder militære mangler, slett ikke står i forhold til de politiske behovene som putinismen har skapt.
Som vi har vært inne på, har Putins retorikk definert hele 1914-Russland som del av det russiske kulturområdet. Trusselen om innringing og Vestens flytting østover har nådd en eksistensgrense. Situasjonen endret seg etter Majdan i 2014, men lot seg balansere så lenge flåtebasen i Sevastapol kunne beholdes. Men så kom lovene etter Majdan, da leieavtalene for basen ble sagt opp fra ukrainsk side. Samtidig ble russisk språk fratatt status som offisielt språk også i det russiskspråklige Donbas. Forhandlinger med det nye regimet i Kyiv skapte kortsiktig håp om en løsning, men Minsk-II avtalen fra 2015 ble aldri implementert fra ukrainsk side. Ytterligere bekreftelse om Vestens mål kunne registreres ved at 14 stater fra det tidligere Warzawapakt-området søkte seg til NATO.
Slik ble situasjonen akutt. Putin holdt sine to berømmelige taler i februar 2022 hvor han ikke uten troverdighet kunne hevde at Vestens mål var å ødelegge den russiske statmakten, ja Russland som kultur og tradisjonsbærer. Og at forhandlingene var uttømt. Resultatet ble "spesialoperasjonen", etter modell fra de to Tsjetjenia-krigene og amerikanske kriger mot Serbia, Irak og Libya. Kaldt og bevisst kunne Putin vise til at de amerikanske folkerettsbruddene hadde etablert en ny slags internasjonal rettsbevissthet. Og heller ikke dette er helt feil.
"Spesialoperasjonens" første trekk ble å iverksette et politisk kupp, som mot Praha i 1968. Den hadde jo funket. Formålet var som da å innsette en russiskvennlig regjering og tvinge fram en politisk endring. Vi vet alle hvordan det gikk denne gangen. Putins politiske forutsetning om at ukrainerne "egentlig" var mot Zelenskij-regimet viste seg ikke å stemme. I stedet grep de til våpen med stor, ja sjokkerende virkning. Og våpenhjelpen strømmet inn fra vest.
Andre fase startet nølende på ruinene av 250 rykende stridsvogner som aldri nådde Kyiv. Det var selvfølgelig et sjokk for maktsenteret rundt Putin. Og den politiske målsettingen måtte revurderes. Nå ble det slutt på snakket om å endre regimet. Den nye fasen gikk ut på å konsentrere tilgjengelige styrker til Donbas og de 4 sørøstlige oblastene Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson. Og selvfølgelig å sikre Krim.
Til å begynne med fulgte en viss suksess. I sør tok russerne områdene fram til Dnjepr, ja helt i sør krysset de også over på nordsiden og tok Kherson på veien mot Odessa. De fire oblastene ble fylt opp av russiske styrker. Så stoppet det opp. Så skjedde igjen noe som overrasket russerne. Ukraina lanserte i offentligheten en krigslist om å starte en offensiv i sør. Men lanserte isteden først en offensiv i Kharkiv-oblastet. Den tvang fram en helt uventet, men nødvendig russisk tilbaketrekning fra Izium og områdene sør for Kharkiv og fra Kherson. Tilbake har det stått kamper om mindre enklaver, som den lille byen Bachmut, som russerne kommer til å ta om få dager.
Siden har fronten over 1000 kilometer fra Kharkiv til Dnjepr-munningen ligget nesten stille. Vi er kommet over i gjørme-tida, da ingen store operasjoner finner sted. Man graver seg ned og venter på våren. I denne situasjonen lanserte istedet russerne bombingen av det ukrainske kraftnettet, en målrettet aksjon for å svekke våpenleveranser og svekke mulighetene for ukrainske operasjoner i vintermånedene. Selvfølgelig rammer den også sivilbefolkningen. Kanskje vel så mye som et resultat av teknisk feilbarlighet som alltid inntreffer i denne formen for krig, enn som tilsiktet. Men om noen uker tørker bakken opp og gjør det mulig igjen å kjøre fram tungt materiell. Russerne kommer ganske sikkert til å lansere en ny offensiv som vil ha som formål å få kontrollen over hele Donbas-området fra Dnjepr-munningen til Kharkiv.
Vi skal avslutte disse betraktningene med noen vurderinger av det store strategiske bildet. Krigens første år har demonstrert noe Putin ikke forutså; nemlig at om det ikke eksisterte noen ukrainsk nasjonalfølelse eller konsolidert nasjon tidligere, så har den krigen han satte igang virkelig satt fart i den prosessen. Og om Ukraina-krigen tidligere kunne analyseres som en slags stedfortrederkrig – "proxy" – for amerikansk innringing, slik Putin har hevdet til det kjedsommelige, så kan det idag neppe herske tvil om styrken i Ukrainas motstandskamp og motstandskraft. Alle ser at befolkningen deltar med all kraft i kampen for selvstendighet. Selvsagt trekker landet på massiv støtte fra Vesten. Selvsagt trekker den amerikanske europakommando i mange tråder når det gjelder militære disposisjoner i Ukraina. Men ikke noe av dette ville spilt noen rolle uten et voldsomt frivillig engasjement fra den jevne ukrainer.
Norske militærkommentatorer har fått med seg at krigen har demonstrert hvordan det egentlig står til med Russlands militære. Våpenlagre ser ut til å være tømt. Også av droner og krysser-missiler. Gammelt utstyr dukker opp på slagmarken. Tapene er store. Den uventede mobiliseringen av 300 000 mannskaper i oktober synes å bekrefte hvor dårlig det står til. Anti-krigsdemonstrasjoner i gatene slås hardt ned på. På russiske nettsider som Telegram har det dukket opp sterk kritikk mot militærinnsatsen. En ultranasjonalistisk fløy tar til orde for bruk av atomvåpen og krigsmobilisering. Er disse alternativene til Putin?
Det er imidlertid grunn til å være nøkterne. Russlands 145 millioner har nødvendigvis kapasiteter langt større enn Ukrainas 44 millioner. Regimet har fortsatt mange uuttømte muligheter. Men det tar tid å omstille seg til realitetene. Det er nok sant at tilstanden har vist seg å være dårlig. Men det gjelder nok først og fremst det tradisjonelle, konvensjonelle russiske forsvaret, som nå er inne i en storstilt omorganisering som følge av den svake innsatsen. Her er vi ved et viktig punkt. Det er nemlig en annen del av det russiske militæret som er holdt i hevd, nemlig atomforsvaret. Og da snakker vi ikke om det helhetlige atomforsvaret, som består av nedstøvde utskytningssiloer og ramper, som krever stor innsats for å være operative igjen. Men om en bestemt del av det.
De dreier seg om de strategiske ubåtene. Tross alle militære reduksjoner og manglende prioriteringer siden Jeltsin-tida, har de 7 strategiske ubåtene med baser i Murmansk-fjorden ikke bare blitt holdt ved like, men har stadig blitt supplert med oppgraderinger og med nybygginger, slik at de idag er fullt på høyde med de amerikanske. Disse ubåtene skal ligge dypt ute i Atlanteren, usynlig for alle moderne elektroniske søkermedier, og utøve den strategiske atombalansen med USA. De skal kunne true amerikanske storbyer og militære installasjoner med sine ballistiske missiler. Og dette berører i alle høyeste grad Ukraina-krigen. Men også Norge.
Helt siden slutten av 1700-tallet har Russlands lille, men betydningsfulle sjøstridskapasitet hatt tre hovedbasis, nemlig i nord på Kola, Arkhangelsk og Murmansk, i Østersjøen i St. Petersburg og nå i Kaliningrad og i Svartehavet i Sevastopol på Krim.
I vår moderne tid er Sevastopol og Murmansk og forbindelsen mellom disse to basene selve livsnerven i ubåt-styrken, og dermed selve kjernen i Russlands strategiske posisjon som atommakt. Å tenke seg at Sevastopol kunne bli overtatt av US Navy eller Royal Navy, absolutt en mulighet utfra utviklingen i ukrainsk politikk, er å overskride enhver "rød" linje sett med russiske øyne. Ingen politisk leder i Russland kan ha håp om å overleve en slik utvikling. Og her står vi virkelig ved en fare for oppskalering av Ukraina-krigen. Det er like utenkelig å forestille seg at Russland vil gi slipp på Krim og Sevastopol som å tenke seg at de kan gi slipp på Kola-halvøya. Her er også berøringspunktet med Norge.
Kan krigen komme hit? Noen spekulerer i det og har sine motiver. Her er det behov for nøkternhet. Vi må ikke glemme putinismens definisjon av det "hellige" 1914-Russlands kjerneområde; Russland, Ukraina og Belarus. Norge har aldri vært innenfor noen russisk interessesfære. Russland har heller aldri hatt behov for noen isfrie norske fjorder. De har nok av isfrie fjorder selv. De har aldri fremmet noe krav mot Norge. Bosettingen i Finnmark utgjør ingen trussel for dem. Tvert i mot. De har dessuten ingen kapasitet til flere krigseventyr. Men her er det et men.
Amerikansk politikk er for tida uforutsigbar, med sterke indre konflikter. Vi ser en sterk oppgradering av amerikansk nærvær i Norge, med den utvidede baseavtalen og amerikansk etablering på blant annet Evenes og bruk av kaiområder i Tromsø. I forrige uke fikk vi vite at de skal investere 2 milliarder NOK i utbygging av Rygge flyplass, som de har overtatt. Dette er grunn nok til en viss bekymring.
Men aller mest bekymringsfullt er det at denne utviklingen berører russernes interesser i nord. Murmansk-basenes nærforsvar strekker seg av rent geografiske grunner naturligvis langt inn i Finnmark. Avstanden til grensa er bare omlag 30 kilometer. Allerede den amerikanske oppgraderingen av radar- og lyttestasjonen "Globus" i Vardø berører direkte ubåtbasenes nærforsvar. Hvis USA etablerer seg for eksempel på Banak i Lakselv, som er under sterk utbygging, så vil dette berøre nærforsvaret til Murmansk-basene ennå mer. Det vil åpenbart bli betraktet som en trussel. Vi får håpe at det ikke skjer. Men hvis det skjer står Norge overfor en ny sikkerhetspolitisk utfordring, som vi neppe har grunn til å se positivt på.