Tor Bomann-Larsen slår i Aftenposten 19. desember opp general Carl Gustav Fleischers anbefaling til kongen 4. juni 1940 om å anbefale fredsslutning med tyskerne. Dette er godt kjent. Han skriver videre at dette betydde at Fleischer ikke anerkjente Elverumsfullmakten, «som nettopp ga styresmaktene konstitusjonelt leide ut av landet – i den hensikt å fortsette kampen fra De britiske øyer.»
En slik utlegning av Elverumsfullmakten ble lenge regnet som riktig, fordi den ble brukt slik etter at regjeringen kom til London. Men den var ikke ment slik. Denne fullmakten ble utformet muntlig av stortingspresident Carl J. Hambro på Elverum om kvelden 9. april. Man hadde da oppnevnt en delegasjon for å reise til Oslo for å forhandle med tyskerne. Problemet var at stortingsmennene ønsket å reise hjem før noe forhandlingsresultat kunne ventes å foreligge. Derfor foreslo Hambro at regjeringen skulle ha fullmakt til å godta et forhandlingsresultat på vegne av Stortinget. At dette var innholdet i fullmakten kan det ikke være tvil om etter at Stortinget offentliggjorde referatet fra stortingsmøtet noen år tilbake. I Tromsø var denne problemstillingen fjern.
Fleischer, og hans stabssjef Odd Lindbäck-Larsen, som var den som førte anbefalingen til kongen 4. juni i pennen, var ikke de eneste toppmilitære som mente at krigen var tapt og at det bare var å vente på en fredskonferanse og å innstille seg på å tilpasse seg et nytt tyskdominert Europa. Administrasjonsrådet mente dette. De fleste militære toppsjefene mente dette. De ville ikke være med til England. Også kronprinsen mente dette. Han ville tilbake til Oslo, men ble som Fleischer beordret med til England.
Det er også mangelfullt når Bomann-Larsen skriver at «Kapitulasjonen ble overlatt Ruge, mens Fleischer ble beordret til England.» Det var general Otto Ruge regjeringen ønsket å ha med til England. Fleischer ble beordret fordi Ruge kategorisk nektet. Men han insisterte fortsatt på å være øverstkommanderende. Det fortsatte han med da han satt på Grini som krigsfange og senere i Luckenwalde. Det var igjen dette som var grunnen til at regjeringen ikke kunne utnevne Fleischer til øverstkommanderende, men til en improvisert stilling som «Kongen og regjeringens militære rådgiver», som det står i statsrådsprotokollen.
Ruge insisterte selv på å få inn punkter i den famøse kapitulasjonsavtalen som ble inngått i Trondheim 10. juni, som senere under landssvikoppgjøret ble forsøkt brukt til å skape tvil om krigstilstanden. Punktene var ikke i tråd med regjeringens ønske. Et av dem var at offiserene måtte avgi æresord om ikke mer å delta i krigen mot tyskerne. Nesten alle av dem undertegnet dette og oppfattet det som bindende. Et annet var formuleringer som gjorde det mulig for Ruge å beordre en større norsk styrke til å bli stående langs grensen mot øst i Finnmark under indirekte tysk kommando. Ingen av disse punktene var godkjent av regjeringen. Senere på sommeren ga Ruge i en lignende «anbefaling» til offiserene om å gå inn i Arbeidstjenesten, AT. Det var ment som en ordre og ble oppfattet slik av over tusen offiserer.
Det er derimot en ny opplysning at kongen skulle ha ønsket krigsrett mot Fleischer, som Bomann-Larsen skriver. Kongen må imidlertid etter hvert ha blitt kjent med at flere sentrale offiserer hadde ment og gjort som Fleischer. Og det var mange, som Ruge, som hadde foretatt seg ting som var i strid med regjeringens linje. Det ble et rettsoppgjør mot befal etter krigen, også noen krigsrettssaker mot generaler.
Det kan ikke være tvil om at Fleischer «feilet» med sin anbefaling 4. juni. Det var han ikke alene om. Men omstendighetene rundt hans tragiske skjebne var mer kompliserte enn dette, selv om han selv ut fra sine militære æresbegreper valgte å forklare det slik.