Jeg takker for invitasjonen til denne markeringen. Det er ikke en anledning vi husker med særlig stor glede. Tvertimot. Det er det motsatte. Det er ikke for drøyt å si at det som skjedde her på Rena 10. april 1940 markerer det absolutte nullpunktet i moderne norsk militærhistorie. Noen synes kanskje at det er en urettferdig dom. Men vi må huske på omstendighetene: Landet var altså angrepet av fienden. Og de fremste som hadde som yrke å forsvare landet ville ikke være med i kampen. Det var skammelig. Øverstkommenderende, landets kommanderende general Kristian Laake, hadde ingen dagsbefalinger, ingen ordrer, ingen tiltak for å sette landet på krigsfot. Hvordan skal vi forstå en slik unnfallenhet idag?
Hvor forskjellig er ikke dette fra Ukrainas statsminister Vlodomyr Zelenskis erklæring 24. februar 2022: Vi er angrepet! Vi gir oss ikke! Vi flykter ikke! Alle til våpen! Og de slåss fortsatt, fire år etter! Ungdommen i dag som følger med på den ukrainske forsvarskrigen kan nesten ikke fatte det som skjedde her den gang i april 1940. Det er ikke det minste merkelig at de spør om det. Vi må forsøke å gi et ærlig svar på hvordan dette begynte, som endte i så stor oppgitthet her 10. april?
På en måte kan man si at det startet i 1918, da Generalstaben for alvor ble engasjert i å forberede seg i det de oppfattet som en trussel fra arbeiderbevegelsen. De utearbeidet hemmelige indre tiltak som var rettet mot arbeiderbevegelsen, særlig gjaldt det at man skulle kunne mobilisere krigsmakten med hemmelige ordre tilsendt i posten, det som ble kalt "stille mobilisering". Det var det som ble brukt i 1940. Det var den eneste mobiliseringsmåte som var forberedt.
Men på en annen måte trenger vi ikke å gå lengre tilbake enn til 5. april, da nyhetene om en britisk minelegging og landgang på Vestlandet sivet ut gjennom aviser, i radio og til og med ble nevnt i det britiske parliamentet. Det man ikke fikk vite den gang var at det samtidig var et tredje startpunkt for hendingene 9. april: et tysk landgangsprosjekt som var under lansering. Men i motsetning til det britiske, skjedde forberedelsene i den aller største hemmelighet. 8. april var de to invasjonsflåtene i sjøen. I den militære ledelsen kjente sjefspersonnellet til den allierte, men så langt vi vet, ikke til den tyske.
I denne situasjonen krevde generalstabssjef Rasmus Hatledal mobilisering. Men både kommanderende general Laake, forsvarsminister og oberst Birger Ljungberg, dermed også regjeringen, avslo. Hatledal ble så desperat at han gikk til kongen, rikets formelle øverstkommanderene. Men også han sa: Her skal ikke mobiliseres!
Så da den tyske sendemannen i Oslo om morgenen 9. april på Hitlers ordre krevde av den norske regjeringen skulle godta tysk okkupasjon slik den danske gjorde, var ingen militære forberedelser til mobilisering utført. Det regjeringsmøtet som behandlet det tyske ultimatumet ble det underligste regjeringsmøte som noen gang har foregått. Det ble ikke ført taleliste, ikke skrevet referater, ingen protokoll ble satt opp. På tross av at saken til behandling dreide seg om krig og fred og på tross av at hovedpersonen utenriksminister Halvdan Koht var historiker og så og si hadde levd av skriftlige kilder! Det eneste de vedtok var å innkalle brigadene. Det var en delvis mobilisering. Innkallingen skulle gå ut i brev til hver enkelt. Ingen krevde full og åpenlys, alminnelig krigsmobilisering, med å ringe med kirkeklokkene, gi meldinger om krig i radio og oppslag. Ingen kom på å erklære Tyskland krig. Delvis og stille mobilisering, med oppmøte først to dager seinere! Mens fienden sto i landet!
Ikke bare var dette en underlig regjeringsbehandling. Det gjorde ikke situasjonen bedre at også mobiliseringen ble iverksatt av Generalstaben på en like kaotisk og ureglementert måte. De evakuerte fra Akershus festning til Slemdal Hotel da det tyske ultimatumet ble kjent. Det var i tråd med den indre opprørsplanen som Generalstaben hadde opprettholdt siden Quislings ministertid, at Slemdal Hotell skulle være et evakueringssted for Generalstaben i tilfelle opprør eller uroligheter i landet. Men 9. april 1940 var Slemdal Hotel (egentlig var navnet Fossheim Hotel) fullt av gjester! Den 150 mann store Generalstaben kunne ikke engang laste ut av av sine 10 biler. Istedet satte de kurs mot Eidsvoll Landsgymnas, men glemte i farten å varsle om endringen. I kaoset var ingen mobiliseringsordre sendt ut.
For å bøte på det samlet oberstløytnant Ragnvald Roscher-Nielsen noen av folkene fra stabens mobiliseringsavdeling i sin villa på Smedstad. Dette var ikke hans ansvar. Men problemet var at sjefen i mobiliseringsavdelingen, major Adolf Munthe, ikke foretok seg noe. Han sviktet helt. Munthe var sentralt medlem av NS. På kjøkkenbordet på Smedstad fikk de skrevet ut mob-ordrene til avdelingene. Junior i avdelingen, løytnant Jens Henrik Nordlie, fikk tak i en taxi og dro på hovedpostkontoret for å poste dem. Paradoksalt nok hadde også Nordlie vært med i NS.
Etterpå dro Roscher-Nielsen og Nordlie tilbake til Slemdal. Men der var ingen stab lengre. Generalstaben hadde reist til Eidsvoll. Etter hvert kom de seg videre dit. Men heller ikke på Elverum fikk Generalstaben fred til å pakke ut, eller å omdanne seg til Hærens Overkommando, slik de skulle ved krig. Kongen forlangte nemlig at Kommanderende General Laake skulle følge kongen, som om han var en middelalderfyrste. Men Laake hadde reist til sin gård på Strømmen og dro direkte til Hamar. Dermed måtte eldste avdelingsssjef overta. Det var Harald Wrede Holm, som hadde syslet med utenrikssaker i Generalstaben og slett ikke var eslet til å skifte mllom krig og fred. Han foretok seg heller ikke med det. For så måtte man flytte fordi de fikk melding om at tyskerne var på vei. De kom via omveier til Elverum og, etter et par timer der, videre til Rena, hvor de ankom blant annet her på Granlund omlag klokken 0700 10. april, altså noen timer etter trefningen på Midtskogen og nesten et halvt døgn etter at den tyske sendemannen Curt Bräuer hadde fått beskjed om at kongen ikke ville utnevne Quisling til ny statsminister.
Det var stortingspresidenten som hadde foreslått at regjeringen måtte komme seg unna til Hamar. Det kunne han gjøre fordi oberst Birger Eriksen på Oscarsborg festning og hans folk hadde senket kysseren Blücher i Drøbaksundet. Det var det første underet denne dagen. Det førte til at det ble mulig å samle stortingsmennene først på Hamar, deretter på kvelden på Elverum folkehøyskole. Der ville vi ventet å høre om hvordan de ville kjempe mot angriperen!
Men nei. Referatet fra stortingsmøtet viser selvfølgelig at de diskuterte alt det dramatiske som hadde skjedd. Men mot slutten på møtet var de særlig opptatt av hvordan de skulle forholde seg for å unngå mere kamphandlinger. Noen votering ble ikke foretatt. Men stortingspresidenten Carl Joachim Hambro oppsummerte at de var enige om å sende en forhandlingsdelegasjon som skulle reise til Oslo og ta kontakt med tyskerne og at regjeringen hadde fullmakt til å godta et forhandlingsresultat på vegne av Stortinget, fordi stortingsmennene nå ville reise til sine hjemsteder.
Men før dette hadde det skjedd et annet under. Det var at Koht ble intervjuet av en ivrig NTB-journalist ved avreisen fra Østbanen om morgenen 9. april. Da sa Koht at det var bestemt alminnelig og åpenlys mobilisering. Vi vet jo at det ikke stemte. Det er i det hele tatt ikke sikkert at Koht vissste hva som var forskjellen på alminnelig og delvis mobilisering. Men dette underet av en feil ga jo inntrykk av at folk skulle mobilisere for å slåss. Mange ble sikkert overrasket eller ikke helt fikk med seg det neste han opplyste – typisk for kaoset i situasjonen – at regjeringen og kongen skulle til Hamar. Det var tankeløst å opplyse slikt som om det var snakk om en landtur, som ingen fiende ville interessere seg for. Men – og det var det avgjørende – mange fikk med seg dette budskapet om mobilisering og kom til å melde seg som frivillige for å slåss, selv om det sto i motstrid til hans siste tankekors i intervvjuet, nemlig at det snart ville komme til en ordning.
Derfor visste sendemannen Bräuer hvor han skulle ringe og komme på ettermiddagen og forhandle, det vil si å tvinge gjennom de tyske kravene. Det hastet. For nå hadde Hitler gjort ferdig forberedelsene til den store vestoffensiven som ikke kunne utsettes for lenge. Håpet hans hadde vært at regjeringen skulle godta en "dansk løsning", slik at det ikke ble mer skyting. Men nå hadde Hitler tatt inn over seg at Blücher var senket og at Koht hadde sagt til NTB at det var alminnelig mobilisering i landet. Det gikk altså mot krig i motsetning til i Danmark. Det var en strek i regningen. Hitler trengte derfor nye myndigheter i Norge som kunne gi ordre om å få slutt på skytingen. Det var i denne situasjonen at Quisling dukket opp i NRK og proklamerte at han var statsminister, at offiserene var underlagt ham, at kystfortene skulle slutte å skyte og at lensmennene skulle ta ned mobiliseringsplakatene.
Bräuer møtte kongen på Elverum og krevde at kongen måtte utnevne Quisling som ny statsminister. Kongen hørte på Bräuer og svarte at sendemannen skulle få svar på telefonen på Eidsvoll stasjon kl. 20.00. Regjeringen hadde reist fra Elverum til Nybergsund. De avslo de det nye kravet og informerte Bräuer som avtalt. Bräuers forsøk på diplomati forhindret ikke at de fortsatte med militære framstøt. Samtidig kom en gruppe tyske kommandosoldater i full fart mot Elverum, for å ta kongen, Koht og Hambro til fange. En tilfeldig sammensatt gruppe av frivillige og regulære soldater stoppet dem ved Midtskogen og tvang dem til å snu. Det var en liten trefning, militært sett. Ingen norske ble drept eller såret. Bare en person av angriperne ble såret, nemlig den tyske flyattacheen i Oslo, Eberhart Spiller. I en fart dro de tilbake til Hamar sykehus, der en lege som forsøkte å redde ham, fant en lapp i lommen hvor det sto fire ord: "König Hakon, Hambro, Koht." Det forklarte hvorfor de hadde gitt seg på Midtskogen. Og stoppe opp og vende tilbake til Oslo. Spiller var den eneste som visste hvor de skulle og hvem de skulle ta.
Mens dette skjedde etter trefningen på Midtskogen var justisminister Terje Wold på vei til Nybergsund etter stortingsmøtet i Elverum. Han tok inn og overnattet på Granlund. I frokostsalen 10. april oppdaget han tilfeldigvis generalstabssjef Hatledal ved et annet bord. Som det naturligste i verden spurte han om han kunne få en orientering fra Generalstaben.
Hatledal fikk tak i Laake og de andre, som da kom til. De benket seg på hotellet. Stemningen var amper. Det som ble sagt, er drøftet etter krigen av den militære undersøkelseskommisjonen og det sentrale granskningsutvalget for det militære personell. De militære mente at situasjonen var håpløs og at man måtte finne en løsning som i Danmark. De anbefalte i realiteten kapitulasjon. Wold ble oppgitt over holdningen. Han forsøkte å argumentere for at man måtte gjøre motstand. Etter at dette hadde pågått en tid ble han oppringt av Trygve Lie som ville ha ham til Nybergsund hvor regjeringen og kongen var. Han reiste dit og fortalte om det bedrøvelige møtet med Generalstaben. Etter at Wold hadde reist, fortsatte diskusjonene på Granlund utover dagen og kvelden. Stemningen ble svært amper og harde ord falt mot regjeringen.
På Nybergsund ble Laake så innkalt og gitt avskjed i et regjeringsmøte på morgensiden 11. april, med en usann begrunnelse om at han hadde oppnådd aldersgrensa. Oberst Otto Ruge, som oppholdt seg på Elverum, ble så pr. telefon utnevnt til ny kommanderende general og bedt om å reise til Rena for å overta Generalstaben. Ruge hadde nemlig på Elverum sagt til Wold og Trygve Lie at han ville slåss og søke hjelp hos de allierte. Han reiste til Rena fra Elverum samme dag. Først da ble Generalstaben på hans ordre omdannet til Hærens Overkommando. Det skjedde trolig også på Granlund. Det var Ruge som i sin første dagsbefaling med klare ord sa til sine underordnede at det var krig mellom Norge og Tyskland. Det var 11. april. Vi skal være glade for at vi hadde Ruge i denne situasjonen.
Ruges neste handling ble å spørre de allierte om hjelp. Deretter flyttet han den nye HOK over til Øyer i Gudbrandsdalen, hvor utgangspunktet for å lede forsvarskampen var mye bedre enn i Østerdalen. Det som hadde vært nullpunktet på Rena, ble nå starten på noe nytt. Forsvarskrigen holdt i 8 uker. Det var mye lengre enn Polen, Belgia, Nederland og Frankrike. Selv om utgangspunktet ikke var det beste, utnevnte han yngre og kampvillige offiserer og sendte dem til steder der frivillige soldatflokker kom til og ble omdannet til avdelinger, med ordre om å slåss med alle midler. Han satte fast NS-offiserer som ikke fulgte ordre. Og fjernet andre som hadde mistet håp og tro. Ruge spilte derfor en viktig rolle i disse korte ukene.
Ruges krig endte likevel med nederlag. Slik måtte det gå etter den store tyske vestoffensiven som påførte de vesteuropeiske landene knusende nederlag på rekordtid. I lys av den videre krigsutviklingen endret Ruges rolle seg fra å være leder for en militær folkereisning til å tvinge gjennom en tilpasning til de nye maktforholdene. Det startet for hans del med at han nektet å være med til Storbritannia sammen med regjeringen. Han tvang deretter gjennom en kapitulasjonsavtale som gikk svært langt i å stille troppene i Øst-Finnmark under indirekte tysk kommando. Han unnlot deretter å gå av som øverstkommanderende og forsvarssjef, samtidig som han aksepterte å gå i tysk krigsfangenskap på vegne av offiserskorpset. Det ser ut til at han sommeren 1940 på alvor trodde at verdenskrigen var slutt og at Tyskland hadde vunnet. Han trodde at det som sto foran var en fredskonferanse og nyoppdeling av verden, slik det hadde skjedd etter første verdenskrig i 1918. Han beordret alle offiserer til å avgi æresord om ikke mer å delta i krigen mot Tyskland. Han beordret alle til å jobbe lojalt med seierherrene. Selv om forsvaret ble oppløst av tyskerne, håpet han at det skulle bli mulig å bygge det opp igjen etter at forholdene ble normale. Derfor beordret han også offisrene om å gå inn i tyskernes første store prestiseprosjekt; oppbyggingen av en norsk arbeidstjeneste etter tyske modell.
Ruges nye linje ble delt av mange. Den bedrøvlige følgen av hans ordrer sommeren 1940 ble at offiserene i flokk og følge meldte seg inn i NS. Samarbeidspolitikken i Norge etter regjeringens flukt fant sitt mest skandaliserte form da de politiske gruppene i Stortinget vedtok å avsette kongen og regjeringen i september 1940. Men også i fagbevegelsen arbeidet sterke krefter for å finne en ordning med okkupantene. Tyskerne satset nå alt på å utnytte landet maksimalt økonomisk og politisk og gjøre motstandsvirksomhet vanskeligst mulig. 16. august ble kommunistpartiet forbudt. Noen dager senere ble alle andre partier også forbudt. Men først etter 22. juni 1941, med angrepet på Sovjetunionen, og etter Pearl Harbour 7. desember, som brakte USA inn i krigen, kan man si at nederlagsånden fra Rena-møtet definitivt var snudd.