Forskning og fakta om frontkjemperne

av Sigurd Sørlie, Terje Emberland,
Lars Borgersrud og Arnfinn Moland

Publisert i Aftenposten 30. april 2021


Historikerne Vegard Sæther og Knut F. Thoresen skriver i Aftenposten at vår kritikk av NRK-serien Frontkjempere mangler «faktagrunnlag» (Aftenposten 22. april). Den eksisterende forskningen gir angivelig ikke grunnlag «for å trekke generaliserende slutninger» om «grunnleggende motivering, antijødiske ideer, krigsforbrytelser og forhold som angår etterkrigstiden». De kritiserer også HL-senterets Waffen-SS-prosjekt for i utilstrekkelig grad å ha benyttet Riksarkivets landssvikarkiv og for angivelig ikke å ha inkludert «hovedaktørene» (SS-veteranene).

Både innlegget og andre uttalelser fra de to vitner om at de har misforstått fundamentalt hva som skal til for å «trekke generaliserende slutninger». I mange tilfeller kan det være mer formålstjenlig å bygge en overordnet eller generaliserende slutning om et saksforhold på kilder som sier noe om gruppen som helhet, heller enn på studier av enkeltindivider.

Kravet om å studere «et representativt antall» frontkjempere er primært relevant for spørsmålet om deres NS-tilknytning. Her har vi allerede tilstrekkelig sikker kunnskap til å fastslå at et klart flertall av dem som lot seg verve, var medlemmer av NS. Sammen med vår øvrige kunnskap om vervingen gjør det at vi kan slutte at identifikasjon med NS og partiets nazistiske tankegods normalt var en nødvendig forutsetning for å havne i Waffen-SS.

Sæther og Thoresens betoning av landssvikarkivet og «hovedaktørene» reflekterer den samme naiviteten som har preget filmskaperne bak Frontkjempere. Tror de to virkelig at sannheten om frontkjempernes motiver, deres forhold til nazismen og eventuelle involvering i krigsforbrytelser kan leses ut av det de tidligere SS-soldatene selv forklarte da de sto tiltalt for landssvik etter krigen, eller eventuelt ut av deres senere beretninger?

Hvis det er noe forskningen kan fastslå med sikkerhet, er det at SS-veteranene har formidlet en selektiv og tilpasset versjon av sin egen historie i etterkrigstiden. Det kan også konstateres at denne mytiske versjonen har fått betydelig gjennomslag i Norge, ikke minst ved hjelp av velvillige og ukritiske historieskrivere.

Dersom Sæther og Thoresen er kritiske til konklusjonene i den eksisterende Waffen-SS-forskningen, er det et rimelig krav at de selv leverer forskningsbidrag der de begrunner sine alternative tolkninger. I det minste må det kunne forventes at deres offentlige kritikk har et faglig grunnlag. Så langt mangler begge deler.