Årsmøtet i Rødt Bergen 10. mars 2024 vedtok å gå inn for nedrustning. Vedtaket må forstås ut fra debatten om våpenhjelp til Ukraina. Det er beklagelig at et av landets største partilag forkaster den forsvarspolitikken Rødt, Rød Valgallianse, AKP og SUF ml har stått for, altså hele vår tradisjon, i en situasjon med krig i Europa, og at et sentralstyremedlem i Rødt er med på å utdype dette synet i Klassekampen. Vedtaket reiser behovet for å diskutere forsvarspolitikken på nytt. Her er noen tanker om det. (note 1)
Den siste gangen Rødts forsvarspolitikk ble fremmet, var da Rødts medlem av Forsvarskommisjonen av 2021, Synne Høyforsslett Bjørbæk, la fram en særuttalelse til Forsvarskommisjonens innstilling i 2023, der hun går inn for en "oppjustering av egenevnen innenfor luftvern og kyst-, sjø- og landstyrker som er nødvendig for å ivareta egen sikkerhet." Det var i tråd med vår politikk. (note 2) Bjørbæk advarte mot at Forsvaret gjorde seg avhengig av stormaktene. Særlig gjaldt dette forslagene om å delta i et EU-forsvar, som var mye framme i tida før det russiske angrepet på Ukraina. Slik utviklingen kommer til syne gjennom den nye langtidsplanen for Forsvaret (LTP), ser det ikke ut til at Regjeringen legger vekt på forslag om et slikt EU-forsvar.(note 3)
Siden 1905, da kongemakten mistet sin kommandomyndighet over Forsvaret, har statsmyndighetene hatt behov for et parlamentarisk organ for å skape samhold om Forsvaret. I åra fram til Andre verdenskrig ble dette organet kalt Forsvarsrådet. Rådet hadde som formål å samle de borgerlige mot arbeiderbevegelsen. Etter Andre verdenskrig ble Forsvarsrådet erstattet av flere forsvarskommisjoner. I tur og orden skulle disse uttrykke nasjonal samling om forsvarspolitikken mellom de borgerlige og AP. Den første, fra 1946, hadde til å begynne med som formål å reorganisere Forsvaret etter britiske ønsker. (note 4) I 1947 kom forslag om et svensk/norsk - "nordisk" - samarbeid med et ambisiøst atomvåpenprogram med i kommisjonens arbeid. Kommisjonens innstilling ble svært omfattende og var først ferdig i 1949. Forslagene ble da bare lagt vekk fordi Norge ble med i NATO.
Alle gamle planer ble uaktuelle da NATOs struktur og planer ble bestemmende og amerikanske våpenhjelp overtok. USA nærmest overdynget Norge med militærhjelp, særlig jagerfly. Men mye av det som kom var lite anvendelig for norske forhold. (note 5) Kommisjonen av 1974 ble nedsatt fordi amerikanerne ikke lenger ville gi gratis våpenhjelp. Norge måtte begynne å betale noe. Kommisjonen av 1990 ble nedsatt under påtrykk av at fienden, Sovjetunionen, var gått i oppløsning. Den kom med en del forslag om å omorganisere Forsvaret samt å utvide behovet for NATO globalt. Dermed kunne den foreslå å redusere Hæren, Sjøforsvaret og Heimevernet på områder som ikke var relevante globalt. Hva dette skulle bli innledning til, så vi først på slutten av tiåret. Da ble det bestemt å avvikle det mobiliseringsbaserte vernepliktsforsvaret, det landbaserte invasjonsforsvaret og kystartilleriet og deler av Hæren og Heimevernet og istedet satse på å bygge opp et militært ekspedisjonskorps til bruk ved operasjoner i utlandet, som i Irak, Libya, Afganistan, og på Balkan, i samarbeid med USA.
Forsvarskommisjonen av 2021 ble nedsatt under inntrykk av den russiske okkupasjonen av Krym og infiltrasjonen i Donbas i 2014. Det ble behov for å hente vårt militærapparat hjem fra en rekke mislykkede og kostbare militæraksjoner i utlandet. Men fordi Ukraina-krigen brøt ut, rakk man ikke å gjenopprette noe invasjonsforsvar før Finland ble med i NATO i 2023 og Sverige i 2024. I mellomtida har både Finland og Sverige inngått bilaterale militæravtaler med USA, på linje med slike avtaler som Norge har hatt siden 1951 vedrørende Sola og Gardermoen. (note 6) I 2022 ble avtalene utvidet til å omfatte Rygge, Evenes, Værnes, Ørlandet, Andøya, Bardufoss, Setermoen, Haakonsvern og Ramsund, samt noen mindre områder. Ytterligere avtaler om baseområder er varslet. Disse bilaterale avtalene er supplert med trilaterale avtaler med både USA og Storbritannia. Myndighetene har hele tiden benektet at dette dreier seg om etablering av baser i egentlig forstand. Men på Evenes og Rygge er amerikanerne allerede i gang med bygging. Trolig gjelder det flere andre steder. Det illustrerer at dette dreier seg om å etablere baser.
Etter at Forsvarskommisjonen kom med sin innstilling, har Norge som følge av krav fra USA forpliktet seg til å øke forsvarsutgiftene til minimum 2 % av BNP. Det fører med seg at heller ikke forslagene fra Forsvarskommisjonen av 2021 kommer til å bli særlig relevante, akkurat som i 1949. Ikke minst henger dette sammen med utsiktene til at Donald Trump kan bli valgt til ny amerikansk president i 2024. Trump har gått mot å støtte Ukrainas forsvarskamp og han har truet med å avvikle NATO. Nå stilles vi overfor en situasjon der USA har gardert sin militære kontroll i Norden gjennom bilaterale og trilaterale avtaler og truer med å ikke ta hensyn til land som ikke har nådd opp til å bruke minst 2 % av BNP til forsvar.
Denne trusselen om amerikansk alenegang må ansees som hovedgrunnen til LTP-dokumentet. Det overordnede formålet er å gjøre USA og verden oppmerksom på at vi skal bruke 600 milliarder på maks 12 år, hvilket bringer oss over det magiske 2 %. Dette tallet på 600 milliarder, etter metoden med "plukk ut et tall", er så fylt opp med dyre kjøp av 5 fregatter, 5 ubåter og 28 andre fartøyer, en mengde helikoptre, oppgradering av F 35, kjøp av stridsvogner og andre pansrede personellkjøretøy og amerikanske droner, på tilsammen 600 milliarder. Den krisebetonte personellsituasjonen i Forsvaret er løst med en opplysning om å innkalle 4 600 nye vernepliktige. (note 7)
Hvordan en så beskjeden øking skal kunne løse personellkrisa er vanskelig å forstå. Her er det snakk om etablering av to nye brigader, bemanning av et stort antall nye fartøyer og annet utstyr. En forklaring kan være at man tenker seg etableringer uten noen vesentlig fredsstyrke. Når vi vet at Forsvaret i dag ikke er istand til å drifte mer enn én av de eksisterende fregattene og én av ubåtene, så er dette vanskelig å få til å gå opp. Alene driftingen av de fem nye fregattene og ubåtene vil kreve mer enn 2000 personell. Så kommer logistikk og løpende vedlikehold i tillegg. Personellbehovet for å betjene alt dette nye utstyret ser ut til å være tatt rett ut av lufta i LTP. Her ser det ut til at det er de 600 milliardene som er poenget, mens begrunnelsen er overlatt Forsvarets organisasjonsarkitekter, som har pønsket ut passende begrunnelser i et uforståelig, nesten ugjennomtrengelig byråkratspråk.
Med Finland og Sveriges nye tilknytning til USA og NATO kommer de militære forholda i Skandinavia til å endre seg dramatisk. Også av denne grunn følger at forsvarsplanene i henhold til LTP er blitt annerledes enn Forsvarskommisjonen forestilte seg. I tillegg kommer Forsvarets strukturelle personalkrise. I 2023 har omlag 700 ansatte sluttet. Mange av dem teknisk ansatte, de fleste under 36 år. (note 8) Det er allerede idag altfor lite personell til å betjene de fregattene, ubåtene, flyene og stridsvognene som vi har. Det er grunnen til at bare en av de fire fregattene vi har blir driftet. Det samme gjelder ubåtene. Hvordan skal vi da kunne drifte en voldsom utbygging med nyanskaffelser? Dette er et nesten uløselig problem uten å gjeninnføre alminnelig verneplikt for store deler av årskullene.
Alt dette må ses i lys av USAs nye militæravtaler med Norge og de andre nordiske landa, som gjør at våre myndigheter har mindre muligheter til å bestemme noe annet enn det USA ønsker. USA har både kort- og langsiktige mål med sine militære planer, ikke minst i forhold til Kina. Den samme utviklingen pågår i alle vesteuropeiske land, hvilket bremser EUs militære ambisjoner.
For Rødts del betyr utviklingen nye utfordringer. Hvor mye er det riktig å prioritere kampen mot NATO hvis USAs neste president trekker USA ut av organisasjonen, men beholder alle sine bi- og trilaterale avtaler med de samme landa som er med i NATO idag? Vil USA klare å beholde kontrollen over Europa uten NATO? Hvordan vil dette stille seg i en framtidig krig med Kina? Vil ikke da et framtidig EU-forsvar tvinge seg fram?
Vi er altså inne i en tid med store strategiske endringer, som Ukraina-krigen har utløst, men som bestemmes av striden mellom imperialistmaktene. Det er ikke noe nytt. Som et lite parti i et lite land har vi begrensede muligheter til å peke på andre løsninger enn de imperialistmaktene bestemmer for oss. Det er da nærliggende å se på hvilke historiske føringer vi har.
En strategisk doktrine betegner en overstyrende militær plan for bruken av hele Forsvaret. Slike har vi hatt mange av i landets historie. Etter den svenske erobringen i 1814 og før 1905 var strategien å innordne forsvaret i den svenske landforsvaret mot Russland. Det forhindret ikke den svenske kongemakten å planlegge for å bruke krigsmakten til å knuse den norske selvstendighetsbevegelsen, eller den norske opposisjonen til å planlegge en nasjonal forsvarskrig mot Sverige.
Første verdenskrig var den eneste perioden på 1900-tallet med et virkelig nasjonalt forsvar. Deretter startet perioden med borgerkrigsforberdelser mot arbeiderbevegelsen, med ubrukeliggjorte våpenlagre, hemmelige militære formasjoner og "stille mobilisering". Etter Andre verdenskrig kom fem år med britiske planer om et "billig" atomforsvar, eventuelt i samarbeid med Sverige.
Så begynte den amerikanske perioden, med militæravtaler, forhåndslagring av amerikansk utstyr, hvor Forsvarets flyvåpen og marine ble innpasset i amerikansk førsteslagsstrategi. Men også med de begrensninger som politisk nei til atomvåpen og baser ga.
Etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1989, kom tida for deltakelse i amerikanske militærprosjekter i Midt-Østen, Nord-Afrika og Balkan, hvilket innebar nedlegging av forsvarsinstallasjoner knyttet til landeforsvaret i stor utstrekning, noen var knapt nok ferdigstilte. Denne nedleggingen ble nødvendig for å få råd til den utenlandssatsingen som amerikanerne ønsket.
Den siste perioden startet rundt årtusenskiftet, da Russland tok opp i seg tsartidas ideologi og ekspansjonisme, med foreløpig høydepunkt i Ukraina-krigen. Da hentet makthaverne inn igjen tenkingen om territorielt landeforsvar. Men nå er situasjonen ikke lik det gamle landeforsvaret. Det henger sammen med den teknologiske utviklingen.
Den militære teknologien har alltid vekslet mellom offensive og defensive våpen, mellom angreps- og forsvarsmidler, parallelt med endringene av taktiske doktriner for angrep og forsvar. Det har vært en slags pendel som har svingt fram og tilbake, etter som de produksjonsmessige forholda har endret seg. Under Revolusjons- og Napoleonskrigene fra 1792 til 1814 dominerte offensive våpen- og angrepsdoktriner, med svære infanteristyrker og kavaleri som angrep én masse utstyrt med lett og sterkt bevegelig artilleri. Den industrielle revolusjonen brakte med seg en voldsom satsing på tunge, defensive våpen og tilhørende forsvarsdoktriner, som den industrielle krigen 1914-18 demonstrerte med sine skyttergraver og inaktive panserflåter.
Norge anskaffet seg i denne perioden et i særklasse avansert kystartilleri som ville vært istand til å avverge ethvert angrep med fiendtlige flåter over hele landet sør for Harstad, med unntak av Stavanger- og Jæren. Det var her i sørvest hvor avstanden til Storbritannia er kortest, at britene i 1918 planla å etablere et militært støttepunkt, for å sikre kontrollen over havområdene mellom Norge og Storbritannia. Som mottiltak planla tyskerne et støttepunkt i Kristiansand-området. Kystartilleriet var et nesten ugjennomtrengelig forsvar, så lenge som motparten ikke maktet å konsentrere minst 3-6 ganger så stor overmakt på hvert eneste lille punkt som de ønsket å gjøre gjennombrudd.
De mange kystfortene, marinen og flyvåpenet var teknisk sett slett ikke utdatert da krigen kom i 1940, slik mange hevder. Noe var selvfølgelig gammelt, som flere dampdrevne torpedobåter fra Første verdenskrig, som hadde demonstrert sin effektivitet mot streikende arbeidere flere ganger. Men på tross av at Forsvaret i hovedsak var rettet innover, hadde det skjedd nyinvesteringer etter 1935, særlig i flyparken, som var stor og hadde noen topp moderne torpedofly og jagerfly, samt moderne torpedojagere. To av dem var ferdige og kampklare men lå til kai inaktive da tyskerne kom. Men verdien av disse gedigne anleggene og store mengder defensivt utstyr var selvfølgelig avhengig av at det fantes politisk vilje til å skaffe tilstrekkelig personell gjennom mobilisering.
Det var også når det gjaldt politisk vilje at det sviktet 9. april 1940. Med unntak av Oscarsborg, hvor sjefen skjøt uten ordre på eget ansvar, passerte de tyske skipene kystfort som bare skjøt unntaksvist og for seint, mens ikke et eneste norsk skip avfyrte sine torpedoer da de de tyske skipene passerte deres skuddfelt. (note 9) Regjeringen hadde ikke gitt ordre om å skyte og hadde ikke mobilisert.
Mens Norge ønsket å beholde det norske kystartilleriet i mange år under den kalde krigen, ønsket britene at anleggene skulle ødelegges, fordi de kunne utgjøre en militær trussel mot Storbritannia hvis Sovjetunionen okkuperte Norge. Britiske sprengningskommandoer ødela flere norske kystfort i åra etter krigen. Men mange ble bevart. Først utviklingen av svært bevegelige rakettvåpen, artilleri- og flyvåpen på 1990-tallet gjorde de fleste av disse disse anleggene håpløst ubrukelige. De fleste ble demolert. Noen få kom i "møllposen", hvor de fortsatt ligger. Dermed hadde pendelen svingt tilbake og demonstrert at den defensive teknologien var underlegen den offensive.
Den nye teknologiske utvikling med billige mikrobrikker og digitalisering av forsvarssystemene har skapt en ny bevegelighet i krigføringen. Framfor alt er de nye offensive forsvarsmidlene representert med droner. Droner av alle slag. Til forsvar, angrep, spaning, ja alle mål av betydning. I motsetning til fortidas raketter, ballistisk missiler og artilleriprosjektiler, er dronene billige å tilvirke og drifte. Og de er bevegelige på en helt ny måte, ved at de ved hjelp av billige elektroniske remedier kan styre seg selv inn til målet.
De store produsentene av droneteknologi hittill under Ukraina-krigen har vært Iran og Tyrkia, som har solgt til både Ukraina og Russland. Nå produseres droner i de fleste land. Den lave prisen har gjort at de kan opereres på en måte som krigshistorien ikke har sett tidligere. Nemlig at de kan sendes in mot målet i svermer. Slik teknologiutviklingen har vært til nå, så må en forsvarer bruke tilgjengelige forsvarsmidler på en selektiv måte. Inntil forsvarsteknologien utvikler droneforsvar som kan ødelegge svermer, så vil det i praksis være nesten umulig å stoppe alle i en sverm. Ellers kan droner programmeres til å avspane et område etter personell eller utstyr, bare begrenset av bæreevne, drivstoff eller batterikapasitet.
Sammen med nye typer missiler og raketter, har dronekrigen gjort gammeldags bruk av stridsvogner og andre typer pansrede kjøretøyer mye vanskeligere. Dette ble demonstrert i de første dagene etter det russiske angrepet fra Belarus mot Kyiv de første dagene etter 24. februar 2022, da en kolonne med flere hundre kjøretøyer som på grunn av værforholdene var avhengig av å bruke veier, ble praktisk talt utslettet innen de nådde fram til Hostomel-flyplassen og Butja. Butja ble gjenerobret 31. mars. Da ble det for øvrig funnet i underkant 400 massakrerte sivile ofre i byen, hvilket satte en effektiv sluttstrek for all interesse for forhandlinger fra ukrainsk side.
Ødeleggelsen av kolonnen var resultat av massiv innsetting av droner og enkle panservernmidler, som M 72. Ødeleggelsen av kolonnen var et militærteknologisk vendepunkt. De kjøretøyene som ikke var ødelagt gjennom kampene, måtte forlates fordi russerne ikke var i stand til å betjene dem logistisk. Planen hadde åpenbart vært å nå fram til storbyen Kyiv i en lynoperasjon, slik det skjedde i Praha i 1968. Ødeleggelsen av denne kolonnen førte ikke bare til at russerne omplasserte sine operative enheter til Donbas-fylkene, men til at krigen skiftet karakter og at det pansrede forsvarmiddelet, som har vært ryggraden i alle stormaktshærer, brått demonstrerte at den hadde blitt akterutseilt i den teknologiske utviklingen.
Det forsvarsleddet som har tapt i utviklingen er særlig stridsvognene, som antikverte panserskip fra en forgangen tid. I følge den pensjonerte russiske generalen Juri Balujevskij, har 3551 stridsvogner blitt ødelagt i løpet av krigen siden 2022. (note 10) Åtte av ti er russiske i følge en nederlandsk kilde. (note 11) Generalen nevnte at også det mobile artilleriet er på nytt blitt viktig, særlig det som hurtig kan forflytte seg og skyte langt med presisjon. Russerne har langt større antall skyts, men med lavere presisjon og rekkevidde. I motsetning til tidligere, da soldater vanligvis ikke kunne bringes til angrep uten støtte av en eller flere stridsvogner, er infanterisoldatene nå tilbake som nøkkelelementet i landkrigføringen. Stridsvognene utgjør ikke lenger noen støtte, men en fare, fordi de tiltrekker seg oppmerksomhet. Selv om de ukrainske soldattapene er store, er de russiske større på grunn av dårlig opplæring og dårlig underbringelse. Samme uventede utvikling har skjedd på luftforsvarsiden. Da russerne angrep i 2022 valgte ukrainerne å la sine fly stå på bakken. Det var klokt. De mistet noe som kanskje uansett var skrap, men slapp å miste verdifullt personell.
Istedet satset Ukraina på rakett-basert luftvern, som også Norge har bidratt med det norskamerikanske nærforsvarsystemet NASAMS, og USA med fjernsystemet Patriot. Resultatet for russernes del er at deres kostbare jagerbomberne ikke har blitt eksponert. Istedet har de hatt store resultater med bruk av glidebombere, mellom- og langdistanse missiler/raketter samt droner av en rekke typer. Også denne utviklingen viser hvordan våpenteknologien har endret kampdoktrinene. Luftvernartilleri er nå blitt alfa og omega. Uten et sterkt luftvern er Ukraina dømt til å tape. Uten droner har Russland ingen muligheter til å vinne.
Også på sjøforsvarsiden har utviklingen endret kampformene. Nå hadde ikke Ukraina noen stor marine, fordi Russland hadde tatt beslag på de fleste skipene da det sovjetiske materiellet ble delt i 1994. Det første ukrainerne skjønte etter at det russiske angrepet startet 24. februar 2022, var at store marinefartøy ville bli ettertraktede mål for dronekrigen. Et slikt skip som en fregatt har en bemanning på 150-200 mannskaper. Dette er verdifullt personell som man må være forberedt på å ofre. Heldigvis bestemte de seg for at det ikke var verd prisen. Så de senket sitt største marinefartøy, fregatten Hetman Sahajdatsjnij, på havna i Mykolaijev, framfor at skipet skulle bli tatt av russerne eller bli ødelagt i kamp med store personaltap. I dag bygger Ukraina opp en ny type marine, bestående av små, hurtiggående patruljebåter, ribber samt sjødroner. Det var vist seg å være svært effektivt. De har klart å senke de fire største russiske krigsskipene i Svastapol, og tvunget de øvrige til å evakuere til fjernere baser i Novorossisk og andre havner lengre øst i Svartehavet.
Norske forsvarspolitikere i Høyre og AP har i etterkrigstida hatt en fin nese for nyansene i USAs militærpolitikk. Dette har vært grunnlaget for en tilpasset forsvarspolitikk både på strategi- og materiellsiden. Det har med noen unntak, vært utenkelig å kjøpe materiell fra andre leverandører enn USA. Norge avviklet sitt invasjonsforsvar på slutten av 1990-tallet etter råd fra USA, for bedre å kunne tilpasse ressursbruken til amerikanske operasjoner på Balkan, Libya, Irak og Afganistan. Dessverre investerte Norge enorme beløp i kjøp av jagerbomberen F 35, som med sine flyegenskaper og store bombelast ble utviklet for å bekjempe partisangrupper i kupert terreng. Flyet egner seg lite som avvergingsjager mot angripende fly. I motsetning til det svenske alternativet, JAS Gripen, som kan bruke motorveier som landningsbaner og kan gjemmes bort i skogen, er F 35 helt avhengig av et stort og lite mobilt bakkeapparat på en godt forsvart flystasjon.
For å forstå hvordan Forsvaret kommer til å endre seg i de kommende åra, må vi ta i betraktning hva amerikanerne mener om det. Her foreligger i det minste 4 perspektiver: 1. USA forbereder seg på lang sikt for krig mot Kina og ønsker å prioritere sine ressurser til det fjerne østen. 2. Derfor ønsker USA at europeiske og nordiske land skal ruste opp såpass at de kan utligne russisk trussel uten vesentlig amerikansk bistand. 3. USA ønsker å sikre seg at europeiske land står under amerikansk kontroll i framtida selv om Trump tar USA ut av NATO, med bilaterale, trilaterale, detaljerte, bindende og i praksis uoppsigelige militæravtaler, slike som USA har med Filippinene og Irak. Disse er nå stort sett undertegnet med Norge, Sverige og Finland. 4. USA ønsker ingen utvikling i retning av et EU-forsvar eller et nærmere nordisk forsvarssamarbeid utenfor amerikansk innflytelse. Derfor er Norge lagt under NATO/USAs Norfolk-kommando og Sverige og Finland under den baltiske EURO-kommandoen i Bryssel.
USA regner ikke lenger med russisk pågang mot Norge i første omgang, men mer på Baltikum og Finland. USA ønsker at Norge skal være alliert transittnasjon. Den potensielle frontlinja er flyttet østover og det trengs det norske forsvaret til for å sikre. Da blir det svært viktig med en infrastruktur som gjør det enkelt for USA å overføre sine tropper til svenske havner og til Finland.
USA ønsker fortsatt at Norges rolle som overvåker i nordlige farvann og kystområder bør styrkes med utvikling av nye overvåkingsdroner som i første omgang skal stasjoneres på Andøya. Men det er logisk å forvente at de i andre omgang også vil ønske å operere fra Banak. Banak var svært viktig for tyskerne under Andre verdenskrig fordi flyplassen der i forhold til Bardufoss økte rekkevidden østover enormt, mot Kvitsjøen, Novoja Semlja og videre mot Karahavet.
I et lengre historisk lys kan man si at de nye mulighetene som nå åpner seg i Østersjø-området for USA via Norge, var de samme som Storbritannia tilstrebet under "The Phoney War" 1939-40, da de ønsket å okkupere Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik for å gå inn i Sverige og derfra til Finland. Dermed kunne de ha håp om å gå inn i vinterkrigen på finsk side, uten å ha tilgang til Østersjøen direkte via de danske stredene, og gjennom den prosessen forflytte hele tyngdepunktet i verdenskrigen nordover.
Langtidsplanen LTPs hovedformål er altså å styrke Forsvarets evne til å ta imot og sikre alliert utstyr og personell, som skal fraktes videre i stort omfang til Sverige, Finland og de baltiske statene ved en krise. Tidligere var de allierte planene å landsette sine styrker i Norge for å delta i forsvaret her. Nå skal de østover til et viktigere operasjonsområde. Den oppgaven vi er tildelt er å sikre at dette kan skje.
Det betyr stor ny satsing på tre tyngdepunkt; nemlig for det første med utgangspunkt i Ørlandet flystasjon og de store amerikanske forhåndslagrene i Nord-Trøndelag og Trondheimsfjorden, videre med jernbanen og veiene til Midt-Sverige. Det andre omfatter Evenes med flystasjonen der, Ofoten, Vestfjorden og Narvik, med malmbanen til Kiruna i Nord-Sverige, med videre jernbaneforbindelse til Finland over Haparanda. Det tredje er Oslofjord-området, med tyngdepunkt på Rygge, som skal ombygges til å bli en flybase for US Air Force. Her er jernbane og gode veier til Sveriges største havn i Göteborg, og til Midt- og Sør-Sverige via Kongsvinger, Charlottenberg, Ørje og Arvika, Kornsjø og Eda.
Dette er en stor omlegging av strategisk betydning for Norge, som endrer Norges militære rolle fundamentalt fra tidligere. Men denne store endringen omtales nesten ikke i LTP og bare såvidt i en bisetning i pressemeldinga til LTP: "Vi går fra rollen fra å i stor grad være et mottaksland, til å være et land som også skal sørge for transitt og bidra med militær kapasitet til å forsvare vår region sammen med våre naboer, sier Gram." (note 12)
En annen nyhet handler om flystasjonen på Andøya, som tidligere er vedtatt nedlagt da overvåkingsflya ble overført til Evenes. Nå ønsker man å etablere en avdeling amerikanske overvåkingsdroner der, for å kunne øke kontrollen over havområdene i vest mot Grønland, samt mot nord og russisk territorium. Det betyr ny satsing og stasjonering av nytt amerikansk personell, slik de var stasjonert i Bodø på 1960-tallet, da denne virksomheten skjedde med amerikanske fly av typen U 2. I tillegg ser det ut til at Forsvaret overtar all virksomhet ved romsenteret, som nå heter Andøya Space Center og er operert av etterretningstjenesten. Formålet skal være å betjene Forsvaret med etterretningsatelitter. Dette betyr trolig at amerikansk teknologi og personell også overtar dette tidligere sivile romprosjektet.
LTP lanserer en etter norske forhold gigantisk nybyggingsplan for marinen, bestående av 5 fregatter, 5 ubåter, 10 andre store fartøyer samt 18 mindre fartøyer, alle som "hyllevare", hva nå det må bety. Aldri har man planlagt kjøp av så mange store fartøyer. Omfanget bringer tankene til en illusorisk flåteplan fra 1818 om bygging av 20 linjeskip. Det blei heller aldri noe av.>
I tillegg til fartøyene kommer kjøp av stridsvogner i et antall av trolig 60 og et større antall pansrede personellkjøretøyer. Så kommer nyetablering av to brigader. Den viktigste går ut på å omskape Finnmark landforsvar til Finnmarksbrigaden, som skal bestå av en helt ny artilleribataljon, ingeniørkompani, etterrtningskompani og "kampluftvern". Slik teksten i LTP er utformet, må dette forståes som en stående brigade i fredstid, i motsetning til en ny "Brigade Sør" i hovedstadsområdet som skal være en "reservistbasert brigade", altså en mobiliseringsavdeling. (note 13) Men også en slik må ha offiserer og befal, lokaler, transportmidler, lagre osv. osv.
Alle disse nyanskaffelsene og nyetableringene krever kjøp av en ganske omfattende mengde helikoptre og andre transportmidler. Vårt ufornuftige flykjøp krever allerede nå ganske omfattende oppdateringer og vedlikehold, som vil kreve sitt økonomisk. Men ifølge LTP vil det ikke belaste personalsituasjonen, fordi man skal få hit amerikanere til dette arbeidet. Det går i retning av fast stasjonering av amerikansk personell for å betjene denne flyparken.
Som vi allerede har vært inne på, så er personellkrisa det største problemet med denne langtidsplanen. Planen øker antallet vernepliktige med 4600, hvilket er beskjedent og innebærer under 10 % av årskullet. Hvordan dette tallet er framkommet er ikke lett å forstå. Alene den nye "Finnmarksbrigaden" vil jo kreve flere tusen vernepliktige, hvis den skal være stående. Så kommer bemanningen av skipene i tillegg, hvor en tommelfingerregel er 200 mann pr. stort skip bare i ren og rullerende bemanning. Så kommer underhold og vedlikehold i tillegg. Uten en vesentlig øking av vernepliktsstyrken i forhold til de planlagte 4600, er det små utsikter til å kunne bemanne mer enn en fregatt og en ubåt, samt til å sikre en viss realisme i betjeningen av stridsvognene til Hæren og annet utstyr som allerede er innkjøpt, men som ikke kan bemannes idag.
LTP ønsker en vesentlig styrking av luftvernet i Norge, hvilket er lett å oppnå all den tid vi i praksis er så godt som uten luftvern idag.
I og for seg er vel alle i Rødt tilhengere av nedrustning i en tenkt og perfekt verden og alle er motstandere av NATO. Men nå er situasjonen at Norge har inngått en bilateral forsvarsavtale med USA og en trilateral med USA og Storbritannia, som gjør at USA vil overta alle militære funksjoner i Norge uansett hva vi mener og uansett om vi er med i NATO eller ikke. Områdene de omfatter skal utvides med åtte nye, varsler LTP. Erfaringene fra Filippinene og Irak som har slike avtaler, men har ønsket å avslutte dem, tilsier at USA ikke frivillig oppgir sine baser.
Rødt går inn for et sterkt nasjonalt forsvar, basert på tankene om folkevæpning slik den franske revolusjonen i 1789 og den norske frihetskampen i 1814 og 1884-1905 la opp til. Innholdet i det er at alle voksne borgere skal ha plikt og rett til å delta i forsvaret mot landets fiender. Det er en demokratisk idé, som en nødvendig forutsetning for et reelt folkestyre. Alle borgere uavhengig av klasse og stand, har plikt og rett til å bære våpen for landet. Bare gjennom et slikt prinsipp som gjelder alle, vil vi kunne oppnå politisk oppslutning om de byrdene Forsvaret vil bringe med seg.
Dette står i motstrid til en liten hær av vervet eller ansatt personell. Men også i motstrid til planer om et forsvar for stormaktsinteresser eller et militærapparat rettet innad, mot arbeiderbevegelsen, slik vi hadde 1918-40. Idag har vi i teorien et mobiliseringsforsvar på 70 000. Den er knapt nok realistisk. Det finnes ikke lenger utstyr eller innkvarteringsmuligheter for en slik styrke. Men en alminnelig mobilisering, slik Finland fortsatt har, utgjorde på 1980-tallet i Norge ca. 320 000. Idag ville en slik mobiliseringstyrke være ennå større.
Det er her den virkelige utfordringen for Forsvaret ligger. Det er bare "et folk i våpen" som kan utgjøre en troverdig, langsiktig trussel mot en angripende fiende, et forsvar der hver enkelt borger ser det som sin rett og plikt til å forsvare landet uansett skiftende politiske forhold. Men et slikt nytt mobiliseringsforsvar krever en helt annen type prioritering. Vi vil jo at våre soldater i framtida skal ha topp moderne personlig utstyr. Ikke bare fordi vi har et vinterland, hvilket krever andre forberedelser enn det som gjelder i de fleste land. Ikke bare gjelder det soldatenes personlige utrustning. Men en slik mobhær skal jo organiseres i kompanier, bataljoner, brigader og divisjoner for å kunne brukes. Den trenger befal og offiserer. Den trenger planer for innkalling, oppsetting, sammendragning og operasjoner i sitt distrikt. Den må ha lagret alt som trenges for å være operativ. Alt dette fantes fram til 1990. Nå må det gjenskapes og det er en formidabel oppgave.
Det bør bety innføring av alminnelig verneplikt for alle mellom 18 og 44 eller 55 år i 19 måneder, tilsvarende 575 dager, for praktisk talt hele årskullet, altså i underkant av 50 000. Og prioritering av personlig våpenutrustning. Ukraina-krigen viser at kostbare stridsvogner nå er gammeldags sløsing med ressurser. Dronene har tatt over som angrepsvåpen og her er det behov for nytenkning i forsvaret. Vi bør skrote det planlagte stridsvognkjøpet. Stridsvogner har aldri egnet seg til bruk i Nord-Norge, særlig ikke om vinteren. Men også om sommeren er de helt avhengig av veier og er dermed særlig utsatt for droner.
Vi bør også skrote det planlagte kjøpet av nye fregatter og ubåter. Det er dyre skip som neppe vil komme til å spille noen rolle i en krigssituasjon. Vi bør også skrote alle større overflatefartøyer og satse på mindre og på sjødroner, som er langt billigere og effektive, slik erfaringene i Svartehavet tilsier. Vi må også prioritere luftvern og videre forskning på dette området, særlig på bærbart kortholds luftvern. Og endelig trenger vi en ny taktisk forsvarsdoktrine, som legger mye større vekt på bevegelighet og desentralisert krigføring. Alt dette koster også penger og stor omstilling av Forsvaret.
Rødt er tilhengere av et sterkt nasjonalt forsvar. Det må først og fremst baserer seg på at en vesentlig del av befolkningen får militære kunnskaper gjennom verneplikt. Utgangspunktet for LTP er ikke å utbedre ufornuftige mangler i Forsvaret, men å vise for all verden at Norge vil bruke mer enn 2 % av BNP på Forsvaret. Men økingen tar ikke hensyn til Forsvarets største problem, nemlig mangel på personell. Det er en illusjon å tro at det som foreslås i LTP kan driftes med så liten øking av personalstyrken, som 4600 skulle tilsi. Her bør vi diskutere forslag om å gjeninnføre innkalling av hele vernepliktsstyrken. Den utstyrslista som LTP foreslår, er mer for å kunne fylle opp for summen på 600 milliarder. I og for seg er vi ikke mot alle disse forslagene om innkjøp. Spørsmålet er heller hva som er prekære behov. Vi er sterkt skeptiske til at det er behov for 5 nye fregatter. For det første har vi 4 idag, som kan moderniseres. Det samme gjelder ubåtene. Vi er sterkt i tvil om fregatter og ubåter vil ha noen fornuftig rolle hvis landet skulle bli angrepet. Det samme gjelder flyvåpenet. Det vil trolig ikke komme i lufta hvis landet blir angrepet. Slik større enheter bør trolig skrotes slik det skjedde i Ukraina med deres flyvåpen og marine (Hetman Sahajdatsjnij). De norske stridsvognene vil trolig heller ikke kunne ha noen positiv betydning for Forsvaret.
På det strategiske planet bør vi diskutere å legge minst like stor vekt på kampen mot de bi- og trilaterale militæravtalene, som gir USA og Storbritannia avgjørende innflytelse over Forsvaret og norske områder og undergraver norsk suverenitet.
Rødt er tilhenger av nordisk forsvarssamarbeid. Men ikke på den måten at Forsvarets viktigste oppgave blir å være transittland for andre makter.