Uredelig om konsentrasjonsleire?

av Lars Borgersrud

Publisert i Dagbladet 30. oktober 2007


Forfatteren Geir Stian Orsten Ulstein beskylder 24. oktober Kristian Ottesen og meg for å skrive «uredelig om konsentrasjonsleire», og meg spesielt for å ha «misbrukt» et av hans «farfars manuskripter for å bekrefte sine egne teorier».

Undertegnede skal liksom ha «gjenfunnet» manuset og misbrukt det, «blindet av sine egne hypoteser». Han smører på med «skjønnmaling», «uredelighet», mangel på «vitenskapelig ærlighet» osv. Det er nærmest som at jeg skulle ha stjålet manuset fra hans farfar. Etter at disse grove beskyldningene om uhederlighet kom på trykk, har jeg fått mange henvendelser om hva i alle verden dette dreier seg om. Under et arkivarbeid i Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek for om lag 10 år siden ble jeg oppmerksom på et manuskript i Norges Kommunistiske Partis arkiv, som jeg syntes hadde krav på offentlig interesse.

Jeg forsto at hovedpersonen i manus var sabotøren Anker Thorsrud og at han trolig var forfatteren. Thorsrud døde i 1982. Jeg kontaktet derfor hans familie og andre som han hadde hatt kontakt med, for å bringe dette på det rene og for å få klarhet i rettighetene. Jeg kom derfor i kontakt med Falken forlag som hadde forbindelse med NKP, som igjen har rettighetene til sitt arkivdeponi. Alt tydet på at Thorsrud var forfatteren. Forlaget besluttet å utgi det og ba meg om å skrive et forord. Mine forutsetninger for å gjøre det var at store deler av manus handlet om fangelivet til sabotørene fra den organisasjonen Thorsrud og hans kamerater hørte til, nemlig Osvaldgruppa, som er ett av mine spesialfelt.

Noen måneder etter at boka var utgitt i 2002 ble jeg kontaktet av lege Torvald Ulstein, som jeg noen dager senere hadde en samtale med. Han kom med nye opplysninger om manuset. Han hadde som studentfange i Buchenwald blitt kjent med Anker Thorsrud og andre av sabotørene. Etter at de lykkeligvis overlevde fangenskapet, bestemte de seg rett etter krigen for å skrive en bok om den lille manns syn fangelivet, i motsetning til de kjente menns beretninger. Det artet seg slik at Thorsrud fortalte og Ulstein skrev. Den ene var forfatter og den andre var forteller. Fordi de begge hadde Thor/Tor i navnet var de enige om at forfatternavnet på boka skulle være psevdonymet Tor Begge. Etter at de var ferdige prøvde de å få den utgitt, men da det ikke lyktes, la de den til slutt til side.

Etter denne samtalen med Torvald Ulstein i 2002, hvor for øvrig også Geir Ulstein var til stede, ble vi enige om at jeg skulle skrive et tillegg til forordet som gjorde rede for disse nye opplysningene. Det skulle komme inn i boka hvis det ble et nytt opplag og ellers legges inn i de bøkene som var igjen av opplaget. Tillegget ble sendt til Torvald Ulstein, og han godkjente det i et brev til meg i oktober 2002.

I brevet skriver han at løsningen er tilfredsstillende og takker for hyggelig samarbeid. Han var glad for at manuset endelig var utgitt. Etter dette ble tillegget trykket opp av forlaget og lagt inn i de få bøkene som var igjen. Noe nytt opplag har det dessverre ikke blitt.

Så kan jo leserne bedømme selv om dette kvalifiserer til Ulsteins beskyldninger to år etter hans farfar død, den samme farfaren som fullt ut sa seg tilfreds med den ordningen vi fant. Både Thorvald Ulsteins bekreftelse til meg, tillegget som han godkjente og referatet av vår samtale, som han også fikk tilsendt og ikke hadde noen bemerkninger til, foreligger som skriftelige dokumenter, som når som helst kan trykkes i Dagbladet hvis det er ønske om det.

Hva Geir Ulstein ellers måtte mene om innholdet i mitt forord til boka og hvilken karakter boka «egentlig» har, står ham selvfølgelig fritt. At det skulle være spesielt skjønnmalende tror jeg de færreste vil være enige med ham i etter å ha lest det. Men det er nå en diskusjon for seg. Hvis han virkelig er opptatt av å få fram beretninger om fangelivet, burde han være glad for at noen har lagt ned et stort arbeid uten å ha tjent en krone på det, for å få denne fram i lyset, isteden for å beskylde dem for uhederlighet.

Mitt beskjedne bidrag i boka er altså et 10-siders forord hvor jeg gjør rede for personen Anker Thorsrud og hans krets. Mitt syn var og er at fortellingen fortjener offentlighet som kilde. For øvrig har jeg verken forsket på eller brukt dette stoffet, ei heller skrevet om fangelivet i konsentrasjonsleirene. Det er ikke mitt spesialfelt. Så hvordan jeg da skal ha «misbrukt» dette står for meg som en gåte.

Hvis Geir Ulsteins egentlige hensikt er at rettighetene til manus tilhører ham, så får han ta det opp med Anker Thorsruds familie og forlaget, isteden for å vikle dette inn i synspunkter på fangelitteraturen i sin alminnelighet.