Vel høystemt

av Lars Borgersrud

Publisert i Aftenposten 24. september 2007


Det er vanskelig å se at Tor Bomann-Larsens «Det kongelige vi» i Aftenposten 16. september i anledning 50-årsdagen for kong Haakons død, tilfører noe nytt til hovedsaken i debatten om kongens nei i 1940, nemlig at det han nektet å medvirke til 10. april på Nybergsund, var Quislings statskupp ved å utnevne ham til statsminister, slik Hitler tilleggskrav til en forhandlingsløsning da var.

Og at både regjeringen, Stortinget og kongen da allerede i stortingsmøtene på Hamar og Elverum hadde valgt forhandlingsveien.I dette spørsmålet opptrådte kongen i tråd med folkeviljen, grunnloven og konstitusjonell praksis. Det er imidlertid et spørsmål om ikke Bomann-Larsens beskrivelser av kongen kan bli vel høystemte. Jeg er sterkt i tvil om hvordan slags forståelse han bidrar til ved å bringe inn slaget i Hafrsfjord og kongen som symbol på «1000 års selvstendighetskamp».

Uten ledelse

Det hører nemlig også med at kongen, bare kort tid før stortingsmøtet på Hamar, sterkt misfornøyd hadde forlangt at kommanderende general Kristian Laake og generalstabssjef Rasmus Hatledal skulle forlate generalstaben som da var på Elverum, og innfinne seg hos ham personlig på Hamar. Laake og Hatledal var lojale og gjorde som han ba om. Men begge var utvilsomt uforstående og i all fall Hatledal var rasende. Resultatet ble at landet dermed ble uten militær ledelse i ett avgjørende døgn og at generalstaben ikke fikk omdannet seg til overkommando slik den skulle ved krigsutbrudd. I dette døgnet var oberstløytnant Wrede Holm landets virkelige forsvarssjef, en rolle han selvfølgelig var fullstendig uforberedt på.

Hadde sine grunner

Etter 1884 og 1905 var ingen i tvil om at kongemaktens personlige ledelse av krigsmakten var avskaffet. Og så opplever man det forunderlige at kongen forlanger å få opptre som en middelalderkonge i felt! Dette var en annen side ved kong Haakons opptreden som også hører til det virkelige bildet. De som opplevde det, hadde nok sine grunner til ikke å fortelle om det etter krigen. Men nå må vi snakke sant.